Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss

Når er «gammel» for gammel?

Jeg vil ut på sjøen så lenge det er liv i meg, og jeg går ikke i land fordi sommeren er over.

Publisert Sist oppdatert

Jeg har ofte fått dette spørsmålet fra barn og barnebarn, og ikke minst fra en bekymret kone: Er du ikke blitt for gammel til å gå ut på sjøen, i hvert fall alene? Skremselsbildet med druknede menn med åpen smekk har de ikke brukt, for min eldgamle Jobu-sjark var innrettet slik at jeg kunne stå oppreist på dekket og ordne med garn og snører og late mitt vann når det var nødvendig. Den klassiske drukningssituasjonen var altså ikke aktuell for meg, men det var vanskelig å komme opp i båten forfra. Det førte til at jeg ikke kom på sjøen sist vinter og vår. Min gamle, brukne ankel er faktisk bedre når jeg først er kommet om bord og det gynger litt. Dessuten var jeg to-tre måneder i utlandet og pådro meg lungebetennelse, som en person over 80 helst bør unngå.

Jeg ville ikke gi opp, men solgte den gamle sjarken, som en mer motorkyndig båtmann enn jeg shinet opp. Så gamle, gode «Skarven» vil fortsatt bli sett på sjøen. Selv er jeg i ferd med å skaffe meg en noe mindre båt («Skarven» var 27 fot), og jeg vil ut på sjøen så lenge det er liv i meg. Jeg er heldigere enn mine gode venner Erik Bye og Odd Børresen, som begge fikk forbud mot gå i båten alene. Slektningene hadde jo en viss erfaring med at det kunne bli både en og to ankerdrammer. De kom seg på sjøen med barns og barnebarns hjelp, men begge fikk nok avsluttet sine båtliv tidligere enn de egentlig hadde ønsket.

Men deres viser klinger fortsatt utover våre båthavner og i uthavner, der de passer best. Både Erik og Odd har gjort seg udødelige for båtfolket. Jeg husker en gang jeg kom hjem fra en lang seilas utenlands med vennen Odd Børresen som medreisende. Jeg skrudde på NRK og straks hørte jeg «Noen ganger er det all right …». Da ble jeg litt overtroisk.

Sangene til begge to vil lyde fra den nye og noe mindre båten jeg er i ferd med å skaffe meg. Og fortsatt er jeg «vinterfisker». Jeg går ikke i land fordi sommeren er over. Men litt hensyn må jeg jo ta. Jeg er jo ikke en yngre mann lenger, og må kle meg godt så jeg ikke fryser. Særlig viktig er det å ha spesielle sjøvanter, slik at hendene ikke blir kalde men kan takle snører og garn. Om de en gang finner meg drivende stokk dau, er det ok for meg. Jeg er da på vei gjennom Andromeda-havet til St. Peter, som har gitt meg fisketillatelse året rundt. Men min gode familie vil jo helst unngå akkurat det, og slike hensyn forsøker jeg å ta. Men, som det heter i amerikansk sportsterminologi: It ain`t over before it`s over!