Søk i arkivet

FORLATT: Når er man egentlig for gammel for å dra til sjøs?
FORLATT: Når er man egentlig for gammel for å dra til sjøs?

Hvor gammel er for gammel?

Ut på sjøen vil jeg, fiske skal jeg fortsette med og jeg vil kjenne lukten av sjø og av tang og tare.

Jeg har etter mange år solgt min gamle sjark – «Skarven» - og skal kjøpe en ny båt sammen med min sønn som er en meget ivrig fisker. Det er forresten alle guttene og min datter også, og min japanske svigerdatter fisker bedre enn de fleste menn jeg vet om. Og så spiser vi fisken, selv når det kan bli den samme arten slik som med det utrolige makrellfisket i sommer. Da syltet vi makrell og nøt den med egendyrkede nypoteter og pepperrotkrem, vi hadde helstekt makrell og stekte makrellfileter, grillet makrell, røkt makrell og gravet makrell. Mine barnebarn liker fisk og griner ikke på nesa som fiskerbarna på Hvaler gjorde før i tiden: «Pølser er den beste fisk jeg vet!»

På Hvaler fisker vi fra en åpen landsstedsbåt, inne i Oslofjorden fra sjark eller en båt med kahytt. Det er en slik vi nå leter etter. Båtplassen som jeg i sin tid fikk i Drøbak havn etter 15 år på venteliste, har jeg beholdt selv om jeg har flyttet fra Drøbak. Drøbak Båtforening med turistsjef Tom Kristiansen som «evig» formann er den beste drevne båtforening langs hele kysten. Og det er etter hvert blitt mer sving på mange gamle båtforeninger og nye er kommet til. Båtforeningene er et meget hyggelig og nyttig sosialt miljø.

Jeg har hatt mye glede av min gamle sjark som jeg kjøpte av en fiskerenke. Hun syntes det var stort at noen fortsatt skulle bruke den gamle, fine Jobu som hadde gledet hennes mann og gitt familien et bra utkomme. Men jeg måtte skifte til en mindre motor, for den gamle fisker fikk det travelt før han døde og satte inn en 75 hester for å kunne plane. Å plane med en sjark er jo galskap, men han kunne ikke komme raskt nok inn til byen med sin fangst.

Da jeg solgte «Skarven» rimelig til en båtforeningsvenn som har mer greie på motorer enn jeg, kom spørsmålet opp om jeg ikke var blitt for gammel til å være på sjøen. Jeg nærmer meg jo 82, og har en ankelskade etter et gammelt brudd. Men jeg funker bedre om bord enn på land, for med bølger og dønninger får jeg den rette bevegelse i beina og jeg lærer meg å holde balansen. Problemet kan være å komme opp i båten. I land kan jeg alltid krype.

«Nå må du endelig gi deg og akseptere at du er blitt en landkrabbe», sa velmenende venner. Men min familie holdt klokelig kjeft fordi de visste at jeg gjorde det motsatte av hva de sa. Og engstelig for den gamle fisker og båtmann har de alltid vært.

Mine venner viste til Erik Bye og Odd Børresen, to gode venner, som begge hadde måttet oppgi båtlivet. Odd kompenserte litt ved å dra på elvecruise sammen med oss på Donau, og Erik fortsatte å besynge sin kjærlighet til sjøen og båtlivet. Nå har endelig også kulturredaksjonen i Dagbladet innsett at han var en betydelig dikter.

Tja, det blir nok til at jeg fortsetter på sjøen sammen med en eller flere av mine sønner. Med dem om bord er «mor» mer beroliget, slik hun var da jeg fikk en sjark med høy rekke slik at jeg ikke gikk overbords når jeg pisset. Svært mange druknede mannfolk blir jo funnet med åpen smekk.

Men spørsmålet vil nok melde seg med fornyet styrke hvis jeg er så heldig å få holde meg levende frem til de nitti. For ut på sjøen vil jeg, fiske skal jeg fortsette med og jeg vil kjenne lukten av sjø og av tang og tare. Jeg må ha «det öpna landskap». Det er den beste medisin.

 Kommentarer

KOMMENTARER

Har du en mening om denne saken – del den med oss! Vi ber om saklighet, respekt for andres meninger og at man holder seg til emnet. Les våre retningslinjer her.  Vi modererer diskusjonen om nødvendig. Vennlig hilsen redaktør Ole Henrik Nissen-Lie

Gå til toppen