Tro mot tradisjonene

Publisert Sist oppdatert

Båtfolket har lagt bak seg en sommer uten like: fine badetemperaturer, mer enn sol nok for nordboere som i motsetning til mine fargede båtvenner ikke kan bli brune nok, og bitevillig makrell og hvitting. Og stadig flere subtropiske fisker og sjødyr. Mange steder på kysten kunne båtfolket beundre lekende delfiner. Ikke lenger nødvendig å dra til Florida eller Syden for å oppleve slikt. Klimaet forandrer seg, så det blir bare dumt å reise sørover i sommerferien. Vi må riktig nok av og til innstille oss på katastrofale nedbørmengder og vind, som også vil berøre båtfolket. Men la oss holde oss til det positive: en båtsommer vi skal langt tilbake for å finne maken til, og ikke minst et ekstra godt salg av både nye og brukte båter.

I sommer har det ikke vært noe problem å beskjeftige de små, sier de av mine båtvenner som er så unge at de har småbarn. Jeg nøyer meg med barnebarn og oldebarn, som også oppdras til å bli små sjøulker. Det er mitt inntrykk at foreldrene i år har vært flinkere til å lære barna båtvett; i hvert fall har ikke jeg opplevd så mye uvett med små båter med altfor store motorer. Det har kanskje hjulpet at det har vært mer politi på sjøen i år enn tidligere. Men sørgelig nok er det fortsatt altfor mange som ikke skjønner at båt og alkohol ikke hører sammen. Stadig finner man druknede voksne menn med smekken åpen; jeg behøver ikke utbrodere det.

Blant sommerens store opplevelser som jeg vil trekke frem, er mønstringen av historiske båter i Bjørvika, trebåtfestivalen i Risør og Tall Ships’ Races. Det ser ut til at kommunene i år har vært flinkere til å oppgradere og reparere kaifronter og sørge for nødvendige fasiliteter som dusj og toaletter, men jeg skjønner ikke hvorfor man ikke kan få kjøpt bensin og diesel i den nye, kommunale båthavna i Drøbak. Å være vertsby for Tall Ships’ Races er en utfordring, men også en stor ære. Det styrker kystbyens prestisje og gir en følelse av at skipsfart har vært noe av det aller viktigste for vårt samfunn helt fra vikingetiden. Det har gitt viktige inntekter for småstedene så vel som for hele landet. Jeg vil ikke fornærme bøndene som skaffer meg bacon til min lutefisk, men jeg synes kystkulturen altfor lenge ble undervurdert. Mitt ideal er Fiskarbonden.

Jeg har vært innom Risør, som jo har det kjente Fredshuset med Fredsreisene. Der var jeg i sommer så heldig å motta prisen «Fangenes Testament». Noen av dem var sjøens folk. Risør har også kammermusikkfestival og trebåtfestival pluss mye annet som byen kan være stolt av. I nabobyen Tvedestrand, med Bokbyen ved Skagerrak, kan man blant mye annet finne perler av maritim litteratur i antikvariatene. Det er bra at ikke bare de store kystbyene som Kristiansand og Arendal gjør seg gjeldende, men også de mindre stedene. Slikt blir det mer av oppover langs hele den norske kyst. De fineste kystperlene i Nord-Norge er ikke Bodø, Hammerfest og Tromsø, men de små stedene.

Forbundet Kystens mønstring av 300 historiske båter i Bjørvika ble en ekstra stor opplevelse. Enten man beskuet båtene fra land eller fra sjøen, så var det fantastisk. Jeg så at mange klatret opp på Opera-taket for å få best oversikt over eskadren. Da denne stolte flåten skulle seile inn Indre Oslofjord, var det et syn å se store og små dra i draget for å få opp storseilet og ikke minst passe på det ene skjøtet som lett slår seg vrangt. Det er virkelig sjømannskap. Det som gjorde spesielt inntrykk på meg, var hvordan de hedret den avdøde nesoddingen Tryggen Larsen, som var en av Forbundet Kystens grunnleggere. Hans datter, Ingunn Tuva Steen Larsen, og barnebarnet Jonas Gard Steen Larsen fikk seile opp Oslofjorden i det jeg tror er Norges eldste seilende fartøy. Jakten «Brødrene af Sand» ble bygget i 1866 og kjøpt av Tryggen på slutten av 1960-tallet. Da var den i dårlig shape, men han og familien gjorde den sjødyktig, slik at den nå er en riktig perle. For et syn!