Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss

The decision is Lillyhammer

Lillehammer båtforenings gjestfrihet og nydelige havn bør stå høyt opp på lista for båtfanter i Mjøsa. Her kan du ligge gratis, få låne både husrom, strøm og sanitæranlegg uten ei kroner i utlegg. Utsikten er heller ikke verst!

Publisert

Etter et fint møte med båtfolket i Totenvika, valgte vi å sale våre 225 hester og dra videre til St. Hans feiring på Lillehammer. Vi skulle egentlig overnatte på Lillehammer Camping, men valgte av flere grunner å flytte over til OL-byens veldrevne båthavn. Vi ringte havnesjef  Stein Erik Evensen og forklarte at vi ønsket å låne plass av han. Ikke noe problem. Alle plassen ytterst i havna var godt merkede gjesteplasser.

Båtforeningen har 220 medlemmer, men ikke alle har båt i havna. Noen har faktisk valgt å beholde sitt medlemskap lokalt for det om de eier båt i  saltvann. I år er det 168 båter i havna, og foreningen har 19 gjesteplasser. Havnesjefen sier man alltid hjelper gjestene sine med å skaffe plasser som er ledige om det er fullt i gjestehavnsdelen.

-Vi ønsker at så mange som mulig skal komme på besøk til oss, derfor strekker vi oss langt når det gjelder service. Her skal alle føle seg velkommen uansett. Vi har mye å tilby våre gjester. Familier kan reise til Hunderfossen med buss som går rett oppe i veien her. OL-anleggene står selvfølgelig høyt på lista til våre gjester, det samme gjør museet på Maihaugen og gågata som er den lengste og best besøkte i hele regionen. Rett bak odden for båthavna har vi en kjempefin badestrand, sier Evensen.

Vi traff også familien Slyngstadli og Andersson. De kom tilbake fra en helgetur til Gjøvik, og alle Lillehamringers favorittsted ”Finsandviken”. Et badested på veien mot Gjøvik som foreningen holder ved like, og som har bra brygger og fine sitteplasser. En slags uthavn i Mjøsas trangere løp. Fireåringen Vebjørn var bare baby når familien skaffet sin første fritidsbåt, en Scand 3500 Atlantic. Søsteren Marianne var mye større og fem år. Hun betrodde oss at hun hadde fått lov å styre båten helt alene på hjemveien. Når vi spurte hvor mamma og pappa var, svarte hun at de satt bak i sofaen selvfølgelig.

Havnesjef Evensen eier en av de store båtene i Mjøsa. En Fairlane 36 fot fra 1989. Etter nærmere inspeksjon er vi villige til å utpeke båten hans til den fineste -89 modellen vi noen gang har sett. Ikke rart det så like flott ut i havna som han bestyrte. Evensen låner også ut foreningens hus hvis noen skulle ha behov for å komme innendørs for kvelden. Men ellers er det mange muligheter for overnatting på Lillehammer.  

Ønsket vi et sted å bo var det bare å rusle tre minutter opp bakken, så lå Bjørns Kro og Motell over veien. Der hadde båtforeningen et fast bord fikk vi beskjed om av havnesjef Evensen.

Vi fulgte rådet, og fant det vel passe fornøyelig absurd å forlate det maritime for å tilbringe en natt på en veikro med E6 dundrende bare femti meter fra vinduet. Men vi skulle ikke stort annet enn sove, resten av kvelden skulle vi jo feire St. Hans med Lillehammerfolkets store stolthet. De Sandvigske samlinger på Maihaugen.

Selv om regnet var en hyppig gjest under en av årets lyseste kvelder, stilte Lillehammerfolket opp på folkefesten. Vi nøt rømmegrøt med rødsaft, mens det lokale bandet G35 (brunostbandet) sang om menn med store baller og trønderjenter som var særlig lette på tråden. Det svingte, på tross av et noe lokalt tekstgrunnlag. Maihaugen er en halvtimes gåtur fra båthavna. Du må først krysse den gamle bybrua, lang men med fin utsikt. Så er det noen hundre meters klatring i Lillehammers stupbratte gateløp. Museets enorme samlinger er en opplevelse både for store og små. 

Samlingen på Maihaugen består av et innendørs museum med flere avdelinger, og et friluftsmuseet, som er det mest kjente. Inne finner man både faste og temporære utstillinger. Museet åpnet på Maihaugen 2. juli 1904 under navnet De Sandvigske Samlinger, da ble Anders Sandvigs private samling kjøpt opp av Selskapet for Lillehammer bys vel. Anders Sandvig var tannlegen som fra 1887 hadde begynt å samle gamle gjenstander fra den gamle bondekulturen, folkekunst og håndverkeres verktøy, og etter hvert, bygninger, hovedsakelig fra Gudbrandsdalen. Maihaugen var pionér blant de nordiske museene fordi samlingen fort ble omfattende og detaljert. Hele gårdstun og setre ble etter hvert flyttet til museet.