Skål for en ny båtsesong!

Publisert

Selv om det kan være snø og is langt ut i mars, og til og med april kan bli litt lunefull på sjøen, ser både små og store frem til en ny båtsesong. Jeg vrir litt på den gamle visen og synger «No ser eg atter slike skjær og holmar …». Det kribler i oss når vi fjerner presenningen og skal gå i gang med vasking, skraping og maling. Selv er jeg så heldig at jeg har båten min i boblehavn, så jeg tar den opp først litt senere. Men jeg er grepet av den samme forventning som alle andre, og ikke minst spenning om hvorvidt alt ble gjort riktig før vintersesongen. Det er nå slurv og forsømmelser viser seg. Jeg har ved hjelp av mine sønner fått båten måket utover vinteren, og har startet motoren. Det er liflig musikk i mine åttiårige ører når den gamle sliter av en sjark går rolig og trygt som en symaskin.

Vårpussen er også tid for refleksjon i tillegg til gleden over at alt funker som det skal. Blir det flere båter på sjøen i år, og hva slags båter vil dominere? Får båtpolitiet mannskap og bevilgninger slik at de kan ta seg av råkjørere og fyllekjørere som gjør livet utrygt for alle oss andre? Vil våre gode hjelpere i Redningsselskapet fortsatt få den nødvendige støtte slik at vi kan regne med å kunne kalle dem opp i rimelig avstand? Vil vi sikre oss bedre mot båt- og motortyverier ved at båtregisteret utvides?

Disse og mange andre spørsmål melder seg, og det er ikke alle jeg finner fornuftige svar på. Gudskjelov finnes det gode båtmagasiner, med Båtliv og Seilas i spissen, og avisene, ikke minst lokalpressen, har mer båtstoff enn noen gang tidligere. Jeg får faktisk mer reaksjoner på min spalte i Båtliv enn på mye av det jeg skriver i dagspressen. Båtlivet engasjerer store og små, og det er noe for enhver smak og interesse. Men jeg blir også temmelig forvirret av og til. Noen hevder at båtsalget går ned fordi man forventer strengere tider. Selv om Norge befinner seg på toppen økonomisk, advarer mange økonomer oss. Andre spår oppgang i salget av brukte båter. Mange tror at den gode, romslige familiebåten blir mer etterspurt. De færreste familier har jo råd til store luksuscruisere, som for øvrig ikke irriterer meg det minste så lenge de holder rimelig fart og avstand til «lilla jag». Jeg har aldri hatt sans for den politisk korrekte misunnelse mot dem som har råd til å koste på seg noe ekstra-ekstra. Det er faktisk ikke bare milliardærer som gjør det. Og heller ikke er jeg imponert over selvbestaltede miljøforkjempere som vil begrense båtlivet.

Saken er at stadig flere familier synes det er altfor dyrt å skaffe seg et bra landsted i nær avstand til sjøen. Når boplikten oppheves, og det håper jeg den nye regjering gjør alvor av, vil prisene på gamle hus nær sjøen stige. Det blir et marked der tilbud og etterspørsel avgjør, ikke nidkjære lokalpolitikere som lusker rundt for å se om folk opprettholder boplikten. Jeg har bodd for mye i kommunistland til at jeg synes slikt «angiveri» er noe festlig.

Man får mene hva man vil om boplikt – jeg ser at også Høyre-ordførere vil beholde den mange steder – men uansett vil det bli dyrere å skaffe seg et skikkelig sted ved sjøen, og da er en «flytende hytte», det vil si en rimelig stor familiebåt, løsningen. Noen har jo tatt konsekvensen av det og bor i båt hele året. Intet er som å bli invitert om bord til slike venner en vinterkveld og nyte lutefisk, boknafisk, koketorsk, krabbe og alt annet som sjøen gir oss.

Men også her kommer skattevesen og lokalpolitikere inn med sin «byråkratissimus». Jeg hoppet i skipperstolen da jeg leste at båtboerne på Aker Brygge og i Bestumkilen i fjor fikk brev fra Skatt Øst om at deres bobåter ikke var registrert som boligformål. Selv om mine venner sover og spiser om bord, mener skattemyndighetene at de er «uten fast bosted». De er med andre ord «uteliggere». Uten fast adresse er det et problem å få lån, forsikring og mye annet som landkrabber tar for gitt. Båtene må ifølge skattemyndighetene ha en adresse med gatenavn og hus-navn eller gårds- og bruksnummer. Skal båtene måtte ligge i en gate for at man kan få bo i dem? Da må jeg si som hin lektor: «Du store alpakka!» Hvis de angjeldende vesener i løpet av inneværende år får endret denne forskrift i Folkeregisteret, skal jeg utbringe en ankerskål for dem. Vel å merke når jeg ligger trygt i havn.

Powered by Labrador CMS