Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss

Siste seilas

Les portrettet av båtmannen Odd Børretzen som døde natt til lørdag.

Publisert

I anledning av Odd Børretzens åttiårsdag hadde vi et profilintervju som vi her gjengir deler av. Ønsker du å lese mer, kan artikkelen lastes ned her (gratis for abonnementer).

Da vi traff Odd Børretzen på forsommeren i 2006 hadde han nylig byttet ut motorbåten med en seilbåt. Vi traff han i hans hjem i Holmestrand.

– Vil du ha litt kaffe, spurte han og ruslet inn på kjøkkenet. Han var bare en snartur hjemom selv.

– Det blir pulverkaffe. Jeg føler meg så gammel og elendig i dag, sa han, mens han romsterte litt på kjøkkenet.

– Man er ikke vant til å bli gammel, sukket han, og la til.

– Man vet ikke hva det består i.

– Nå har jeg en staselig gammel praktbåt. Jeg synes vi kler hverandre. Båten og jeg. Den er gammel og slitt, og langsom. Akkurat som meg selv. Jeg er stolt av den båten. Av alle båter jeg har hatt er det den jeg er mest fornøyd med.

Børretzen beskrev hans siste motorbåt som en mer eller mindre skremmende opplevelse. Den var tørst, sammenlignet med en sparsom seilbåt som tar i bruk naturkreftene.

– Jeg ble forskrekket over hvor mye diesel båten brukte. Den hadde hundre hester, og det var litt lite for denne båten, skjønte jeg. De fleste har to hundre og fem og tjue og sånt. Og jeg syntes den brukte mye. Motorbåten synes jeg bråkte så fælt.

Det fristet ikke med ny motorbåt for Børretzen. Han brukte gjerne motor på seilbåten.

– Er det lite vind eller motvind så kjører jeg en del maskin. Og da har jeg funnet ut at om turtallet er så lavt som 1500, så går den i 3,5 knop. Og det er fin fart. Da summer den fint av gårde. Og med det bruker jeg lite diesel.

– Med Viksunden var det helt forskrekkelig. Jeg regnet ut en gang, at hvis jeg nå drar på en fisketur, på noen timer, så vil det komme på en 300 kroner. Og da skal man ha mye makrell, om det skal bli noe vits.

– Det er morsomt å seile, i hvert fall for meg. Jeg brukte et litt flåsete uttrykk en gang; det går ikke an å dø i en motorbåt, det må være en seilbåt. Det er litt sånn kåketirisnakk, men likevel, sa Børretzen.

– Båten jeg har nå blir helt sikkert den siste, sa han, og la til:

– Jeg ser med en viss angst på den dagen, når jeg finner ut at jeg ikke klarer det.

Børretzen synets båtlivet var en ganske ensom måte å leve på, og det var jo midt i blinken.

– En båt er en klode, liksom. Man svever fritt i rommet. Selv om du ligger nært inntil båter på alle kanter så er du liksom hos deg selv, sa han.

Etter mer enn 60 års båterfaring fra Oslofjorden fikk Odd Børretzen med seg store forandringer. Ikke minste økende båttrafikk.

– Det har mangedoblet seg her i Oslofjordområdet. Dessuten så blir jo båtene større for hvert år. Nå er det tydelig at det er forferdelig mye penger i omløp i Norge. Det merkes på så mange ting. Også på båter. Store og dyre og altfor hurtiggående.

Halvplanere med store hekkbølger hadde ingen stor stjerne hos Børretzen.

– De er de verste jeg veit. De går som sånne strykejern over vannet. Jeg kan ikke skjønne annet enn det er en mislykket båttype. De må jo bruke en enormt med krefter for å gå sånn. De er også blitt forferdelig svære. Og det er klart det belaster jo havner også.

Han mente  at folk får gjøre som de vil.

– Men noen ganger er jeg så arrogant, syns jeg selv, at jeg synes litt synd på dem. Det er klart at vi som gikk den vanlige veien. Begynte i det små. Sparte opp litt penger og jobbet oss oppover... Men klart, hadde vi hatt råd til det den gangen, så hadde vi vel havnet i den samme brønnen, vi også.

Som barn hadde han en bestefar på Vestlandet. Det var der han fikk båtinteressen, da han som fireåring stod og skuet utover vannet. Bestefaren hadde båter. Færinger. En med seil. Men han hadde ikke påhengsmotor.

– Det mente han var noe dritt. Dermed måtte man ro. Og det er ikke noen tvil om at man da opplevde en mengde ting, fordi det gikk så seint. Man så mer, og kunne ligge på grunna og se på sånne sandflyndrer som svevde, der nede. Dette er noe som dagens barn og ungdom simpelt hen ikke opplever. Jeg mener ikke at vi var noe edlere. Vi gjorde dette fordi det ikke var noe påhengsmotor å bruke. Og var nødt til å ro. Jeg er sikker på hvis vi hadde fått en sjanse, så hadde vi kjørt fort vi også, sa Børretzen, og la til:

– Når jeg møter andre hilser jeg på seilbåtene, men hvis en av disse store brødlappene kommer, så ser jeg en annen vei.

– Jeg tror ikke det blir ikke så mange flere sesonger. Jeg regner med at det kommer til å bli tyngre for hvert år. Båt kommer jeg til å fortsette med så lenge jeg klarer. Hvis jeg ikke lenger klarer seilbåten tror jeg at jeg mønstrer av.

Natt til lørdag døde Odd Børretzen, og han fikk brukt båten i flere sesonger frem til siste sommer etter denne profilen fra 2006. I Børretzens bok «Paradise Bay» skrev han om det å bli gammel:

"Jeg heiser mine slitne seil.

Jeg kaster loss og drar.

Nå er jeg faktisk klar, min venn.

Sees vi igjen?"