Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss

Med skarpladd RIB over russergrensa

I 30 knop raser patruljebåten over russergrensa, med Kremls tillatelse. Bli med grensejegere i Sør-Varanger på patrulje langs Pasvikelva. Stor bildespesial og film!

Publisert

Det er høst og rypejakta er godt i gang. Det blir raskt mørkere om kveldene, men frem til kulda legger is i Pasvikelva skal det patruljeres med grensestasjonens RIB, «Varg 1». Båten er en Zodiac Hurricane med 230 hestekrefter og vannjet.

Grensestasjonen i Skogfoss er under modernisering. En av deres to grensebåter er under oppgradering, med større motorer og større fartspotensiale. Vi møter stasjonssjef Stein Straume for å bli med på en grensepatrulje med den gjenværende båten, den gode gamle sliteren.

Lang grense

Den norsk-russiske grensen er hele 196 kilometer lang. For å ivareta grensesuvereniteten er det seks grensestasjoner. I Skogfoss er vi nederst ved en stor demning som strekker seg fra den norske til den russiske siden. To grensesøyler viser hvor grensa går. Her får ingen krysse, ikke engang grensevaktene. Lokalbefolkningen er godt kjent med reglene langs grensa. Kaster man en stein som krysser grenselinja er det en grensekrenkelse. Her kan det vanke bøter helt opp mot 15.000 kroner, avhengig av hvor alvorlig og overlagt grensekrenkelsen er. I Pasvikelva er det stort sett fastboende og hytteiere som har båt. Alle båter skal være registrert hos grensekomisæren, med eget skilt som i tillegg til registreringsnummer viser nasjonalitet. Fiskes det over grenselinja er det grensekrenkelse. Det er heller ikke lov å være ute med båt etter det er blitt mørkt, om man ikke er 200 meter fra grensa. Så god plass å boltre seg på er det de færreste steder i Pasvikelva.

Stor forbudsone

Det er ikke mange som krysser grensa fra Russland til Norge. På russisk side er det en forbudsone på tre mil, der ingen kan ferdes. Sensorer plassert strategiske steder avslører illegale flyktninger stort sett i god tid før de i det hele tatt når den norske grensa.

– Men vi observerte en som krysset grensa her nylig, svømmende over pasvikelva. Det er mye bjørn i området, og de kjenner jo ingen grenser, sier Straume.

De norske grensejegerne passer stort sett på den norske siden, at båtfolk, fiskere og turgåere overholder grensebestemmelsene.

– Ser vi noen fiske ved elva tar vi en prat med dem og spør om de kjenner til grensebestemmelsene, sier Straume.

SE FILM (teksten fortsetter under filmen):

Passer på hvert sitt land

Nils-Ivar Lie som er ansvarlig båtfører i patruljebåten har klargjort båten. Han har sørget for at alt er i orden og at det drivstoff. Deretter tar han jeepen opp til grensestasjonen og henter de andre soldatene som skal være med, normalt to til, men denne gangen også Straume som blir med på patruljen.

Rutinemessig setter Atle Arlien og Tore Langeland på hver sin side av båten, etter å ha tatt på seg redningsvester og løsnet fortøyningene.

– De har ansvar for hver sin side når vi kjører langs etter elva. En holder utsikt mot Russland og den andre mot Norge, forklarer Straume.

Lie gir full gass og båten kommer raskt opp i 30 knop. Med den nye motoren på 430  hestekrefter skal den bli god for nærmere 50 knop. Og det kommer til å bli kaldt. Selv innpakket i Forsvarets kjøredresser og 20 knop mindre merker vi raskt kulden jobbe seg gjennom åpningene i jakkeermene.

Inn i Russland

Turen går helt rutinemessig. Et par av grensejegerne gjør et lite vink mot utstiktstårnet som stikker opp i landskapet. Vi nærmer oss en smalere del av elva. Her er det så store grunner på norsk side at Russland har gitt tillatelse til å kjøre på russisk side. Her er det strengt forbudt å stoppe, det er bare å holde full gass og komme seg videre. På russisk side har vi ikke sett annet enn forfallende utsiktstårn. De som skulle prøve seg å krysse fra russisk til norsk side av grensen vil trolig bli stoppet mange mil før Passvikelva. På Russisk side er det en sone på cirka tre mil som er strengt forbudt turområde, også for russere.

– Verdens beste jobb

Vi er på norsk side igjen, og nærmer oss slutten av patruljestrekningen. På norsk side ser vi en og annen gamme som brukes av norske grensejegere, men ikke antydning til andre mennesker. Det er en helt vanlig stille dag og en fin båttur i vakker natur.

– Så å si alle som kommer til oss for grensetjeneste ønsker seg hit. De er klar over den flotte naturen med mulighetene det gir. De som tjenetegjør på grensestasjonen er også på skarpt oppdrag, og føler derfor at de gjør noe nyttig, sier Straume.

– Du må legge til at stajsjonssjefen har verdens fineste jobb, legger løytnanten til med et fornøyd glis.