Det (u)organiserte båtliv i Norge

I lille Norge fungerer båt-fellesskap som en stor dugnad. Det er i all hovedsak tre store frivillige interesseorganisasjoner som skal tale båtfolkets sak overfor myndigheter og andre interessenter. Seilbåtfolket har sin organisasjon, og motorbåtfolket har en stor landsdekkende, samt en stor lokal organisasjon i Oslofjorden, men som er lite synlig i det offentlige rom.

Støtteapparatet for fritidsbåtflåten består også av frivillige organisasjoner. En organisasjon i støtteapparatet vårt har også begynt å vise tenner i den politiske debatten. De fleste er enige om at man må stå sammen for å kunne mene noe mot myndigheter og politikere. Jo flere, jo bedre.

Hvorfor blir ikke de frivillige organisasjonene, til tross for at de er mange og store, tatt ordentlig på alvor av politikere og beslutningstagere?

Jeg tror at noe av årsaken kan ligge i at en av ting de fleste frivillige organisasjoner har felles, er stor intern uro i perioder.

Vinteren 2015 var det KNBF sin tur. Både President og Generalsekretær sluttet, og en i staben pensjonerte seg. Nye folk overtok og skulle gjennomføre en «snuoperasjon». Utenfra så det ut som full stans i maskinen, og reorganisering. I løpet av de to siste årene har man brukt mye kontingentpenger på å bli mer synlig og mer slagkraftig, interne prosesser som det heter. Fra mitt ståsted ser det ut som om man fremdeles seiler i tåka, uten mål og mening.

En gammel plan om økt fokus på moderne medier for å nå ut til medlemmer og andre interessenter ble satt ut i livet. Fra styret(!) hentet man en kommunikasjonssjef. Kommunikasjonssjefen er for oss vanlige lesere/lyttere fremdeles helt usynlig. Han liker tydeligvis ikke å kommunisere (på digitale plattformer?).

I prosessen kvittet styret seg med nesten hele den fast ansatte staben, ansatte en kommunikasjonssjef og en IT-medarbeider, ga Presidenten en mer «synlig» rolle og aktiv rolle, og vingeklippet den nytilsatte Generalsekretæren.

Det ser ikke ut for meg som om «snuoperasjonen» som skulle gi KNBF en helt ny kurs, har gitt resultater ennå. De seiler tilsynelatende på samme kurs ennå, selv om man hevder at mye er nytt. Det er ikke det; les referater folkens.

Det som faktisk er nytt, er at daglig leder i organisasjonen ikke trenger å vite noe om båt. Da man utlyste stillingen som ny Generalsekretær, skulle personens hovedkompetanse være økonomi. Båt-interesse eller -kunnskap stod det ingenting om i annonsen. Ikke uventet ansatte man økonomen. Men…han er som sagt er nedjustert til en form for saksbehandler og knapt synlig. Jeg synes det er en merkelig dreining for rollen til frontfiguren i Norges største båtorganisasjon.

Oppe i alt kaoset valgte man i tillegg å velge ny mediepartner. Stor var min forundring over en svært amatørmessig prosess, og valget som ble gjort. I de største båtbladene i Norge var forundringen like stor, det ble tydelig kommentert på lederplass.

Jeg håper inderlig at KNBF snarest får kompetent mannskap om bord, gjør sjøklart, planlegger seilasen, setter kursen og får opp farten. Det er helt kritisk for båtfolket i Norge at KNBF fortsetter å påvirke og trykke der det er mulig for å opprettholde gode rammevilkår for båtliv. Jeg håper at man fokuserer på økt samarbeid mellom de forskjellige aktørene i fritidsbåtbransjen. Jeg vet, etter over 40 år i bransjen, at samarbeid og felles front i viktige saker er helt kritisk for å kunne nå helt frem og få et resultat. Enkelte av fanesakene det arbeides med nå er snart 20 år gamle!

Kanskje man ikke har samarbeidet godt nok?

REIDAR KJELSRUD

Reidar Kjelsrud var general­sekretær i Kongelig Norsk Båtforbund fra 2011 til begynnelsen av 2015. Før denne jobben har han jobbet som yrkesfisker i Oslofjorden, som offiser i Sjøforsvaret på en torpedobåt, som båtfører på politibåten i Oslo, som skipssjef på kystvaktskip, og som presse- og informasjonsansvarlig, som markedssjef og de siste tre årene med salg i Det Norske Veritas. Kjelsrud har også solid båterfaring fra oppveksten, da han har vokst opp med et lite båtbyggeri.