Viktig aktivitet på sjøen

Publisert

Båtsesongen er for lengst i full gang over det ganske land, og det fryder en gammel sjøulk. Det er et vakkert syn når store og små båter med glade mennesker om bord stevner ut mot hyggelige havner langs kysten, eller seiler på våre innsjøer og elver. Bilkøer er frustrerende å se på, men ikke båttrafikken – hvis førerne følger de alminnelige sjøvettsregler og lar ølet, vinen eller drammen vente til man ligger i trygg havn og ikke skal ute på lenge. Jeg har alltid satt pris på en ankerdram, og nå er det til og med kommet et eget merke som har det navnet. Båtliv ga meg en slik på min 80-årsdag, med ønske om at jeg skulle stå ved roret i minst ti år til. Jeg lover å holde ut på sjøen og i spaltene så lenge som mulig.

Men, og det er et stort MEN i båtlivets mange gleder. Altfor mange kjører for fort, til sjenanse for andre båter og for dem som er på land, ja, det kan være direkte farlig som vi påny har sett eksempler på i år. Og enkelte får ikke inn i sine små hoder at alkohol og sjøliv ikke hører sammen. Jeg mener at man på sjøen burde ha hatt de samme promillegrenser som på land, men siden det ikke er tilfelle, får man i hver fall respektere loven slik den er.

Hittil i sommer har jeg sett flere politibåter på sjøen enn tidligere. Jeg håper det fortsatt vil være slik til båtsesongen er over, og at det ikke blir som enkelte år at politiet ikke har råd til å bruke båtene. Sjøpolitiet er ikke ute etter å straffe og bøtelegge oss som enkelte tror. Deres oppgave er forebyggende og oppdragende, og det er nødvendig. Mange båtførere har ikke fått den nødvendige opplæring før de fosser av sted. En ting er at de kjører så nært og så raskt at de kutter mine liner når jeg dorger. Jeg venter ikke politibeskyttelse mot det. Men mange koster på slik at det lett blir ulykker og da må politiet reagere, for disse båtførere bare ler og gir enda mer gass dersom vi ikke-uniformerte protesterer. Vi trenger politi på sjøen. Det må de bevilgende myndigheter ta hensyn til, og slik må også politiet selv prioritere.

Men vi ser også mye annen «uniformert» aktivitet på sjøen. Redningsskøytene er aktive hele året og er ikke minst til stor hjelp for fiskerne. De får ekstra mye å gjøre i sommersesongen med den store båttrafikken. Det er aldri nei i deres munn når man ber om hjelp, og det problemet er ikke for stort eller for lite til at de ikke tar seg av det. Disse gutta – etter hvert blir det vel også jenter – vet det som skal vites om båter og sjøliv, og de er meget nevedyktige samtidig som de har det mest moderne utstyr.

En tredje gruppe er tollvesenet. De ser jeg og alle som har rent mel i posen gjerne på sjøen. Det er kanskje ikke sprit de er så mye ute etter som forsøk på å innføre flotte båter ulovlig. Det er i vår felles interesse at de passer på, for jo flere som unndrar seg skatter og avgifter, desto dyrere blir det for oss andre. Men her har jo Siv lettet litt på bestemmelsene slik at det ikke lenger skal være fristende å smugle motorer. Den jenta må være glad i båtliv, og så forstår hun at det er alt for mange byråkratiske lover og regler som egentlig ikke er nødvendige. Den kanskje aller viktigst oppgave for tollvesenet er at deres båter og fly passer på at det smugles minst mulig narkotika inn i landet. Det er en viktig samfunnsoppgave. Men jeg har også sett hyggelige eksempel på at de hjelper deg når det ikke er en redningsskøyte i nærheten. Det er ikke deres plikt, men de gjør det likevel. Sjøens folk har alltid hjulpet hverandre.

En fjerde gruppe som kommer så ofte til våre farvann at jeg nesten kan stille klokka etter dem, er Kystvakten. Blant de mange saker de skal passe på er at vi alle følger reglene for fritidsfiske. Det gjelder bruk av garn og teiner, hvor dypt de skal stå og når vi kan bruke det. Fredningsbestemmelsene for hummer er særlig viktig fordi her er det mange som synder. Men at de også skal passe på at jeg ikke fisker ål, skjønner jeg ikke. For aldri har det vært så mye ål i sjøen som nå, og i Danmark og Sverige fiskes det mye ål. De er for ille at jeg må til Sverige, Danmark og Tyskland for å nyte et godt ål-måltid. Ål er det beste jeg vet – varmrøkt, kaldrøkt, i gele eller stekt og som suppe.

Tidligere syntes jeg Kystvaktens folk kunne bli for nidkjære. De trakk opp steiner og garn som slett ikke var satt ulovlig og enkelte av gutta kjekket seg nok litt. Men det er blitt mye bedre. Nå kjennes det som en ekstra forsikring å se Kystvakten komme.

Powered by Labrador CMS