Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss

Gamle båtfolk & veteranbåter

Publisert

I vinterhalvåret besøker jeg ofte båthavner og opplagsplasser, og blir slått av hvor mange gamle, fine båter jeg finner. Og ikke bare det. Eldre og gamle mennesker tar gjerne en tur nedom båthavna selv om de ikke lenger har noen båt de skal se etter. Det er en god, gammel vane, og det har sikkert noe å gjøre med at gamle sjøulker tiltrekkes av sjøen. Lukten av tang, tare og tjære er for dem som parfyme, og så er det noe spesielt med lyset ved sjøen når solen står lavt på himmelen. Sjelden ser jeg et slikt fargespill. Jeg skjønner hvor min venn, den store lys-maleren Kåre Tveter, hentet mye av sin inspirasjon fra. Selv om han vinterstid helst dro til Svalbard, og han ikke hadde noen båt, var det noe som tiltrakk ham ved sjøen vinterstid.

Seniorene du møter på denne måten, er helt andre typer enn de som hver morgen trekker til supermarkedene, finner seg et bord og blir der til de stenger. Ikke et vondt ord om dem. De føler vel at det er hyggeligere i et supermarked med mange mennesker og mye lyder enn å sitte hjemme med en sur kjerring som bare gnåler. De har den samme vane når de kommer til Syden, der dessuten øl, vin og mat er mye rimeligere, slik at pensjonen rekker lenger. Men jeg synes det er litt tragisk å se dem sitte slik på kysten av Spania, Italia og Hellas i stedet for å spasere i båthavnene og se fiskerne komme inn med sin fangst, som restaurant- og bareiere står klare for å hente.

Vi nordboere har nok litt å lære av kystbefolkningen sydpå, men det forutsetter at vi går omkring og prater med folk, og ikke blir sittende ved samme bord i supermarkedsgaten hele dagen. Og det gjelder å finne gode, rimelige fiskerestauranter der lokalbefolkningen spiser. Jeg har flere slike steder på Gran Canaria, blant annet kantinen til en sementfabrikk der noen flinke folk driver fiskerestaurant lørdager og søndager. Der er det alltid stappfullt og lange køer, og prisene er overkommelige, selv etter at kronen er falt i verdi. Vi går også ofte til en fiskerestaurant nede i fiskehavnen. Der spiser de lokale, og det er et rikt utvalg av sjømat til en rimelig pris, og alt er ferskt. Vinene er heller ikke dyre. Også her slår det meg at det er så mange gamle mennesker som går ut med sine barn og barnebarn. I Syden behandles de gamle med respekt og kjærlighet.

Men tilbake til våre mer kalde breddegrader. Det er ikke bare gamle og eldre mennesker jeg møter i båthavnene vinterstid; jeg tar meg også tid til å se på veteranbåtene. Dem er det blitt stadig flere av, både store og små. Sist sommer hadde vi en fantastisk veteranbåtmønstring i Oslofjorden, og rundt omkring i landet arrangeres det ofte veteranbåttreff. Det hender jeg kommer til Stavanger, som ikke bare er olje og penger, men som også har et av landets mest livskraftige veteranbåtmiljøer. Disse båtene ble reddet, ofte i siste liten, og de vedlikeholdes og drives av ildsjeler. Det slår meg at få spørsmål vekker så stor interesse, ja, livlig debatt, i Stavanger-området som veteranbåtene. Nå gjelder det en sentrumsplan, og spørsmålet er da om veteranbåtene skal tildeles plass i den sentrale Vågen. Det ville nok være best for turister og for fiskerestauranter og maritime butikker, men så melder det seg motforestillinger som bare virkelige båtfolk kan mønstre. Veteranbåter må ha tilgang til verksted og lager. Denne debatten er intens, men ikke så giftig som sykehusstriden i Møre og Romsdal. Plassering av et sykehus kan skape uvenner for livet, men diskusjonen i og omkring veteranbåtmiljøer utarter ikke slik.