Søk i arkivet

TILBAKE ETTER SYKDOM: Jahn Otto Johansen har savnet båtlivet.
TILBAKE ETTER SYKDOM: Jahn Otto Johansen har savnet båtlivet. Foto:

KOMMENTARENSavnet av båt og sjø

Målet var å komme om bord i en av mine to båter og stevne mot kjente og kjære havner, skriver Jahn Otto Johansen i denne kommentaren etter lang tids sykdom.

Det man har levd og åndet for, savner man når man ikke lenger har det. Slik var det også med meg. Mitt fravær fra båtliv og denne spalte har vært tung å bære det halve året jeg har vært på sykehus, etter at jeg ble rammet av flere dødelige sykdommer samtidig da jeg kom tilbake etter min utflukt og fiske på Moskva-elven.

Jeg var to uker i koma og da bablet jeg om båtliv og sjøen, men gud skje lov var det «bare» hjerte, lunger og nyre som var angrepet, ikke hodet. Hodet er også klart i dag samtidig som jeg må belage meg på en lang treningsperiode før musklene er tilbake i bein og armer. Men jeg har målet klart for meg – å komme om bord i en av mine to båter og stevne mot kjente og kjære havner og kjenne det sitter mange stormakreller eller sjø-ørreter på mitt dorgesnøre. I hele mitt snart 83 år lange liv har sjø og båtliv vært min kjæreste beskjeftigelse. Jeg er glad for at min skånske kone og de fleste av mine barn og barnebarn har det på samme måte.

Nå stavrer jeg omkring i båthavner med min rullator og følger med som jeg alltid har gjort. Ligger båtene fast og trygt i stativene? Er presenningene festet ordentlig slik at de ikke flagrer i alle retninger? Har båteierne ryddet skikkelig opp etter seg for sesongen? Jeg treffer gamle kjenninger og slår av en prat, selv om alt for mange båtvenner er gått bort, også folk som var yngre enn meg. En levende båthavn representerer utrolig mye viten og erfaring. Der får man gode råd og hjelp til det meste, og mangler man noe er det alltid noen som har det. Storsamfunnet med dets febrilske kjøp- og kast-kultur kunne ha mye å lære av båthavnene. Skjønt kultur er vel ikke den riktige betegnelse, snarere ukultur.

Noen av mine båtvenner har juletre og belysning om bord og inviterer venner på lutefisk, ribbe og annet godt, og når båten ligger godt fortøyet kan man også unne seg en ankerdram eller to. Det er ikke alle historier som da fortelles som egner seg på trykk. Men jeg har merket meg at respekten for kvinnelige båtførere er blitt større med årene. Det er ikke så mye igjen av den ukultur som da mennene ropte til sine stakkars koner når båten nærmet seg havn: «Hopp for faen!».

Mange båtfolk bruker også vinteren til å lese historie om båtlivets utvikling gjennom tidene, studere gamle sjøkart og i det hele tatt bli mer kjent med det element de ferdes i i sommerhalvåret. Det finnes mye god litteratur som kan anbefales, ikke minst Jon Michelets bokserie om sjøfolkenes innsats under krigen. Jeg møtte mange strandede sjøfolk som fedrelandet hadde glemt da jeg vanket i havnekvarterene i New York og San Fransisco. Hver av dem kunne ha gitt stoff til en hel bok. Jon Michelet har endelig gitt dem den oppreisning og det minnesmerke som den norske stat så lenge har forsømt.

 Kommentarer

Nyhetsbrev

KOMMENTARER

Har du en mening om denne saken – del den med oss! Vi ber om saklighet, respekt for andres meninger og at man holder seg til emnet. Les våre retningslinjer her.  Vi modererer diskusjonen om nødvendig. Vennlig hilsen redaktør Ole Henrik Nissen-Lie

Gå til toppen