Søk i arkivet

Endte opp i Liverpool

Turen skulle egentlig gått til Chicago, men endte opp i Liverpool. Sjuende og siste reisebrev fra RIB-ekspedisjonen.

Fra Oban reiser vi til Whitehaven. Irskehavet viser seg fra sin snille side i dag. Når vi nærmer oss Whitehaven hører vi kystvakten anrope alle båter. De ber alle skip følge nøye med for det er savnet en båt i område. Den har vært savnet i mange timer. Alexander finner frem kikkerten og vi speider utover havet på vær vår side. Vi bruker kikkerten flere ganger men ser bare blåser som markerer garn. Vi fikk aldri vite om båten ble funnet eller hva som skjedde med dem. En påminning at selv på flatt vann, kan havet lure deg eller båten svikte deg. Vi grøsser litt over tanken men trøster oss med at RIB-en synker ikke og har ingen skroggjennomføringer under vannlinjen som kan gå lekk.

Skummel sluse
Vi kommer oss trygt i havn etter å ha passert turens skumleste sluse. Når vi nærmet oss havna kaller vi opp havnevakta og får beskjed om å vente en halvtime til tidevannet har nådd tilstrekkelig høyde. Vi ligger på utsiden av havna og nyter kveldsstemningen.  Evig lange strender smiler til oss og endelig er det godt og varmt. Av med ulltøyet frem med solbriller og livet er fantastisk der vi ligger å driver i Irskesjøen langt hjemmefra.  Slusevakten kaller oss opp og ber oss entre slusen. Kjempeportene åpnes, vi kjører inn og stenges inne i slusen. Plutselig kommer det en liten kurv dalende ned langs slusekanten. Det er slusevakten som gir oss en brosjyre av havna og har tegnet inn hvor vi skal legge båten. Vi titter nysgjerrig i brosjyren, men blir revet ut av papirstudiene av et brøl. Det er som torden, i de andre slusene vi har passert så har vanninntaket vært i dypet av slusen og under vannlinjen. Dermed har det foregått ganske stille. Men i denne slusen er vanninntaket høyt oppe og det fosser ut vann. Ved første øyeblikk tror skipperen at noe er galt, men alt er i skjønneste orden.

Vindmøllepark
Whitehaven har en flott marina, byen er ganske søvnig. Værmeldingene er gode etter andre dagen. Vi bestemmer oss for å følge rådet vi har fått her borte om å dra til Liverpool. Men nå har vi en ny utfordring! Liverpool har også en sluse som bare er oppe ved høyvann. Det betyr at vi må rekke det samme høyvannet som vi seiler ut fra Whitehaven på. Ikke noe problem tenker vi, for værmeldingen varsler vindstille, så da er det bare å gi gass. Som sagt så gjort vi gir gass ut på Irskehavet, solen skinner og alt er herlig. Men hvor lenge var Adam i paradis? Bare noen sjømil ut på havet får vi oppleve hvor store bølger strømmer kan gjøre selv etter flere vindstille dager. Vi forsøker flere hastighetsområder under 30 knop, men bølgene kommer fra alle retninger og det er vanskelig å finne noen rytme. Vi øker til godt over 30 knop og da skjer det noe, båten får nå så høy fart at vi blir liggende oppe på bølgetoppene da uteblir de store slagene og det hele fortoner seg mer som vibrering. Sjømilene raser unna. Vi ser noe rart i horisonten, alt for symmetrisk til å være båter, alt for mange til å være staker, alt for små til å være oljeplattformer, merkelig. Vi zoomer opp bildet på plotteren og ser det er avmerket en vindmøllepark. Og opp av havet stiger det noe som fortonet seg som hundrevis av vindmøller, sirlig plassert på endeløse rekker. Skipperen er så gammel at han syns det får et sterkt preg av sience fiction over seg. Og det blir ikke bedre når etterpå kjører i sikksakk mellom oljeplattformene. Vi prøvde å holde avstand og ventet vært øyeblikk på å bli kalt opp på VHF-en, men det skjedde heldigvis ikke.

Nummer ikke i bruk
Innseilingen til Liverpool er ganske kul. Det er veldig langgrunt, så man må følge en ganske tett led som slynger seg mellom sandbankene. Her er det 6-7 meter forskjell på flo og fjære! Ferden går videre opp River Mercey. Alt går i høy hastighet. Vi ankommer marinaen og skal kalle opp slusevakten. Det viser seg å ikke være så enkelt for den kanalen de operer på finnes ikke på norske VHFer, kanal 3 er forbeholdt redningsetatene hjemme. Ikke finner vi noe mobilnummer heller, men vi ser en mindre arbeidsbåt som ligger å vaker utenfor slusen. Når vi legger oss bi møter vi noen som er kjempehyggelige og tror vi er gale som har kommet helt fra Norge med en RIB. Hjelpsomme som de er kaller de opp slusevakten som gir beskjed om at vi begge skal entre slusen med engang. Vi får et litt leting tilvist en båtplass og går for å snakke med havnevakta. Sjefen der  tror heller ikke helt at vi kommer helt fra Norge med en sånn båt. Det er få båter fra Norge og han var sikker på at det var første norske motorbåt i den marinaen. Han blir så imponert at han spanderer en øl på oss og slår av en prat! For en mottakelse!


Innseilingen til Liverpool.

Flott by
Liverpool har verken Alexander eller jeg tenkt på som et turistmål. Bare forbundet det med industri, fotball og Beatles. Helt feil Liverpool er helt klart et av de stedene vi kunne tenke oss å komme tilbake til. Store deler av sentrum består av brede gangveier. Vi opplevde et yrende folkeliv og dyktige gatemusikanter. Når vi var der var byen full av pianister som hadde satt pianoene ut på gatene. Ikke en eller to. men mange. Det satte virkelig stemning både på dagtid og om kvelden.

Tiden renner ut
Nå var planen å ta kanalene over til vestkysten igjen, men de kanalene vi var avhengig av var blitt stengt på grinn masseutglidninger i kanalen. Det finnes flere alternative kanaler, men de har maksbredde på 7" så da ble den løsning låst. Vi kunne reise rundt sydtuppen av England, men det er tidkrevende. Leie noen som kan frakte båten på henger var neste løsning. Det er jo fordelen med liten båt den er lett å frakte på landveien. Fram med Ipaden og lete etter tranportører. Kontakt opprettes, han lover å komme på søndag. Etter flere forsinkelser ankommer han med en henger som er alt for liten. Han nekter først for det faktum og rygger både bil og henger langt ut i vannet. Ber Alexander ta muskeljobben siden hengeren bare har manuell vinsj. Men hengeren er alt for kort. Skamfull ringer han sjefen som lover at de skal komme tilbake neste dag med større henger. Neste dag sender vi mail sms og ringer flere ganger før vi får kontakt. Da er svaret at han tror de kan få det til i morgen, men garantere det vil han ikke. For andre gang på turen har Alexander og jeg kriseråd. Vi har vært på reise i neste sju uker og begge savner vi kjærestene kraftig. Sykdom i familien gjør også til at skipperen stunder hjemover. Vi setter kursen til Nederland der min bror har kommet ned med bil og henger. Alexanders kone Helene har satt seg i bilen og møter oss i Frankrike. Vi kjører sammen opp til Amsterdam hvor jeg henter bil og henger, mens de reiser på en miniferie sammen. Båten hentes i Liverpool og blir fraktet på landveien hjem. Det blir tredje gang den fraktes på henger gjennom Europa. En tanke for alle dere med daycruisere i Norge. Å traile båt til fremmende havner er veldig mye greiere enn det man frykter, og det er mye mer spennende å oppleve andre land i egen båt enn det man tror.


Umulig prosjekt. Alt for liten henger!


 Kommentarer

Nyhetsbrev

Få oppdaterte nyheter om båtlivet helt gratis på mail to ganger i uka.

KOMMENTARER

Har du en mening om denne saken – del den med oss! Vi ber om saklighet, respekt for andres meninger og at man holder seg til emnet. Les våre retningslinjer her.  Vi modererer diskusjonen om nødvendig. Vennlig hilsen redaktør Ole Henrik Nissen-Lie

Gå til toppen