En oase i frøskogen

Tanja og Hanno Mueller flyttet til Fröskog for tre år siden. De byttet ut kjas og mas i Tyskland med skogens ro. Fröskogs Lantcafe var opprinnelig den gamle skolestua i det lille samfunnet ikke mange mil fra mer kjente Åmål. Vi tok oss dit med båt. Så trangt var det innimellom at vi følte oss hensatt til urskogen i Amazonas. En liten gjestehavn lå og ventet på oss innerst i sjøen som i tidligere tider ble brukt til å frakte verdifull kvartsitt på.  Enda ligger rester etter utskipningshavnen, i dag er det området blitt gjort om til badested og plass for villcampere.

Mange rom i herberget

Skolestua er ikke bare kafe. Tanja Mueller er også en flink fotograf, og i de mange rommene bruker hun plassen til å vise både sine egne og andre fotografers verker. Et tydelig populært lite galleri, for her hang det mange bra bilder som solgte godt. Vi møtte en av kundene som kjøpte en serie med bilder fra en bilkirkegård. Gaver sa hun når vi spurte om det var henne som var så bilinteressert.

Mest inntrykk gjorde likevel den lille hjemmekoselige hotellfløyen. Den understreket familien Muellers sans for estetikk og form. Alle rommene var individuelt innredet, og vi falt veldig for et himmelblått rom med hems. Neste gang vi tar båt eller bil forbi, skal vi ha en natt på dette rommet. Utsikten ut over Ärrsjøn var formidabel, og med en god bok kunne man nok tenke seg opp til flere overnattinger i denne idyllen.

Legenden i Strømmen

Før du når ekteparet Muellers skogsidyll må du passere Strømmen sluser. En del av Dalslands kanalsystemet, hvor du treffer ledens flotteste slusevakt. Her har Bernt Qvist holdt til siden han gikk av med pensjon for 19 år siden. Et vandrende leksikon. Tidligere teknisk tegner og vitenskapelig geni på ASEA, med ansvaret for utviklingen av Sveriges satsing på atomkraftverk. Han var med i pionergruppen på åtte mann, som skulle få lov å jobbe med Science Fiction, som Qvist kaller det. Han ble beskyldt for å ikke ta jobben sin seriøst nok når han, som eneste medlem av gruppen, ikke fikk magesår. Han er født i Sarpsborg, og sier selv han er like mye norsk som svensk. Historiene til Qvist er så mange, og så muntlige, at vi skal spare flere av dem til et av vårens Båtliv, hvor vi kommer tilbake til Dalsland kanaler og 31 sluser.

Men hans visjoner overgår det meste. Om nettene ligger han og tenker på det han selv kaller for ”Kron-slussen”. Den skal gå mellom Vänersborg og Udevalla. Den skal være minst 80 meter bred og 10 meter dyp. Blir den så stor kan den også fungere godt som kraftverk for regionen, har Qvist regnet ut.

Og mens vi er inne på regnestykker. En dag han satt ved bredden av Gøta Elv, kom avholdsmannenQvist  til å tenke på om Atlanterhavet ville klart promillegrensen hvis vannet i elven hadde vært byttet ut med 40 prosent brennevin, og man hadde latt det renne siden vikingtiden for 1000 år siden. Ingen regnestykker er for små for Qvist, og han fant ut at selv med sånne mengder sprit ville Atlanterhavet ha klart alkotesten for bilførere uten problem. Han har hauger med oppslagsverk, vi fikk ved selvsyn se at kubikkinnholdet i Atlanterhavet var på 3,49 x 10 i 17 potens.

Sa vi at Bernt Qvist var 83 år og at han styrer en av de meget få manuelle slusene.

Salme ved reisens slutt

Båtliv er i ferd med å avslutte sin rundreise i de Dalslandske skogene. Siste stopp er slusene i Upperud. Her sluser John Ottosson for femte sommeren på rad. I bakhånd har han mor og far som får være med i slusevaktboligen mot å steppe inn når dagene blir for tøffe. Det handler tross alt om å jobbe 12 timer hver dag, seks dager i uken, 3 måneder i året. Når vi andre har ferie. Det står respekt av det!

Upperud sluser var blant de første i Dalsland kanals intrikate og vakre slusesystem. Her bodde datteren til Napoleons bror, Prinsesse Christina Egypta Bonaparte. Hun var gift med Arvid Posse som var deleier i det som i dag heter Åsenbruket ved Upperud. Historien sier at hun etter noen år ikke orket mer, og ” flyktet” tilbake til Frankrike.

For å gjøre reportasjen så grundig som mulig, fikk vi siste natten lov å sove i huset som ble bygget til kanalens konstruktør, Nils Ericson. Selv ville han aldri bo der fast, men det er det mange av kanalens direktører som har gjort før oss. Det ble en verdig natt hvor gress og berg, var byttet ut med køyesenger og ordentlige madrasser. Soveposene klarte vi ikke helt å slippe taket i.