En kjærlighetserklæring til Nord-Norge!

En fantastisk reise tar som regel slutt. Så også med vår ukeslange reise som startet i Bodø mandag 28. Juni, og som endte i går søndag i  gjestehavna i Tromsø. Været har ikke vært direkte sommerlig ut fra en sørings forventninger, men det å reise i vår nordligste landsdel handler ikke om fint vær. Inntrykkene handler om helt andre verdier. Den gigantiske naturen fyller oss med en nesten sakral følelse. Landskapene som reiser seg som titaner fra havet og ikke gir seg før de penetrerer skydekket. Gjerne for å slippe solen gjennom i noen korte øyeblikk. Vi har sett det i Lofoten, på Hamarøy, og i majestetiske Tjeldsundet. 

At havet koker rundt deg kan bety mange ting her oppe i nord, enten er du fanget i en lumsk havstrøm, eller så driver du over et seiflak med både torsk og makrell like under. Begge deler har vi opplevd uttallige ganger. Fiskelykke har fått en ny mening for oss tre om bord i lille Jeanneau Marlin 6, fra nå av bare kalt ”Fishermans friend” etter en hinsides fisketur like utenfor Kabelvåg i Lofoten i forrige uke.

Menneskene vi har truffet kan kunsten å by på seg selv, de deler mer enn gjerne både i ord og handlinger. For er det noe folk nordpå er gode til, så er det å prate. Det går både på inn- og utpust, og de prater gjerne om de nære ting. Vær og vind er viktig så lenge du befinner deg i båt, og et yndet samtaleemne. Så handler det om kultur og næringsutvikling i nærområdet, gjerne ispedd en liten salve om stedets lokale politikere som alle har minst ett hull i hodet. De er stolte av landsdelen sin og forteller gjerne om hvor mange generasjoner siden det var slekta kom fra en eller annen dal i sør. Gjestfriheten føles direkte og ekte, men de kan også overraske med en slags kontinental maniana holdning. Kanskje ikke så rart når du ser på de mørke sidene av nordlendingen. Nei vi tenker ikke på sinnet, men slektskap og farger. Mange har jo aner fra sjøfolk på jakt etter gode ingredienser til bacalaogrytene lenger sør i verden.

Vi har kjørt mye på kryss og tvers, men skulle gjerne ha vært i Vesterålen, eller på ”yttersida” av Senja. Vi ber om unnskyldning for å ha seilt forbi, eller oversett noe vi burde ha notert i loggen. På siste etappe fra ”Sommarøya” og inn til Tromsø, skulle vi lete etter moskus som er satt ut på den idylliske øya Rya. Men, den lille ”observasjonsbrygga” som er lagt ut i trygg avstand fra land, var allerede opptatt. Vi brukte telelinse og skarpe blikk mens vi tok en runde rundt øya med båten. Men ingen moskus i sikte. De hadde nok funnet seg en lun plass i skyggen, for siste dag av vår reise var badet i sol og generøse10 varmegrader. Man blir stadig minnet på hvor man er når man løfter blikket fra vannflaten og noen hundre meter opp i dalsidene. Der ligger fortsatt snøen som store melisflak på en ellers så delikat pyntet tårnkake.

I samme øyeblikk som vi nærmer oss Rya og ”Hella-straumen” dukker en annen majestet opp. Nordgående hurtigrute Nordlys hilser oss med sin gigantiske skygge. Vi later som vi er med i verdens mest populære TV-program, og følger etter med vår lille ”Fishermans friend” på trygg avstand fra kjempen. For her skiller det nøyaktig  115,4 meter i lengden (Nordlys 121,8 m)  og  16,66 meter i bredden (Nordlys 19,20 m).  Vi har en soveplass til rådighet, på Nordlys har de 475 køyer. Eneste prestasjon hvor vi slår ”Nordlys”, er på farten. Her klarer vi nesten 30 knop, mens de blir bare sinker med sine 15.

Vi slipper vårt forbilde i god tid før ”byen”, kjempen trenger god plass inn mot hurtigrutekaia. Vi finner oss til rett for natten på gjestebrygga midt i sentrum. Utskjelt på nordnorskt vis for å være både dyr og dårlig. Som høflig gjest sier vi bare en ting om den saken. Nærmere sentrum kommer du i hvert fall ikke! Noe vi utnyttet til fulle. Første utflukt ble med fjellheisen opp til Fløya. Et mer spektakulært skue, 15 minutter unna sentrum, er det ingen andre byer i Norge som kan matche.  Etter en flott formiddag, 500 meter over havets overflate, måtte vi igjen trekke ned mot sjøkanten. Nye ”Rorbua” og ”Skarven”, som begge er for ”bonan” i følge lokale helter, overser vi med å lette på glasset for to store institusjoner her nord.

En salme ved reisens slutt, passer ikke alle nordlendingen. Derfor sier vi det så enkelt som så. På gjensyn helvetes herlige Nord-Norge!!!!