Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss
Hva er galt med norsk båtproduksjon?
Hva er galt med norsk båtproduksjon?

Hva er galt med norsk båtproduksjon?

Kommentar av redaksjonsjef Frode Pedersen, Båtliv

Publisert

Vi står foran åpningen av en ny flytende båtmesse. Tallene er rosa for mange norske produsenter, og det er ikke bra. Spydspissen vår, ikke minst internasjonalt; Windy, sliter med røde tall. Selve moderskipet i norsk båtproduksjon, Askeladden, varslet senest for et par uker siden at de nå flagger ut hele produksjonen til Polen, mens Skibsplast går på sparebluss. Viknes har kjøpt opp Skilsø uten at vi helt vet hva som skjer videre med det gamle ærverdige båtmerket som er drevet frem av familien Roland gjennom flere generasjoner. Vi sitter på flere slike rapporter.

Jeg gjentar derfor spørsmålet. Hva er galt med norsk båtproduksjon?

På mange måter er jeg fristet til å svare: alt og ingenting. For bildet er så definitivt sammensatt og komplisert å forstå.

Vi var tidlig ute med bruk av glassfiber. Norske båtprodusenter var ledestjerner i Europa på fritidsbåtsiden på sekstitallet, ja til og med litt inn på syttitallet. Fjord og Draco var to eksempler på sydeuropeernes våte drømmer. Men på litt vanlig norsk vis forsvant mye av denne statusen da dyktigere industrialister fra Italia, Frankrike, Tyskland og etter hvert Polen, skjønte at dette kunne de klare bedre selv. Amerikanerne velger jeg å holde utenfor i denne omgang. Kineserne har så definitivt meldt seg på de siste tre årene. Men det finnes nok av andre å skylde på.  

Et eksempel som lyser litt spesielt i denne sammenheng er den mektige Azimut-eieren Paolo Vitelli. I dag regnes han som kanskje den mest fremgangsrike og nyskapende fritidsbåtprodusenten i verden gjennom sitt selskap Azimut-Benetti Group. Men, på slutten av seksti-tallet startet han sin karriere som importør av blant andre norske båter. I dag er han norsk konsul, men de norske merkene som var med å legge grunnlaget for hans imperium eksisterer ikke lenger. 

Noe av dette skyltes selvfølgelig lavkonjunkturer som kommer og går i denne bransjen, og at vi heller ikke den gang hadde muskler eller «know how» til å stå krisene igjennom. Som nå, hadde vi også den gang dyktige og flotte folk med mye vilje og ville ideer. Men da som nå satt vi på hver vår tue og gjorde mye galt. En smule stahet blandet med overtro på egen betydning i lokalsamfunnet, vanskeliggjør nytenkning innefor bransjen, påstår jeg.

I 2005 deltok jeg på et seminar i regi av Robot Norge i Arendal.  Der var alt som kunne krype og gå av bransje og produsenter. Tanken bak seminaret var selvfølgelig å få flere av de norske fritidsbåtprodusentene til å vurdere robotstyrt produksjon. Litt flåsete ble det sagt at «for disse betalte man ikke arbeidsgiveravgift, de røyka ikke, ble sjelden syke, måtte ikke på do, og de gjorde akkurat som sjefen sa til en hver tid uten å lage bråk. Og det beste av alt, de kunne jobbe døgnet rundt uten overtid.» For så vidt lette argumenter å skyte ned fordi investeringene på den tiden var såpass store for verftene, og at de ikke lot seg gjennomføre slik de var organisert. Mye vann har rent i havet siden den gang, og ut med det vannet har også mange produsenter tatt veien.

Går man tilbake til problemstillingen om hva som er galt, tror jeg noe av det som ble presentert i Arendal den gang må få fornyet oppmerksomhet om norsk båtproduksjon skal ha noen sjanse utover salget av et par prototyper.

I stedet for å mene at forandring kan få følger for verftene som lokale store arbeidsgivere, kan man heller snu litt på glassfiberen å se for seg hva automatisering og stordriftsfordeler kan få å si for at vi fortsatt kan ha en levedyktig båtproduksjon her i landet. Tørre å tenke uttrykket «industrielt» om en bransje tuftet på lokal småskalatilknytning. En modernisering vil mye lettere kunne føre til at produsentene raskere kan snu seg rundt å levere båttyper markedet etterspør, jamfør polskfranske produsenter som nå «eier» sportsjarkmarkedet. Her er vi grisebanket på hjemmebane.

Hva med å slå sammen flere båtstøperi, som kan kjøre produksjonen for alle produsentene? Nødvendigvis ikke frem til ferdig båt, men at alt glassfiberarbeidet blir automatisert. Man leier seg rett og slett plass på en robotdrevet produksjonslinje for et gitt antall dager/uker. Effektiviteten og nøyaktigheten vil bli høy på grunn av at man kan produsere døgnet rundt. Så kan produsentene hente hjem ”halvfabrikata” å gjøre den siste finishen hjemme på verftet. For mange produsenter på Sørlandet og Vestlandet vil en slik samdrift kunne la seg gjøre. Her vil man kunne spare enormt på felles innkjøp og samlet anbudsprosses. Man får ned kostnadene brukt på umoderne produksjon, og kan heller bruke dette på å styrke bedriftene på lang sikt. På den måten vil de sterkeste også kunne fortsette som trygge og gode lokale arbeidsgivere tilpasset en ny tid.

Fortsatt brukes uttrykket  «men» for ofte når situasjonen beskrives av bransjens egne. Man blir for opphengt i egne erfaringer, framfor å se nye muligheter.

Når det gjelder arbeidsvilje og positiv energi er vi likevel blant de beste. Flere av våre yngre produsenter er gode ambassadører for dette. Norske båter vinner både internasjonale priser, og får førstesider hos de fleste betydningsfulle båtbladene verden rundt. Disse blir derfor også stående som eksempler på at det er meget viktig å kunne opprettholde en levedyktig og sunn båtproduksjon i Norge.  Det krever bare mer samarbeid og aksept for at vi lever i en tid hvor nytenkning, tilpassningsdyktighet og omstilling er viktige parametere for evnen til å overleve.