Gamle fiskere dør ikke

Jeg vet om få steder som avspeiler livets gang slik som en godt innarbeidet og fungerende båthavn.

Publisert

Her registrerer vi de skiftende årstider raskere enn inne i landet, og her ser vi hvordan fuglelivet utvikler seg. Svømmer svaner og ender rundt og måker og terner stuper ned etter sild og småsei som forviller seg inn i den isfrie båthavna, vet vi det er håp for fuglelivet selv om det ute på sjøen er mange faresignaler. Mine venner i båthavna slo alarm da de ikke lenger så terner; maten deres hadde forsvunnet. Men til gjengjeld jublet de da de oppdaget at både havørn og fiskeørn hekket i nærheten. Pågående utlendinger som ville vite hvor ørnene hadde sine reir, ble møtt med hoderisting, og folk i havna overvåket nøye folk som de mistenkte for å være egg-røvere.

Båthavna avspeiler også menneskeskjebner. Her kommer båtforeldrene med sine småbarn lenge før de kan gå; alle har ordentlige flytevester og tjores skikkelig fast, og de er ikke gamle før de får seg en liten fiskestang. Når jeg ser alle barnefamiliene som gjør seg klare til å gå ut forstår jeg at båtlivet har en fremtid.

«Skarven»

Men vi opplever også at kamerater som har vært i båthavna sent og tidlig i alle år slik at vi nesten trodde de bodde der, blir borte. Jeg minnes en hyggelig og hjelpsom kar som hadde en snekke med samme navn som min sjark – «Skarven». Flere fulgte etter, også en gammel kaptein som kunne alt om hav og sjø. De har fått sine portretter på veggen inne i sjøbua som vi kaller «Skvulpen». Av og til synes jeg ser dem stabbe rundt i havna. Så sikker er jeg at det hender jeg spør etter en mutter eller skrue som jeg manglet.

Denne vinteren gikk en gammel, god venn bort. Han hadde vært med så lenge at jeg ikke kunne forestille meg båthavna uten ham. «Lektoren» kalte vi ham selv om han ikke hadde noen som helst akademisk utdannelse. Det var vel fordi han hadde svar på det meste som hørte båtlivet til, og han var på sin måte også litt filosofisk. Han kjøpte min eldgamle Tobias-sjark som jeg ikke lenger hadde råd til å holde, for mekanikerne som måtte om bord for å sjekke motoren, ble for dyre. Men Svein hadde en sønn og han hadde en venn som var mekaniker. Da kan man ha råd til å sette en gammel sjark i full stand igjen.

Da Svein døde kjøpte en av mine sønner og jeg hans 17 fot store Rana, en stor nok båt for våre behov. Nå har vi alltid en båt klar både på Hvaler der vi har hatt en hytte ute i havgapet i alle år og en mye nærmere i Drøbak. Vi kan komme ut på sjøen når vi vil. Rana-båten har utenbords motor og det gjør det enklere og rimeligere å vedlikeholde den. Dessuten hadde Svein satt opp et solpanel med en pumpe som sørger for at båten tømmes for vann.

Da enken hørte at vi ville kjøpe båten ble hun så rørt at hun var på gråten: «Da føler jeg at Svein fortsatt er i havna». Båtforeningens «evige» formann, Tom Kristiansen, som velfortjent fikk Kongens Fortjenestemedalje for sin innsats, fant som vanlig de riktige ord: «Gamle fiskere dør ikke. De bare lukter slik».

Powered by Labrador CMS