Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss

En mann med trompet

Publisert
SORG I SÆBY: 23. juli 2011 ble \"Ja, vi elsker\" spilt på trompet i den danskie havnen Sæby.
SORG I SÆBY: 23. juli 2011 ble \"Ja, vi elsker\" spilt på trompet i den danskie havnen Sæby.

Et sterkt minne fra min barndom i båt stammer fra Gluppö. Det er trompeten jeg husker. Presis klokken ni lød den melankolske melodien fra en trompet ut i den milde sommerkvelden. Vinden hadde stilnet av for kvelden. Alle barn med Pioner-jolle og firehester ble stille. Latteren fra svabergene, der mødre og fedre lo av vitser, tok en pause.

All fokus var rettet mot mannen med trompet på toppen av svaberget. Melodien var til ære for flagget. En høystemt markering som sier: «Nå skal flagget tas ned». Svenske, norske, danske og tyske flagg. Markeringen blant båtfolket er uavhengig av nasjonalitet. Den lokale båtkulturen opphøyde flagget til noe viktig. Trompeten var både stemningsfull og betydningsfull. Alle flagg i havnen ble senket. Det hele var meget høytidelig og fint. Når alle flaggene var nede brøt det ut spontan applaus i hele havnen.

Nå er jeg blitt sløv. I likhet med 83 prosent av besøkende båter i Risør Gjestehavn har jeg ikke tatt ned flagget når klokken er 21.25, torsdag 18. juli 2013. Jeg oppdager tabben, og kjapper meg med å få det ned så diskret som mulig. En gang i en ikke altfor fjern fortid var dette utenkelig. Både for meg og de fleste av de øvrige 83 prosentene.

Alle som hadde kanon om bord fyrte av så nær klokken ni som skipskronometeret tillot. Det var ikke alltid på sekundet, men viljen var sterk. Fellesskapet likeså. Startpistoler var særlig populære blant tillitsvalgte i seilforeninger og andre med tilgang til slikt skyts.

Like sikkert som at barne-TV var klokken 18.00 og Dagsrevyen kl. 19.30, var det felles oppstandelse med tuting kl. 21.00 i havnene om sommeren. Det var en slags trygghet ved disse tingene.

Nå er det barne-TV hele tiden. Dagsrevyen begynner ikke kl. 19.30 lenger, er det ikke kl. 20.00? Eller er det 19.30 i helgene? Jeg husker ikke. Det har mistet betydning. Vi sjekker nettavisene.

I min familie var flagget mer hellig enn Jesu’ oppstandelse. «Under krigen fikk vi ikke lov til å bruke flagget», har jeg fått vite. Svenskene har ikke hatt helt den samme tradisjonen som vi, men i de fleste norske båter var de like samvittighetsfulle som i vår. Flagget måtte ned presis. Koste hva det koste ville.

Noen var også høylytt indignerte over manglende evne til å få flagget opp til riktig tid. Mange vil huske at flaggheising tross alt ikke ble prioritert like høyt som flagghaling. Selv satte jeg vekkerklokken på 7.55 flere somre før barna ble til. I noen år tok barna ansvar for vekkingen – gjerne i god tid før flaggheising. Nå våkner de ikke før solen er høyt på himmelen. Gjerne enda senere. Vekkeklokken er blitt liggende.

Var det sånn med hele Båt-Norge? Fikk alle båtfolk barn på 90-tallet og ble lei hele flagg-hysteriet? Noe har i hvert fall skjedd.

Jeg hører aldri noen tute klokken ni lenger. Jeg vet ikke en gang om jeg savner det. At vi er mindre opptatt av naboens flagg, og lar være å brøle til ham at han må huske å ta det ned, er det vel egentlig ingen grunn til å savne?

En del av meg gjør det likevel. Dette var en del av båtkulturen. En del av fellesskapet. Det å samles om enkel kunnskap som alle delte. Båtfolk hadde noen normer de delte. Enkle ting. Det å følge dem gav tilhørighet.

Kanskje hadde det også noe med krigen å gjøre? Jeg var jo ikke der, men har jo hørt historiene. Den gang man gjemte flagg på unevnelige steder for at tyskerne ikke skulle beslaglegge dem. 8 mai 1945 dukket de opp på flaggstenger over det ganske land. Klart man visste at det ikke skulle henge og dingle utover natta!

Nå gir vi blanke. Vi har funnet andre verdier som opptar vår begrensede kapasitet. Om vi er blitt mer omtenksomme, tolerante eller forståelsesfulle på veien tviler jeg litt på. Kanskje vil deler av tradisjonen leve videre? Om ikke tutingen, så kanskje trompeten? I danske Sæby lever tradisjonen fortsatt.

En venn av meg lå i havnen 22. juli 2011, da den store terrortragedien rammet Norge.

Dagen etter ble «Ja, vi elsker» spilt på trompet over havnen ved flagghal. Svenske, danske og norske båtfolk samlet seg i ordløs sorg til tonene fra den enslige trompeten. Med ett ble det døende ritualet viktig for fellesskapet.

SORG I SÆBY: 23. juli 2011 ble "Ja, vi elsker" spilt på trompet i den danskie havnen Sæby.
Foto: Ole Henrik Nissen-Lie