Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss

Til verdens ende må man jo!

En herlig sjøreise fra øst til vest. Fra Skjønne Skjærhalden til Verdens Ende. Det høres langt ut, men er kortere enn du tror.

Publisert

I dag fikk vi en skikkelig sjødag. Tøffet fra Skjærhalden under ”tropesol” etter en hyggelig visitt fra kultursjefen på Hvaler. Han skulle bare hilse fra ordføreren å si at alle i kommunen nå hadde lest saken som vi hadde laget ut fra besøket på Skjærhalden. Vi kvitterte selvfølgelig med et skikkelig krus kruttsterk kaffe og ba han hilse. Vi var jo ganske blendet over hva de hadde fått til, og når man føler det er det jo viktig at vi forteller våre lesere dette. Norge og skikkelige båthavner med tlbud til hele familien er ikke hverdagskost. 

Krysset fjorden

Straks rukulturkuke var gått fra borde, ble vi sjøbåren og autopiloten ble satt på nordvestlig kurs. Vi skulle sjekke Hankø, men når vi kom dit var det full rulle og dagen før Hankø raceweek skulle begynne. Motorbåtene så ut til å ha skygget banen for å si det sånn, det gjorde vi også.

Ut Hankøsundet mellom seilglade optimister og en og annen snipe. Et blikk på kartet og vi la inn Bolærne 270 grader på piloten, en liten krysning skulle få tilbake bølgene i håret. Bolærne var som vanlig ganske full. Vi kom oss ikke inntill, men valgte heller å gå sørover til Verdens ende. Og for en ende. Badet i sol, tøffet vi sakte inn det trange løpet, og måtte låne oss en plass beregnet på nyttefartøyer. 

75 årsjubilant på tur

Og som alle vi har møtt på turen satt smilene som limt fast i ansiktet på alle vi så. Solbrune var både voksne og unger blitt. Mange hadde vært der på sommerferie i årevis, ungene deres og nå barnebarna lekte på de samme krabbeplassene, mens bestemor satt godt plantet i solstolen. Sikkert hun også på den samme plassen som i fjor, og året før.

En som likevel tiltrakk seg vår oppmerksomhet var Lasse Sørby med den 26 fot store tresnekka som så forferdelig gammel ut. Og gjett om den var. Damen fylte 75 år i år, og han og kona Jorunn var på jubileumscruise som de kalte det. Lasse var andre generasjons eier av snekka. Faren hans kjøpte den i 1966, og Lasse kunne fortelle at familien gjorde syv turer til Mandal med båten på seksti- og syttitallet. Ganske imponerende når man ser båten og vet at hjemmehavnen lå innerst i Oslofjorden. Båten er bygget av Johansen og Wiksten i Stavern

Båten tok Lasse og Kona over i 2000 sånn formelt, men han sier at båtpussen fikk han ta fra han var åtte år. I dag sitter det en FM motor fra 1975 om bord, men den gamle Sleipner-motoren fra 1939, ble ikke byttet ut før i 1990. Da rustet det hull i motorblokka, forteller Sørby. Det har blitt uendelig mange somre om bord, og de har aldri vært skuggeredd med å ha unger om bord.

-Vi dro til Kragerø med en seks uker gammel baby og en toåring om bord, forteller Jorunn. Nå er ungene blitt voksne og er ikke like ivrige på å bli med.

Sørbys båt er helt original. Han har skiftet dørken og noen spanter, ellers prøver han å beholde båten slik den var i 1934. Vi er imponert, ikke bare av måten de har tatt vare på smykket av en båt, men like mye gutsen de har til å fortsatt tøre å holde snobbefaktoren nede i havnene. Dette er virkelige båtmennesker med verdens største B!

Søskenkjærlighet i restauranten

Søskenparet Tarje og Tiril Fjørtoft Witsø var nettopp ankommet verdens ende. Der skulle de jobbe som servitører hele sommeren. De hadde fått verdens fineste hybel. På toppen av restaurantbygget ligger det et lite hus som søskenparet skulle dele. Snakk om sjøutsikt. Rett ut på Storefærder, og med jobben  etasjen under skulle de sammen servere sommerens gjester. Tarje har erfaring som servitør, og vil også kunne hjelpe til med menyen om det skulle være noen storforlangende kunder.  

-Restauranten på verdens ende tilbyr retter i alle prisklasser. Vinkartet er ikke raust men husets og noen dyrere finnes det på kartet, sier Tarje. Han hadde vært på Verdens Ende i en time allerede, men å sjekke menykartet først er en selvfølge når man kommer til et nytt arbeidsted, mener Tarje.