Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss
Båtforhandlerne og kundene vil bedras
Båtforhandlerne og kundene vil bedras

Båtforhandlerne og kundene vil bedras

Kommentar av Frode Pedersen, redaksjonssjef BåtlivDet forundrer meg stadig når jeg prater med designere og båtprodusenter hvor enormt opptatt de er av å fortelle meg hvor mange kunder de har på nettopp den båten som ennå ikke er laget.

Publisert

-Du skjønner, nå må vi lage en 45 foter i tillegg til 43 foteren for det er kunder i markedet som ønsker en slik størrelse!

Ja, vel! Hvor mange kunder er det på en slik båt? Er det virkelig nødvendig å investere de pengene det koster å utvikle nok en form, eller et nytt design? De som i sluttenden får betale for utviklingskåte produsenters ”spekulative markedsanalyser”, er forhandlerne og kundene. Forhandlerne må kanskje forplikte seg til å ta inn flere modeller enn nødvendig. Kundeoppfølgingen blir vanskeligere jo flere båtmodeller forhandleren må følge opp på servicesiden med spesialkunnskap, verktøy og deler. Marginene blir trangere og veien til skifteretten blir kanskje kortere enn nødvendig. Kunden er den som står forvirret tilbake fordi produsenten spyr ut nye modeller i et kjør. Båtkjøperen må selvfølgelig betale mer for sin 30-foter fordi produsentene må ha penger til å utviikle en ny båt på 50 fot. Markedsverdien til bruktbåtene blir vanskeligere å holde styr på fordi man jukser med fot og hva som i realiteten er en påbygging eller en nyutvikling. 28 foteren er blitt til en 30-foter. Er det badeplattformen eller baugspydet? Han som kjøper den nye kan i hvert fall hente ut noen flere kroner på sin 30-foter enn han som kjøpte samme båt på 28-fot to år tidligere. Kanskje fokuset skulle vært rette mot pris og kvalitet fremfor kvantitet?

I et marked som det Europeiske og det Amerikanske, hvor det meste har kollapset i og med finanskrisen, virker det som om mange produsenter bygger for monopolpenger i håp om at forhandlerne eller kundene skal ta sluttregningen. Under messen Båter i Sjøen hadde jeg en lengre samtale med en representant for en av de store produsentene i Europa. Han mente nesten seriøst at man burde ha en modell for hver andre fot i utvalget sitt for å dekke etterspørselen. Selv bygde de mye båt for chartermarkedet, og kundene her ble brukt som referanse for  å bekrefte suget eller etterspørselen etter nye båter. Han refererte hele tiden til sterke enkeltkunder som kom til han å fortalte at nå ønsket de seg en ny båt og det ideelle ville være å kunne gå opp fra en 42-foter til en 44-foter. Og det er vel litt der jeg mener bransjen er. Kundene er ikke mange, men noen av de representerer plutselig et stort flertall, som igjen generer en ny båtmodell. Ganske merkelige styringsmekanismer tenker jeg under samtalen. Han er selvfølgelig enig i at utvikling koster penger, men skal man følge med så må man fornye seg. Bla, bla, ja da! Men poenget er, hvem får betale for moroa?

Jeg spør meg selv mange ganger hvorfor Apples Iphone er blitt slik en enorm suksess. Det finnes bare en utgave av denne, om vi ser litt stort på det. Du kan velge mellom sort eller hvit skrog, og du kan få den i to motorstørrelser (16 eller 32 gb). Det er stort sett alt. Hvorfor står kunden i kø? Eller for å spørre med båtprodusentenes briller på, hvorfor klorer ikke kundene ut øynene på Steve Jobs eller forhandleren med krav om nye modeller. Kanskje er det så enkelt som at kunden vet hva han får, og det er enklere å forholde seg til et sterkt merke og en modell. Jeg sier ikke dette for å bremse utviklingen innenfor båtbransjen. Jeg nevner det mer som et apropos til utviklingen innenfor en bransje som nesten har brukket ryggen, og med en kundemasse hvor det finansielle fokus er mye mer rettet mot ” -hva får jeg for pengene mine? ”