Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss

utgave nr 11 1996

Nordens eldste dampbåt

Publisert Sist oppdatert

D/S Thorolf i Ålesund


Nordens eldste dampbåt

Tekst og foto: Atle Knutsen

I 1988 hadde D/S Thorolf nådd sin sene livshøst. Her var råte og dampmaskinen skrantet. Da forbarmet en gjeng nevenyttige, pensjonerte sjømenn fra Langevåg seg over Nordens eldste dampbåt i tre. Resultatet er et flytende smykke for Ålesund.

-Kom ombord du, sett deg her. Det er trangt om plassen i gamle Thorolfs blankpussete maskinrom. Her titter furete fjes frem overalt, forsiktig smilende. De tilhører garvede sjømenn med begrenset fartsområde - dampbåten Thorolfs venner. Røster som bærer over larmen fra fyrkjelen levendegjør noen av fortidens tekniske mysterier for en ung journalist. Ved siden av meg sitter nemlig hundre års maskinisterfaring fordelt på fire værbitte sjømannshender. De ligger foldet rolig i fanget og taler til meg i sitt ordløse språk: -Lytt mer enn du taler, gutt!
Den gamle reisendebåten tok til å bli grå i skjegget da stiftelsen D/S Thorolfs venner overtok den i 1988. Det var påkrevet med utskifting av hud, spant og garnering. Hele dekket og en del dekksbjelker måtte fornyes dersom Thorolf skulle ha håp om en verdig alderdom. Dermed dro 5-6 av stiftelsens 40 medlemmer til skogs, felte tømmer og fraktet stokkene til sagbruket hvor de ble til materialer i brukelige dimensjoner. Slik puslet og stelte guttegjengen frem til sommeren 1991. Da var båten atter sjøklar, med alt utstyr originalt som 80 år tidligere. Inkludert dampmaskinen - en 2 sylindret Komphound som yter 75 hk.

Støtte fra riksantikvaren

Nedi det brennhete maskinrommet sitter maskinistene Peder Andreassen (77) og Knut Rudi (72). Kompiser som bruker mesteparten av fritiden ombord i D/S Thorolf.
-Vi fikk 500.000,- fra riksantikvaren til restaureringen i 1994. En del av pengene var øremerket dampkjelen, som det var gått hull på. Vi valgte å reparere den gamle. En ny kjele måtte eventuelt klinkes, men håndverkere som kan gjøre en slik jobb er vanskelige å finne. Kjelen fungerer fint nå, men for sikkerhets skyld har vi satt ned trykket fra 150 til 125 pund, forteller Knut Rudi.
D/S Thorolf skal ut på tur dagen etter, og nå er maskinistene i ferd med å fyre opp kjelen. For en dampmaskin startes ikke i en håndvending.
-Vi må begynne tre dager i forveien. Første dagen fyrer vi opp en god lunk på 50-60 Celsius. Så fyrer vi opp på ny andre dagen så rådampen går ut, og deretter kjører vi opp litt steam. Tredje dagen kjører vi opp steamen for fullt til 125 pund. Da er hun god for 7 mil, og maskinen yter rundt 70 hk. Det er 300 dieselhester det, sier Peder Andreassen med et smil lurende i munnviken. Damphestene er knapt hørbare, og slik gemyttlig fremdrift kler ham godt, Thorolf.

Reisendebåt i trikotasje

Da D/S Thorolf var ferdigbygget hos Andreas Svoldal i Rosendal i 1911, var den et riktig moderne fartøy med dampmaskin bygget og installert ved Brunholmens Mek. Verksted i Ålesund. Ombord fantes sjeldne bekvemmeligheter som WC, to håndvasker med varmt og kaldt vann samt bysse med propankokeapprat. Nedunder var en stor salong med køyeplass for 12 personer i tillegg til to separate doble sovelugarer. Alt dette er nå ført tilbake til det originale, med unntak av røkelugaren som lå på akterdekket. Der er det nå åpent soldekk.
58-foteren stikker 9 fot dypt, er 10 fot bred, og har en bruttotonnasje på 26 tonn. Materialene i skroget er furu på furu. Passasjersertifikatet som opprinnelig var på 76 personer, 40 i åpent farvann, er nå satt ned til 40 personer. Båten ble bygget som reisendebåt for O.A. Devolds Sønner AS og skulle betjene mesteparten av norskekysten. Den gikk med trikotasjevarer, med råmaterialer, prøveartikler og ferdige produkter. Og selvsagt selgere. Men etterhvert som de handelsreisende tok landeveien fatt og Thorolf tok til å eldes, ble den gamle traver overtatt som lystbåt av Devold-familien.
Etter et havari under opplag på 60-tallet, ble båten solgt til noen ungdommer som leide den ut i forbindelse med en filminnspilling i Sverige. En restaurering i slutten av 70-årene var rent kosmetisk, og da stiftelsen overtok Thorolf i 1988, viste det seg raskt at sterkere lut måtte til. Restaureringen har guttegjengen i Langevåg utført på en utmerket måte, og båten kan nå seile som en fortids-ambassadør til glede for gammel og ung. Charterturene som blir tildelt via turistkontoret i Ålesund, er med på å finansiere drift og vedlikehold, og med de antikvariske myndigheter i ryggen ser fremtiden lys ut for gamle Thorolf og de gode vennene hans.