Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss

utgave nr 10 1996

Båten min: Odin

Publisert Sist oppdatert

Båten min: Odin


Vikingskipet Odin


Tekst: ANNE MARIT KLOKK
Foto: BENTE OPHEIM

To båtgærne fjellbønder i Valdres har bygd et vikingskip til Vangsmjøsa. Gokstadskipet var forbildet og "Odin" ble sjøsatt under stor festivitas St. hans kvelden.

Det hender at båtskribenter forviller seg opp i fjellheimen - selv på sommertid. På veien over mot Lærdal opp mot Filefjell, ligger Vangsmjøsa vakkert til styrbord når man svinger seg oppover. Det kan gå hvitt på de svarte bølgetoppene som tar farge av fjellsidene. Vangsmjøsa er en dyp innsjø inneklemt mellom deler av Jotunheimen.
Her er ikke mange båter å se. Noen plastjoller og mindre trebåter ligger utpå eller trukket opp på land. Tvers over fjorden ligger en vakker gyllen skapning, et lite vikingskip med smekre linjer. Det ligger ved en liten bøye og er bare gjort fast i brisken som krøller seg langs vannkanten.
-Er du ikke redd for båttjuver?
-Nei, han skulle jeg nå likt å få kloa i, smiler Ola B. Wangensteen, en av de to "vangsvikingene" som har bygd "Odin". Det er på låven til den andre bonden, John Ødegård de to karene har stått kveld etter kveld i to år og bygd båt. Det er for øvrig ikke deres første selvbygg. Da Båtmagasinet hadde en serie kursartikler om byggingen av en 15 fots speilbåt for fem år siden, fulgte de to nevenyttige herrer fra Vang kurset fra A til Å. De har senere bygget flere speilbåter og med skam å melde har de også funnet fram til lurere løsninger enn dem vi presenterte den gangen.

Inspirert under OL

Da hele Norge satt foran TV og fulgte OL for snart tre år siden, tente John og Ola på noe helt annet enn alle sportsprestasjonene. De var som paralysert av vikingskipet på Hamar. De ville også ha et slikt skip, men det skulle ligge den riktige veien.
-Låven til John bestemte hvort stort det skulle bli, sier Ola videre. -Seks meter langt og to meter bredt, var det vi kunne få plass til innendørs. Da kunne vi akkurat passere på begge endene. Tegninger og en del litteratur skaffet vi fra Sjøfartsmuseet i Oslo, og det var Gokstadskipet i miniatyr vi satset på å skape. Vi tegnet og tegnet skisse på skisse før vi laget grunnriss på millimeterpapir. Så ble det full skala tegninger på låvegulvet, og omsider kunne vi begynne byggingen.
Ola har vist oss vei ned der båten ligger, og han er tydelig stolt av resultatet av to års hardt arbeid, men også mye moro. Et prosjekt som dette drar mye med seg. Begge to hadde nok lest sin Snorre en gang i tiden, men nå har interessen for ættesagaer og de gamle skaldene blusset opp.

Materialvalg

Skroget er i furu, men det er også brukt bjørk og gran i detaljer. Skipet har sju bordganger i 15 mm tykkelse, og totalt gikk det med nesten 100 meter furubord som de stimet selv. Mastefoten er fint utskåret, det samme for og akter. Det kneisende hundehodet i baugen er forseggjort og vakkert håndverk. Til impregnering av hele båten brukte de en blanding av terpentin og tjære og hadde dette på vått i vått til treet ikke sugde mer.
-Vi har ikke brukt lakk eller noe slikt. Treverket skal kunne puste begge veier, forklarer Ola. Skipets fremdrift er tre par årer og seil. De to vangsvikingene er ikke akkurat fødte regattaseilere og heller ikke har de øvd seg på den kunsten, men de har fått sydd seil hos den samme seilmakeren som Ragnar Thorseth bruker til sine vikingskip. De to var dessuten en tur på Håholmen og besøkte Thorseth for å få en innføring i hvordan slike skip skal manøvreres. Det var en nyttig erfaring, men de har funnet ut at øvelse gjør mester og aller helst på egen skute.
-Vi tok en seiltur her om kvelden. Vi hadde fin medvind og det gikk så det suste helt ned i andre enden i Vangsmjøsa. Men å komme oppat ble lite vrient, så vi tok skipet på hengaren etter bilen, sier Ola på vangsmålet sitt og flirer.

Sjøsettingen

Alt som kan krype og gå langs Vangsmjøsa hadde hørt jungeltelegrafen og var møtt fram da Odin skulle sjøsettes og døpes St. hans kvelden. Olas datter Randi Berit, sørget for navngiingen, det ble skålt og drukket fra drikkehorn og båten ble forsiktig satt ut. Skipet fløt og ti personer krøp oppi, de fleste barn og barnebarn og noen rorkarer. Da skipet la ut på skikkelig djupt vann, gikk et sukk gjennom forsamlingen på stranda og så kom applausen og jubelen.
-Det var en god følelse da vi skjønte at alt var i orden og som vi hadde tenkt det, sier Ola.
-Det har vært noen ordentlige båtbyggere her og studert skipet etterpå, og vi har fått gode karakterer og stjerne i boka, flirer han.
-Skipets navn?
-Da vi var barn, var det en reingjeter her i bygda som het Odin. Jeg tror han var dansk, men vi lærte mye av ham og syntes navnet var så fint.
-Hvordan skal båten brukes?
-Tja. Den er jo lett å ta på henger og vi regner med at neste sommer blir det tur på Sognefjorden. Herfra er det ikke lang til Lærdal og saltvann og da kan alt skje, sier Ola B. Wangensteen.