utgave nr 7 2003

Evert Taubes øy i havet

Publisert Sist oppdatert

Evert Taubes øy i havet

Bli med til Evert Taubes barndomsøy med det mektige fyret. Vi har gått i land for å snuse inn atmosfæren som var med på å frembringe en slik kunstner.

Tekst: Jon Winge

"För dem som färdas i vesterled är Vinga det första och det sista de ser av Sverige."
Evert Taube

Vinga – Sveriges kanskje mest berømte fyr – er som en søster til Skagen og Lindesnes. De står der på linje og vokter over et farvann som er blant verdens største skipskirkegårder.
Det er typisk at både Lindesnes og Vinga – i hver sin ende – ble utstyrt med bifyr; et mindre fyr ved siden av hovedfyret, for å sikre mot forveksling med Skagen (!) Det sier litt om navigasjonskunnskapene i eldre tider, men også en del om mulighetene til å føre et pålitelig bestikk i et farvann som vinterstid trues med snø, is og mørke i tillegg til stormer og strøm.
Ulykkelig var den som kom oppunder en lekyst i uvær, for bidevindsegenskapene til de gamle lastedragere gjorde det nærmest umulig å slå seg ut i fritt vann. Da var forliset knapt til å unngå. Den som fikk øye på Vingas barmhjertige lys, fikk en gylden sjanse i form av ett forsøk på å berge seg inn den farbare leden til Göteborg, mellom alle brått og skjær som ellers overstrør dette lumske farvannet. Selv i maksvær, og med god sikt, ville det vært en prøvelse uten dagens nesten overbroderte merkesystem.
I dag er fyrstasjonen en attraksjon som ivaretas av den ideelle organisasjonen Winga Vänner. De viser med stolthet frem både fyret og resten av anlegget.

Gammelt norsk eller dansk?

Vinga har en spesiell attraksjon; her vokste vår tids største visedikter og komponist opp.
Den store svenske skalden er egentlig blitt skandinav. Vi kan hans viser, og vi synger dem med like stor innlevelse i Norge og Danmark som de gjør i Sverige. Dessuten ble Evert Taube født i Norge, eller kanskje i Danmark, dersom man regner etter gamle grenser. Helt sikker er jeg imidlertid ikke på dette, for i middelalderen gikk grensen mellom Danmark og Norge nord for Vinga, og mellom Sverige og Norge i Göta Älv. Et grensetilfelle for å si det slik. Ikke det at det spiller noen rolle. Evert Taube er nesten like internasjonal som han er svensk.
På 1200-tallet var Danmark svak, mens Sverige og Norge var sterke nasjoner. På Bohus (Båhus) festning i Kungälv (Kongselv) satt Norges Håkon Håkonsson og voktet sin grense mot sør. Han og hans svenske "kollega" Birger Jarl delte landet og skjærgården mellom seg på Danmarks bekostning, og Norge fikk skjærgården nord for Göta Älvs utløp. Og da ligger øygruppen Vinga inn under disse.

Fyrmesterens fjerde barn

Men det var altså Evert Taube. Det skal være usagt om det var i glede over å bli utnevnt til fyrmester på Vinga at Carl Gunnar Taube sprang i sengen med sin Julia Sofia for fjerde gang, men det er i alle fall et faktum at Axel Evert ble født året etter, i 1890, samme år som det mektige steinfyret på Vinga ble oppført.
Når vi går i land på Vinga, er det fristende å lete etter det som har påvirket unge Evert i en slik grad at han ble udødelig. Han forteller selv at foreldrene var gladlynte, musikalske og gjestfrie, og han beskriver sin barndoms øy som et "stort og uutforsket land". Dersom dette var nok, skulle det altså blitt diktere av alle de 13 av søsknene hans også, men det er jo bare én Evert Taube i historien. Likevel er det liten tvil om at oppveksten i fyrmesterboligen på Vinga må ha gjort noe med ham.
Taube har beskrevet Vinga i et par av sine bøker, men merkelig nok lagde han ingen vise om Vinga. Kanskje ble det for nært.

Trangt om plassen

Vinga er et sted man absolutt bør besøke under sommerens glade fanteferd. Men vær tidlig ute på dagen, for det er dårlig med plass. Det østlige bassenget mellom selve Vinga og Koholmen er forbeholdt losskøytene, og de går inn og ut, døgnet rundt. Videre vest mot den gjennombrutte bølgebryteren er det plass til 15-20 båter, avhengig av størrelsen.
Kaia som danner bassenget mot øst er forbeholdt "Lasse Dahlquist" – en ferge som daglig kommer med turister fra Göteborg. Men den avseiler klokken 16 og kommer ikke tilbake før 10.30 neste dag, så der går det an å ligge i mellomtiden.
Innseilingen østfra er helt kurant, dersom du er nøye og følger oppmerkingen, men det er også seilbart gjennom bølgebryteren mot vest, så du kan gå inn fra havet også.
Det er altså stiftelsen Winga Vänner som passer på, og de holder også god orden i havnen. Blant annet påser de at det ikke blir liggende mer enn fem båter på hverandre på utsiden. Mer er nemlig ikke tilrådelig, utsatt som man er for østlige vinder. Havneavgift innkreves ikke.
I godt vær kan det være like bra å gå til ankers i Gattulvsviken. Den strekker seg inn fra vest og deler øya nesten i to. Du kan gå ganske langt inn, og bølgerefraksjonen demper sjøen betraktelig der inne, men står det mye dønning i Kattegatt, kan det bli noe svell. Innerst er det sandstrand.

I konfirmasjonsalderen

Den ganske flate klippeøya er yngre enn øyene innenfor. Du kan tro du vandrer på isskurt, grå granitt, men det er feil. Bergarten er porfyrritt, som ligner sterkt, men den er "ikke mer" enn 900 millioner år gammel. Granitten omkring er omtrent dobbelt så gammel.
Da isen trakk seg tilbake, foreløpig for siste gang rundt 12 000 år siden, var Vinga bare en grunne i havet. I dag har øya reist seg til 20 meter.
Det majestetiske grå fyret er bygget av øyas egne materialer. Steinbruddet hvor platene til kledningen ble brutt, ligger like syd for fyret. Under byggingen ble det først støpt en hylse av betong. Deretter ble den fôret ut til kvadratisk tverrsnitt og bekledd. Så skikkelig er arbeidet, at det ikke var nødvendig med annet enn tynne blyremser i fugene. Et byggverk som kanskje kan bli like gammelt som pyramidene…

Livet på Vinga

Det har vært et travelt lite samfunn her ute, for øya var base for mange aktiviteter. Først og fremst var det fyrtjenesten, som har sine røtter tilbake til 1600-tallet. Til sammen har det stått tre fyrbygninger her ute, men dagens fyr fra 1890 ser altså ut til å være bygget for evigheten. Den store, pyramideformete båken med kobberkule som står ved siden av fyret er bygget i 1854. Den er hele 24,3 meter høy. Et av Skagerraks største sjømerker, med andre ord.
Fyret på Vinga var det første i Sverige som fikk linser til å forsterke og rette lyset. Det kom allerede i 1841. I klarvær kunne lyset fra parafinbrenneren sees 2,5 mil til havs, men ettersom karakteren var fast, ble det klaget over at det kunne forveksles med Skagen. Det ble altså bygget et bifyr ved siden av. Dette fikk roterende linsesystem og kunne derfor gi fast lys med blink.
Beslutningen om å bygge et kystfyr av første orden på Vinga førte til at dagens fyr ble reist.
Fyrbetjeningen hadde mange oppgaver, men den viktigste var selvsagt å holde lyset brennende. Det er ikke små mengder parafin som er blitt båret opp de 115 trappetrinn inne i fyret frem til 1949, da fyret ble elektrifisert. Kanskje unge Evert har hatt den jobben?

Vrient farvann

Innseilingen til Göteborg, Sveriges viktigste havneby, er vanskelig, for å si det pent, og det ble derfor lagt ut et fyrskip seks mil mot sydvest. De av oss med sølv i håret kan ennå huske Vinga Fyrskip, som var operativt til 1964, da det ble erstattet av kasunfyret Trubaduren.
Tryggest har det alltid vært med los, og den virksomheten skriver seg også fra 1600-tallet, opprinnelig med utgangspunkt fra Brännö i syd, men senere fra Vinga.
Det lille samfunnet kom altså til å bestå av to yrkesgrupper, nemlig fyrbetjeningen og losene. I tillegg ble det opprettet telegrafstasjon, samt tåkesignaler, både i form av dampdrevet lur og kanoner. Rester etter disse anleggene ligger der den dag i dag.
"Fyrfolkets by" lå midt oppe på øya, i naturlig nærhet til fyret, mens losenes by lå på østsiden, like ovenfor den lille havnen. De fleste bygningene er bevart, og holdes nu kjærlig i hevd av Wingas Vänner.

Et besøk på fyret

Når du kommer tøffende og legger til, må du ikke gå glipp av anledningen til å besøke fyret, båken og det lille museet som de mer enn gjerne viser frem.
Og ta deg en tur omkring på denne vakre øya. Den skrinne jorden er alkalisk, og det gir gode vekstmuligheter for alle slags kystblomster. Ikke vet jeg om kanskje fyrmesteren var en slags modell for "Rönnerdal", som valser over "Sjösala äng". Kanskje finner du ikke "guldviva, mandelblom kattfot och blå viol" på Vinga, men det er nok av andre forførende skjærgårdsblomster som står og neier i vinden. "Bind dig utav blommor en krans" før du seiler videre. Ett minne rikere.