Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss

utgave nr 5 2

M/S Dixie Lily på tur igjen: Fest i fattige Albania

Publisert Sist oppdatert

M/S Dixie Lily på tur igjen

Fest i fattige Albania

Sist var familien Cecilie, Thomas og John Fredrik i Jugoslavia og hadde problemer med vind og motor. Nå er de i Jugoslavia – uten visum og flagg! Mottakelsen endte med et hei dundrende party med politi og havnesjef, og festen fortsatte nesten fram til målet – Tyrkia – før jul.

Tekst og foto: Thomas Bell

Dagene gikk og vinden holdt seg stadig mellom kuling og storm. Cecilie hadde så smått begynt å snakke om å overvintre i Cavtat, men havnen var ikke sikker nok til det. Så vi tok en barrunde for å se værmeldingen på TV. På en av dem hadde de satellittmottaker så her kunne vi følge BBCs værrapporter.
25. november fikk vi klarsignal. Det skulle blåse moderat nord østlig vind. Vi droppet den offisielle utklareringen, et eksempel som ikke er til etterfølgelse! Vi sto opp grytidlig neste morgen. Det blåste litt og var bekmørkt, men det lysnet så vidt da vi gled ut av havnen. Jeg hadde plottet kursen og vi ville etter planen komme frem til Durrës i Albania på ettermiddagen. Det var god sikt og moderat vind og vi la en kurs, for å holde 12 mils grensen fra land til Monte Negro. Det viste seg etter hvert at vi ikke skulle få vinden fra nordøst, men fra syd forenom tvers. Utpå dagen ble sjøene relativt store, ca 3 meter. John Fredrik matet krabbene, Sara skalv som et aspeløv og Cecilie ville innunder land. Far ga etter og vi la kursen for Shënglini som ligger nærmest grensen til Monte Negro.
Cecilie og jeg har den regelen at om en av oss er ukomfortabel, legger vi om kursen. Det er sjelden Cecilie. Selv om vinden økte, minsket sjøen etter som vi nærmet oss land. Vi var svært spente på hvordan vi ville bli mottatt i Albania. Vi hadde ikke søkt om visum, og ante heller ikke om vi trengte det. Albansk flagg hadde vi ikke, men vi heiste det gule. Jeg kalte opp på kanal 16, oppga skipsnavn, nasjonalitet og at vi ønsket å klarere inn. En del lastebåter lå til kai under lasting og lossing. Derfor kastet vi anker for å sondere terrenget litt. En liten båt kom ut og vinket oss innover, folk stimlet sammen og vi fikk anvist plass utenpå en fiskebåt. Vel fortøyd kom en delegasjon på sju karer om bord: politi, havnepoliti, tollinspektør, havnesjef, lege, spedisjonsagent og en vakt.

      Med båten full av autoriteter startet det formelle avhøret. Vi var velkommen, men det formelle måtte
være i orden. Det hadde aldri vært noen lystbåt fra det store utland der før. Det første de spurte om var hvorfor kommer vi var kommet dit. Vi fortalte at vi reiste Europa rundt, og at vi enten måtte innom Monte Negro eller Albania og at vi valgte Albania. Jeg sa vi kom fra et Nato land og etter som Nato hadde en liten kontrovers med Milosovic, var ikke det stedet for oss. Albania derimot, måtte jo være et vennligsinnet land.
      Den lille talen ble vel mottatt, for etter at agenten hadde oversatt den, smilte alle og nikket
anerkjennende. Det endte med at vi ble bedt ut på bar av havnesjefen, som for øvrig var fin i farta allerede. En mann, Nicole ble igjen for å passe båten og John Fredrik. På nærmeste bar kommanderte havnesjefen til alle og enhver PRONTO - PRONTO. Han snakket på albansk og italiensk og agenten oversatte. For egen regning sa han: I’m sorry he is drunk, but he is a man of a big heart!

En fuktig aften

Det ble et gigantisk party. Vi spurte pent om de kunne skaffe oss et albansk flagg og sa vi måtte veksle penger. Flagget skulle de fikse, men hva skulle vi med penger, vi var jo deres gjester? Havnesjefen helte nedpå og ble rimelig full etter hvert. Han skulle sørge for vakthold av Dixie Lily døgnet rundt og ville skaffe oss allslags mat og drikke. Mellom de stive drinkene fikk vi i oss litt espresso. Jeg kommenterte de vakre koppene vi drakk av og det resulterte i at vi skulle få dem med oss. Det var ikke spørsmål om det passet innehaveren, han måtte vaske dem og pakke dem inn, pronto pronto.
Mobiltelefonen til agenten ringte stadig. Han beklaget, men sa han måtte ordne med utklarering av en lastebåt. Havnesjefen brølte at her skulle alle sitte og feire dette fornemme utenlandsbesøket. Lasteskip så de hver dag, men en lystbåt fra det store utland, var nytt. Agenten ville vise oss rundt dagen etter og sa han sto til vår disposisjon. Da vi gikk til båten var havnesjefen det vi på norsk kaller ”dritings ”, han datt så lang han var brølende av latter. John Fredrik og Nicole var blitt perlevenner, og da jeg viste Nicole Båtmagasinet med reisebrev fra Dixie Lily, gjorde han store øyne. Jeg fortalte at vi skrev til et båtblad med flere hundre tusen lesere og at kanskje kom vårt besøk på trykk. Det gjorde inntrykk.
Etter at havnesjefen hadde drukket enda mer, fikk Nicole og agenten ham på beina og takket pent for seg. Vi la oss, men våknet senere på kvelden av at noen banket på byssedøra. Det var havnesjefen, stadig like beruset, som kom med ferske reker. Så ravet han ut etter å ha omfavnet og kysset meg omhyggelig på begge kinn.
Neste dag ble det visst piano piano, for havnesjefen hadde utpekt sin nestkommanderende til å ta seg av oss. Nicole ville holde vakt, så ingen skulle stjele noe fra oss, men det ble til at han fulgte med etter å ha skjelt ut alle ungene som hang rundt båten som fluer. Så var det inn på en bar, der vi takket nei til snaps og ja til kaffe. Deretter skulle vi ta en tur å se oss om.

Uforglemmelig!

Det er vanskelig å sette ord på alle disse inntrykkene. Vi har aldri sett så mye søppel, enkelte steder vasset man i det. Men fordi det gikk griser, kuer, høns, bikkjer og katter rundt, fantes det ikke rotter. Butikkene var i en ubeskrivelig forfatning. Husene var halvferdige eller falleferdige, men gjestfriheten og vennligheten var tilsvarende stor! Vi ble invitert hjem til agenten og de disket opp med alt man kunne tenke seg. Gaver fikk vi og selv om det var vanskelig å ta i mot, takket vi pent. Dette er ikke velstående mennesker, men man må ikke si nei da det vil være svært krenkende.
Det var faktisk kun vi og til dels husets herre som spiste og drakk. De hadde ikke råd til å la barna eller husets frue få ta del i dette, men barna smilte fornøyd for å få lov til å være til stede. I gjesteboken skrev Mr. Frroku: Thank you for everything! Det de takket for var at vi hadde kommet innom deres lille by i Albania og kastet glans over deres hverdag! Som en takk, delte vi rundhåndet ut Båtmagasinets anker dramglass.
Da vi omsider la ut fra Shënglini i praktfullt solskinn, var det sent på dagen. Jeg hadde plottet inn seilasen ned til Durrës og autopiloten fungerer perfekt. Det er innseilingsfyr og en fin led inn til Durrës, som er en stor havneby. Vi kalte opp havnesjefen og det varte ikke lenge før han og politiet dukket opp. De var hyggelige og vi ga dem en anker dram, god norsk Linie Aquavit. De fortalte at det ville dukke opp en ferge med norske redere om noen minutter, og like etter gled en norskbygd katamaran mot oss og vi lå kun 5 meter fra baugen på den. En av eierne var Kjell Høybraaten som vi visste var i området.

Luksuriøst

Neste morgen oppdaget vi at jollen var stjålet. Vi hadde fortøyd og låst den, men borte var den. Heldigvis lå påhengeren ombord. Vi gikk ombord i fergen og kapteinen sørget for kaffe og var svært hyggelig mot oss. Kjell Høybraaten fikk en kort beskrivelse av turen så langt, og vi spurte ham litt ut om Albania. Han beklaget den stjålne gummibåten og fortalte om fattigdommen og kulturen i landet. Han inviterte på sightseeing med privatsjåfør og skaffet en vakt til båten.
Høybraaten fortalte at byen Durrës er minst 2600 år gammel med spor fra starten på den greske sivilisasjon, Romerriket med bl. a. et amfiteater fra år 200. Likeledes er byzantinsk arkitektur representert og da nærmer vi oss den tid da Norge fikk sine første spede byggverk. Vår nye venn Kjell Høybraaten sørget for oss under resten av Albaniaseilasen. Han sa at det kunne være farlig for oss å gå på natten, på grunn av pirater. Det er mye våpen blant vanlige mennesker, også automatvåpen. Derfor dagslys.
Han kontaktet Guardia di Finanzia i tilfelle vi trengte assistanse. Vi besluttet å følge hans råd, og dro til øya Sazen midtveis mellom Durrës og Korfu. Det er militært område og forbudt for alle sivile, men det lykkes for Kjell Høybraaten å skaffe oss tillatelse til å overnatte på hovedbasen til Guardia di Finanzia. Da vi forlot Durrës og våre nye venner, hadde vi ikke brukt penger bortsett fra til innklarering i Shënglini på 21 US $. Båten var lastet med Raki, vin, frukt og andre gaver og på toppen av alt dette hadde vi fulle dieseltanker. Det er ufattelig, men sant at disse menneskene som vi aldri hadde møtt før sørget for oss som var vi deres egne barn .
Det ble en skjønn tur til Saze med havblikk og sol. Vi tok peiling inn mot den militære havnen og ble møtt av uniformerte lett bevepnede unge italienere. Etter noe frem og tilbake, ble det slått fast at vi hadde fått tillatelse til å ligge der. Så trygt har vi vel aldri ligget før og de lurte på om vi ble til lunch neste dag, men vi begynte å lengte etter greske farvann, så vi takket for oss og seilte videre. Denne gangen hadde vi en grei innklarering i Hellas, og her traff vi andre langturseilere.

Herlige Hellas

Vi ble liggende et par dager for å bearbeide alle inntrykkene fra Albania. John Fredrik hadde truffet flere foreldreløse barn som bodde på gata, og det er bra å få pratet gjennom slike ting. Det er tøft å oppleve slik fattigdom, sammen med alle maskinpistolene og våpnene som florerer generelt i et slikt land.
Av praktiske ting når det gjelder innklarering i Hellas, må jeg nevne at bortsett fra Transittloggen som kanskje virker litt rigid, er Hellas et fritt land å seile i nå. Forrige gang for 13 år siden hadde vi meldeplikt i alle havner vi kom til, mannskapsliste med avreisedato fra siste havn, hvor man skulle og når. At vi nå slapp dette var positivt, det negative er at det er slutt på avgiftsfri diesel. Hvis man tar risken kan man få rød diesel som er til fyring. For egen del fyller vi reservene med rød diesel og sper på litt i ny og ne.
Dieselen koster ca 5 kr literen. I 1987 betalte vi kr. 1,50, så økningen er markant. Det er fortsatt mange gratis havner å ligge i og generelt billig. Så vidt jeg vet kan man bli i Hellas i 6 måneder og loggen kan fornyes for nye 6 måneder. Hellas kjører også på IALA system A, så sjømerkingen er som hjemme. Med unntak av fyrene, som ofte lyser svært dårlig. En gatelykt kan ofte lyse sterkere enn en fyrlykt. Vi gikk videre til Levkas, Navpaktos, Corint og Aegina hvor vi ble noen dager, fordi været ble litt ustabilt og i tillegg ble vi kjent med en norsk langseiler, Nils fra Tvedestrand og hans Anita som har vært ute i 10 år har ikke tenkt seg hjem igjen. Omsider dro vi til Kea.

Fødselsdag på Kea

På forrige tur hadde vi det så hyggelig på Kea at Cecilie gjerne vil feire sin fødselsdag der den 10. juni i år, et skikkelig jubileum med masse venner på en taverna. Vi traff en kjempe hyggelig havne politi denne gangen også. Han ble så imponert over at vi kom tilbake etter 12 års fravær og at Cecilie ville feire på Kea , at han dro oss med rundt for å finne en egnet taverna. Vi fant igjen stedet hvor vi hadde en så spesiell aften den 11. april 1987. Innehaveren var den samme og vi gjorde avtaler. Takket være havnepolitimannen Leonidas, fikk vi ordnet alt i løpet av kvelden.
-Dere trenger ikke komme før festen begynner sa Leonidas , så kan jeg lage en skikkelig velkomst med alle gjestene. Maken til entusiastisk fyr har vi aldri møtt. Derfor kunne vi dra videre neste dag. Været holdt så vidt til vi var fremme ved øya Serifos hvor vi ble liggende værfast i 8 dager. Men vi ble kjent med en del mennesker og lærte litt mer om de greske øyer. Vi har alltid undret oss over hvorfor de bygger byene sine høyt oppe i fjellsidene med så lang vei ned til sjøen. Svaret var at da var de trygge for pirater, som ikke gadd klatre opp i fjellene nattetider. Dessuten fikk John Fredrik oss med på et par ekspedisjoner opp i fjellet til spennende huler og gamle bosetninger og praktfull utsikt.

Jul i Tyrkia

J.F. finner alltid nye venner. Den siste kvelden vi var der ble han invitert på fest og han dro av sted med keyboardet under armen for å underholde. Dagen etter hadde vi en fantastisk tur over til Amorgos. Katapola er den beste havnen der og et vakkert syn. På god værmelding gikk vi til Kos neste dag. Vi hadde planer om kun å klarere ut for å gå videre til Bodrum, men tollerne ville det annerledes. Vi ga oss. Neste dag blåste det skikkelig og da vi var halvveis, var sjøen så aggressiv at vi ikke våget oss lenger, men la av mot nærmeste tyrkiske havn. Bleke, men lykkelige kom vi oss i havn, ingen god havn, men vi var trygge for sjøene. Neste dag var det svak bris, og vi nådde altså Tyrkia før jul, 5 dager senere enn planlagt , men dog i tide for å feire jul i en trygg havn .
Om julefeiring og vinterhavn skal jeg skrive senere.

                          Ha det fint, hilsen Dixie Lily.