utgave nr 9 2

Leif Nilsen: Trebåtfestifaren

Publisert Sist oppdatert

Båtfolk i fokus

Leif Nilsen:

Trebåtfestifaren

Festivaladmiral Leif Nilsen går rundt med lukten av nyhøvlet ved og pipetobakk i nesen. Den har vært der siden han var barn, og han får den aldri ut igjen. Leif startet Risør Trebåtfestival i 1984 og har bak seg den syttende. Slik går det, når små gutter må si farvel til en snekke.

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN

Etter en bryggesamtale med Leif Nilsen, holdes det nemlig for sannsynlig at Trebåtfestivalen i Risør er etterslepet til et barndomstraume. Det handler ikke om lukten han har i nesen. Vi har vel aldri hørt at folk med øresus makter å sette 25 000 flisespikkere i stevne en helg hver høst i sytten år. Nei, det skal traurigere ting til. Det dreier seg om den ytterst såre adskillelse som fant sted da faren solgte en strøken, kvistfri snekke og bleiebarnet Nilsen sto med tårer i øynene og ropte "morna, sekka!", "morna, sekka!" idet den stevnet ut fra bryggen.
Litt forenklet var det slik Leif Nilsen ble båtbygger, og Trebåtfestivalen så dagens lys i 1984.

Trebåtbyggeren

Selvsagt kan bildet kompliseres med biografiske detaljer fra en barndom på Slemmestad ved Oslofjorden. Leifs far arbeidet ved Cementfabrikken hvor poden tråkket barneskoene skeive i snekkerverkstedet. I slike omgivelser tok lukten permanent bolig i neseborene, blandet med eimen av tjære ved Kromhavn Slipp, hvor Leif hadde sommerjobb. På vei mot Risør tilbrakte unge Nilsen også et år ved snekkerlinja i Drammen i 1976. At han det påfølgende år begynte i lære hos båtbygger Verner Hansen på Moen i Risør, og i 1979 i kompaniskap med Bjørn Vatne, Ole Jakob Broch og Jeppe Jul Nielsen kjøpte Risør Trebåtbyggeri, er blitt historie. I konkurranse med berømte Risør-navn som Gregersen og Lindstøl, bygget de opp et rennomé, om ikke et levebrød i første omgang.
-Det går en historie på Trebåtfestivalen om en båtbyggerkone som skrek ut: "Det er to ting dere båtbyggere ikke har: tid og penger!". Yrket er veldig arbeidsintensivt, det er ikke mange som er klar over hvor mye tid det tar å bygge en trebåt. En snekker bruker 1 000 timer på et hus, en båtbygger makter en 22 fots sjekte på samme tiden. Båten får han kanskje 250 - 300 000 kroner for, så rik på penger blir man ikke av dette yrket. Men det er spennende fordi man er former noe fra A til Å. Og så er det er mye følelser i båtbygging, slik som i blues, sier Leif.

CE-merking

-Festivalen fornyes hele tiden, men grunntanken er klar, nemlig å markedsføre og skaffe oppdrag til norske trebåtbyggere. I dette ligger kunnskapsformidling. Tidligere år arrangerte vi et fagseminar for båtbyggerne fredag kveld, men oppslutningen var ofte dårlig. Vi forlot denne løsningen i fjor, og la et seminar med tema CE-merking til februar istedet. Det er stor enighet om at man på dette området bør komme frem til et standardskjema som vil lette papirarbeidet for båtbyggerne. De er sjelden byråkrater, og som oftest snakker vi om små håndverksbedrifter der båtbyggeren har mer enn nok med å overholde leveringsfrister og skjøtte et familieliv. Jeg ser at noen av de nyetablerte båtbyggerne er blitt skremt av skjemaveldet, andre velger den minst arbeidskrevende veien og bygger tradisjonelle konstruksjoner som ikke krever CE-merking, noe som bremser en helt nødvendig nyskaping. Det er bekymringsverdig, skjønt stadig flere båtbyggere begynner å ta tak i dette, gjerne ved å bruke en anerkjent konstruktør i planarbeidet. Dermed sparer man en del tid og arbeid, forklarer Nilsen.

Nytenkeren

Sin egen båtbyggergjerning har Nilsen måttet nedprioritere de siste årene. Men helt på hyllen har han ikke lagt den. Festivalen legger beslag på 12-1500 arbeidstimer i året. Bare 600 timer tilbringes i bua. Og når det blir for mye papirarbeid og telefoner, får Nilsen en allergisk reaksjon. Da klør det i fingrene. Derfor er tiden moden for litt forandring. Helst vil han bygge båter.
- Jeg liker nyutvikling bedre enn å bygge en bestemt båttype. Derfor er det blitt to Gatsby'er, to Risør-terner og to LN550. Alle er bygget etter West-metoden, som kan være rasjonell om man bygger flere båter på jigg. I praksis ser vi at de West-bygde båtene er tilpasset den enkelte kunde. Mange båtbyggere har nok trodd at West-metoden er raskere enn hva den er. Sannheten er vel at ved bygging av one off-båter er klinking det mest rasjonelle siden West-systemet betyr at man bygger båten flere ganger, med strip-planking og liming lag på lag, mener Leif.
- Å stå og forme noe med hendene, ligger hjertet mitt nærmest. Derfor vil jeg etterhvert overlate en del av festivalarbeidet til andre. Medarrangør Leif Brodersen har også nok med Seilmakerfruens Kro og seilmakerverkstedet på Lyngør.
- Jeg har satt meg som mål å fullføre festival nummer 20, røper Leif, som nå ser etter yngre krefter som kan føre festivalen videre.

Målet nådd

-Jeg føler at vi har fått til det vi ønsket. Målet var å fylle hele indre havn med nybygg. Litt ambisiøst sett i ettertid, men vi må si oss fornøyd med å samle omlag 70 prosent av årets norske trebåtproduksjon. Båter restaurert av både eiere og profesjonelle båtbyggere blir et viktig supplement.
-Noen mener at festivalen er for kommersiell, men det er nettopp her forskjellen fra en vanlig Kysten-samling ligger. Det er vel å bra med tjære, hamp og grodde knær, men de egenrestaurerte båtene har aldri bidratt med 5 øre hos profesjonelle båtbyggere, som er de fremste besitterne av fagkunnskap. Slik sett er det synd at myndighetene lar mange store restaureringsoppdrag gå til de regionale kystkultursentrene. Disse institusjonene har en helt klar og meget positiv funksjon i arbeidet med å bevare tradisjoner og håndverk, men de bør ikke stå i en monopolsituasjon i forhold til båtbyggerne. De bør ikke engang konkurrere med dem, mener ildsjelen Leif Nilsen.