utgave nr 9 2001

Båtfolk i fokus: Stø storm fra vest

Publisert Sist oppdatert
Båtfolk i fokus:

Stø storm fra vest

Det rumler i Magne Sætren. Skjønt hverken av sult eller dårlig fordøyelse. Friske rester av Stadthavet syder og koker i den nylig ilandstegne redningsskøyteskipperen. De mange meningene skummer i munnvikene, stemmen øker i styrke. Så smeller en nevne i bordplata så kaffekoppen skvetter. Skipper Sætren senker røsten og mæler før neste stormkast: - Jeg har hatt en større kamp på land enn på sjøen.

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN
Vi venter Magne Sætren ved et kafébord i Måløy en midtsommerdag. Han kommer til tiden, men blir forsinket fra kafedøren og frem til bordet. Av utseende kjenner vi ham knapt, men all tvil om hvem han kan være forsvinner idet den solide karen trer inn i lokalet. Han går ikke mange skritt mellom hver gang han sier ”hei” eller rister en neve. Spor har han satt, denne meningsbærende skikkelsen som har ridd stormer på Stadt og Høvik gjennom 29 år i Redningsselskapet.
62-åringen forteller med høy, klar stemme. Om opplevelser på havet, om netter da Nordsjøen gikk 28 meter høy og vindmåleren på R/S Bergen Kreds stoppet på 128 knop. Om redningsdåder og konflikter, om hjertesaker og varmende støtte i kystbefolkningen. For selv om han er en populær mann i lokalbefolkningen, har han ikke alltid vært like vel ansett blant sine egne. - Om du er på en arbeidsplass og ikke sier meningen din, er du illojal. Jeg valgte å gå ledelsen midt imot og har vært forbannet på båtparken siden den første hurtigbåten kom i 1992. Da jeg begynte å heve røsten på 1980-tallet, hadde Redningsselskapet en ledelse som jeg levner liten ære. Årene mellom 1980 og 1992 var tunge. I løpet av disse tolv årene tok ikke selskapet inn lærdom og resultatet ble en flåte som er for teknisk kompliserte. Se på de gamle båtene: De går og går, mens de nye, hurtiggående er et evig sluk. Mitt ønske var at selskapet skulle ruste opp de gamle båtene og heller ha hurtiggående småbåter i tillegg, sier Sætren, som har reddet 29 menneskeliv på Stadt. Redningsselskapets prioritering av ressurser og fartøytyper ligger ham tungt på hjertet. Han fortsetter:
- De nye båtene er for mye ute av drift, og selv når de fungerer, har de for dårlig slepekraft. Dermed har man fjernet seg fra havfiskeflåten også. Dessuten er det for lite drivstoff på de nye skøytene i forhold til hva de bruker. Aksjonsradiusen blir derfor for snau. Jeg mener selskapet må ha en differensiert flåte med et deplasementsfartøy og et hurtiggående fartøy på annenhver stasjon langs kysten. Her i Måløy har vi R/S Platou og MOB-båten Stadt, noe som fungerer veldig bra. Jeg tok initiativet til anskaffelsen av den lille båten og fikk i stand en kronerulling. Men jeg var selvsagt ikke alene om det. Uten mannskapet hadde jeg ikke kunnet gjøre stort, hverken for redningssaken eller folk i havsnød. Sterkest kommer jeg til å savne kameratskapet ombord. Da jeg gikk i land, hadde jeg hatt den samme maskinisten i 26 år. Det blir vennskapsbånd av slikt.
-Ved siden av skipperjobben har jeg sett det som en viktig oppgave å være kontaktmann i forhold til
folket. Redningsselskapet er folkets rederi, noe som betinger at vi kan bygge opp en tillit blant folk. Mange kan føre en redningsskøyte fra A til B, men ikke alle kan være en ambassadør for redningssaken på land også. Der tror jeg at jeg har lykkes. Men det har kostet meg en del å være frittenkende og høylydt. Dei drev terror! Men det vørde ikkje eg! Vi har en mye bedre ledelse nå, som ser og tenker annerledes. De lytter i mye større grad enn før, men det er fortsatt store utfordringer innad i selskapet. Det er et viktig i forhold til å bygge opp tillit i folket. TV-serien ”Havets helter” var intet godt bidrag i så måte. Fy faen for et makkverk! Vi som går ut med skøytene vet hva vi møter, vi er ikke helter på heltid. Det er jobben vår, vi får betalt for det vi gjør. Jeg er ingen helt! Man må vokte seg vel for å misbruke det ordet. Serien fremstilte livet ombord som en solskinnsseilas, noe det slett ikke alltid er.
Sier Magne Sætren. Han har rumlet i over en time. Følelsesladet og dypt engasjert i en slik grad at de andre kafégjestene retter seg i stolene og lytter. Det ene høylydte utbrudd ledsages av stille alvor, og det blinker salt i øynene når han tar til å fortelle om Stadt og de dramatiske redningsaksjonene på en av kystens mest værharde utposter. Redd har han vært bare én gang, da han trodde resten av mannskapet var skylt over bord.Jeg sto i styrhuset i 20 minutter og trodde de var skylt på havet. Da var jeg redd, tørr i halsen. Heldigvis hadde de kommet seg inn i båten igjen.
- Jeg har aldri vært redd for havet, men tenkte mye på mannskapet og de som ventet dem hjemme. Det kan til tider ha vært en stor belastning å skulle ta avgjørelsene. Selv om jeg har nervene under kontroll fortsatt, kunne jeg ikke tatt de samme beslutningene i dag som for noen år siden.
- Det har vært en hektisk tid etter at jeg sluttet. Så mye oppmerksomhet at jeg knapt har hatt tid til å tenke over den nye livssituasjonen. Men det er klart at jobben blir et savn, avslutter frodige og ramsalte Magne Sætren.

Stormene på Stadthavet nådde aldri den samme styrken som uværet mellom Sætren og Redningsselskapets ledelse.

- Støtten i folket langs kysten var vel det som ga meg styrke til å fortsette i jobben da det stormet som verst på 1980-tallet, da ledelsen ville sparke meg.

- Mannskapet hadde gått ut for å sette sleper på en båt. Det var 19 meter høy sjø da en bølge plutselig brøt over oss. Etterpå var mannskapet borte.