Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss

Nr 12 2012

Havner: Utvær i Solund

Veien til Paradis: Veien til Paradis kan være farefull og krevende. Men det er vel verdt utfordringen. Belønningen er et himmelrike på jord. Husk bare at du må forbi Likberget for å komme dit.

Publisert Sist oppdatert

TEKST OG FOTO: TROND J. HANSEN

 

 

Vi som ferdes langs kysten opplever mange steder, som alle på sin måte er helt spesielle. Noen ganger er havna bare for overnatting, andre ganger finner vi vårt Paradis. Utvær er et av disse stedene vi lenge har hatt lyst til å besøke. Men hver gang vi har vært i farvannet har det vært uvær. Og av andre som har vært her har vi fått vite at uvær og Utvær er en dårlig kombinasjon. For øya Utvær i Solund kommune er det vestligste punkt i landet, Utvær fyr det vestligste fyr. Her er lite som beskytter mot Nordsjøen og farvannet er en paddemyr hvor en uendelig rekke lunefulle skjær gjør det utrygt og krevende å ferdes for sjøfarende.     Det er et farvann som krever mye av navigatøren, her er det ikke rom for feilnavigering. Innseilingen til Utvær er trang og smal, og det er heller ikke mye plass inne i havna.

   Enkleste innseiling er fra sør ved varden fra Håskjær eller fra nordvest. Leden er godt merket, men følge nøye med på kartet. Ha også i tankene at det enkelte steder er ganske grunt, ta høyde for dette om det er mye dønning – legg inn ekstra sikkerhetsmargin.  Når du tar deg inn sundet har du Likberget på styrbord side og Paradis på babord side, for faktisk heter det så. Helt innerst i vågen mot moloen, er det lagt ut en liten flytebrygge hvor besøkende båtfolk kan legge til. Eventuelt kan du legge deg til ved en av de andre kaiene, men da må du høre med dem som holder til her om det er i orden. Rutebåten, som anløper noen dager i uken gjennom sommeren, har plass ved bryggene ytterst i sundet - på begge sider. Her må du ikke legge til. Det er også anlagt fortøyningsbolter og søyler inne i det trange sundet. I sommer bød det seg endelig en anledning for oss å besøke Utvær. Det ble en åpenbaring - en opplevelse som vi egentlig ønsker å holde for oss selv, men som vi likevel deler med Båtmagasinets lesere. Vi håper bare det er plass til oss neste gang vi kommer hit. For det gjør vi. Utvær er tatt inn på vår liste over de fem flotteste steder langs kysten, sammen med blant annet naboværet, Gåsvær.

Eva i Paradis

Foruten den lille flytebryggen har Utvær ingen fasiliteter å by på; her er ingen spisesteder, ikke vann eller diesel, ikke dusjer eller landstrøm. Attraksjonen er stedet i seg selv, den ville og storslåtte naturen, det majestetiske fyret og bygningene som klorer seg fast langs sjøkanten. På avstand ser alt grått ut, en steinrøys i havet – en forblåst øy blant mange andre forblåste øyer. På nært holdt fremstår stedet helt annerledes, som naturens egen skulpturpark. Selve grunnfjellet er formet til de mest fantastiske formasjoner. På våren setter strandnellik og rosenrot farge til omgivelsen. Hvor de kan finne litt ly mot uværet klamrer de seg fast. På de mest forblåste stedene, hvor selv de mest standhaftige blomstene må melde pass, setter oransje lav farge på de grå steinmassene. Men det er ikke bare naturen som har satt ut fargeklatter i det grå. Folk som bor her har anlagt frodige hager i le for vinden.

   Vi har ikke før fortøyd før vi møter en av ildsjelene i planteprosjektet, Eva Klausen. Hun tilbyr oss straks en omvisning rundt på øya, og et besøk til Paradis. En bedre guide kan vi ikke få. Eva Klausen kom til utvær fire år gammel, i 1939, som datter av den tredje fyrmesteren. Nesten 60 år etter at hun første gang kom til øyen, gikk hun i bresjen for å restaurere den gamle hagen som i sin tid fungerte som kjøkkenhage for fyrmesterassistenten. Kjøkkenhagen til fyrmesteren lå nærmere fyrstasjonen, selvsagt. Eva tar oss over gangbroen til fyrstasjonen, vi fortsetter langs en kronglete sti og kommer frem til Paradis. I en kløft mellom bratte berg, i ly for stormer og uvær, finner vi det som er den vestligste hagen i Norge.

 – Det har alltid vært kalt Paradis. Navnet har nok med klimaet å gjøre, det er alltid mye varmere her enn andre steder på øyen. Her kan vi sole oss i bikini når vi ellers på øye må kle oss med både bukse og jakke, forteller Eva. Hun snakker seg varm om drenering, om kaprifol og valmuer. I 2006 fikk hagen pris for vakreste uteanlegg av Hageselskapet i Sogn og Fjordane. Noe som er ganske imponerende med tanke på beliggenheten, absolutt ytterst i havgapet.

Ut mot havet

Man trenger ikke være navneforsker for å forstå betydningen av navnet Utvær, det er været som ligger lengst ut. Utvær var også første navnet da Solundsøyene ble egen kommune i 1854. Egentlig består Utvær av tre øyer som er knyttet sammen med moloer. I alle tider var fisket hovednæringen her ute. Kort vei til fiskefeltene gjorde været til et senter for sesongbasert fiskeri. Men før moloen ble bygget, kunne havet ta god for seg her inne. I uvær slo svære brottsjøer gjennom Nordsundet og inn i vågen. Etter ett års byggetid stod moloene ferdig høsten 1918. Selv om det fortsatt kan være mye drag i sjøen i hard pålandsvind ble havna som omskapt. Nye sjøhus trengte ikke lenger så høye grunnmurer og bryggene kunne gjøres lavere. Da Eva kom til Utvær i 1939 var det et livskraftig samfunn søm møtte ungjenten og fyrmesterfamilien. Øyen lå midt i de rike fiskefeltet og havet øste av sin overflod. På skolen var det på det meste 15 elever, i tiden rundt andre verdenskrig. Men utover på 50-tallet gikk folketallet raskt nedover. Fraflyttingen undergravde grunnlaget for skolen og på slutten var det bare vinterskole her. I dag er Utvær fraflyttet om vinteren, siste fastboende flyttet for ett års tid siden. Men på sommeren fylles husene av sommergjester – for det meste folk som har bodd her tidligere og deres etterkommere. De har lagt sin ære i å holde bygningene i god stand og gjøre det vakkert rundt seg.

Fyret på Utvær

Eva Klausen tar oss med til fyrstasjonen, viser oss den gamle fyrmesterboligen hvor hun og familien i sin tid bodde. Nå står boligen tom, men entusiastiske bygningsarbeidere holder på med en omfattende restaurering. Noe av det som gjør Utvær så spesielt og vakkert er det majestetiske, røde fyret som strekker seg inn i himmelen – et seilingsmerke for alle dem som ferdes i farvannet. På mange måter kan Utvær minne litt om Ona, hvor fyret står sentralt på øya og omkranses av en kompakt bebyggelse – bare at fyret på Utvær er adskillig mer potent. Og Ona er også inne på vår fem på topp liste. Det var i året 1900 dette monumentale byggverket ble satt opp. Selve fyrapparatet fra Paris vakte stor interesse da det ble stilt ut på Bergensutstillingen i 1898. Det røde fyrtårnet i støpejern er hele 31 meter høyt og sender ut sitt lys 45 meter over havflaten, lysblink hvert 30. sekund og lyskjeglen rekker nesten 20 nautiske mil ut i Nordsjøen. Men under krigen ble fyret slukket. Tyskerne etablerte fast vaktstasjon på fyret i 1944. I februar 1945 skjøt allierte fly fyrtårnet i brann. Toppen av fyret, med lykt og linse, ble ødelagt og fyrmesterboligen brant ned. Først i 1952 ble fyret restaurert. Før brannen var det litt høyere og hadde to gallerier rundt lampehuset. I dag er det litt enklere i toppen. Utvær fyr var blant de siste fyrene i Sør-Norge som ble automatisert. Det skjedde først i 2004 og samme året ble fyret avbemannet.

Vener av Utvær

Både området rundt fyret og fyrstasjonen er i dag vernet. Fyret eies Kystverket, men organisasjonen Vener av Utvær har ansvar for driften. Og de har altså påbegynt et omfattende arbeid for å føre fyret og fyrstasjonen tilbake til sin fordums prakt. Tanken er at om noen år så skal det være mulig å leie seg inn på fyret. Men først er det et betydelig stykke arbeid som skal gjøres. Etenittplater, som var så populære på 1960- og 70-tallet skal bort, likeså skal husmorvinduer byttes ut med originale smårutete vinduer. Under vårt besøk var de i ferd med å gjøre seg ferdig med oppussingen av naustet. Hovedtyngden av arbeidet med fyrstasjonen skal gjøres til neste år. Som grunnlag for restaureringsarbeidet har ildsjelene gamle tegninger og gjenoppbygningen etter krigsårene danner grunnlaget for arbeidet. Det hele har et budsjett på cirka 1,5 millioner kroner.

Helt avfolket har ikke fyret vært. De siste årene har det bodd vertsfamilier på fyrstasjonen. De har drevet med vedlikeholdsarbeid og tatt imot besøkende til øyen og fyrstasjonen. Dette ble forsøkt første gang noen uker forrige sommer, mens det i sommer bodde vertsfamilier fra St. Hans til begynnelsen av august. Selv om vertsfamiliene ikke får en krone for jobben er det stor pågang og mange forespørsler. Opplevingen av å bo på det vestligste fyret i landet for en uke eller to er lønn nok.

Fra Likberget til Paradis

Det er anlagt en fin Nordsjøløype rundt hele Utvær. Turen tar en god time og går gjennom lett, om enn litt vått, terreng. Ved rutebåtkaien, på østsiden,  er det satt opp en informasjonstavle og det er naturlig å begynne turen her. Løypen er merket med blå farge og går opp skråningen mot sør. Det er kort vei opp til gravplassen. Her stod Utvær kapell og ennå kan du se tuftene etter de gamle gravene. Trolig var kapellet fra tiden før 1200-tallet. Sjørøvere plyndret det i 1667 og i 1718 ble kapellet flyttett til Husøy. Det lille minnesmerket vitner om historisk og hellig grunn. Her leste katolske prester messer og foretok kirkelige handlinger i flere hundre år før luthersk ordning ble innført. Ankeret på toppen her kom på plass i forbindelse med tusenårsmarkeringen for kristendommen, og knyter samtidig bånd til kapellet som ble vigslet til Sankt Klemens, vernehelgen for sjøfolk og ankersmeder. Fra toppen, ved ankeret, har du flott overblikk over bosettingen, den trange vågen og fyret – og panoramautsikt over øyriket Solund. Mot nord kan du se det kjente seiligsmerket Alden, Norskehesten. Høyden her er også ypperlig for fotografering. Følg så stien sørover til du kommer til Likberget, plassen hvor de tok døde på land ved begravelser. Her ser du brynesteinen i berget, velbrukt gjennom tidene til skjerping av verktøy og våpen. Visstnok skal vikingene ha brukt steinen til å kvesse sine sverd med. Veien videre går bak den eldre husklyngen. På høyeste punkt her kan du stoppe opp og se deg rundt. Den høyeste øyen i øst er Begla, som var sommerbeite for kyrne og hvor sauer fortsatt er på feriekoloni. Steinrøysa heter en av de små øyene i vest, og der ligger det vestligste punktet i landet. På stien møter du et skilt som tar deg tilbake til rutebåtkaien, men du bør fortsette rundt vågen. På ferden videre går du over Sandøya mot det gamle skolehuset, du fortsetter videre over moloene og kommer frem til fyrstasjonen, hovedattraksjonen på Utvær. Turen avsluttes i Paradis. Du har ikke opplevd Utvær uten å ha spasert Nordsjøløypen, men det kan også være verd å ta jolla rundt vågen. Er det stille og fint kan du dra på oppdagelsesferd gjennom de trenge sundene i farvannet rundt Utvær. Men sørg for å ha en påhengsmotor du kan stole på, neste stopp er Shetland. Vær oppmerksom på at det er naturreservat på holmer og skjær rundt Utvær og på sommeren, fra 1. april til 31. juli er det ferdselsforbud her.

Et døgn på Utvær

Vi var heldig og fikk oppleve Utvær i et fantastisk sensommervær. Vi fikk oppleve den roen og freden et slikt sted kan by på, vi ble møtt av hyggelige og inkluderende mennesker som lot oss ta del i øyas spennende historie. Mennesker som er glad i Utvær og som entusiastisk gjør sitt for å ta vare på stedet og dets kultur. Som setter sin ære i å bevare et helt unikt sted. Et sted som ikke bare preges av mennesker, men også av et rikt fugleliv og en forbausende frodig flora. Vi var der et døgn, et døgn nesten uten søvn. Vi ville ha med oss stemningen når solen gikk ned i havet, og når solen kom opp om morgenen. Fyret som ble tent ved solnedgang og slukket når solen steg av havet. Vi ville oppleve den blå timen, det spesielle lyset som maler himmelen etter at solen er gått ned og før natten fester grepet. Og vi ville ha med oss den stjerneklare natten, hvor det eneste menneskeskapte lyset var den sveipende lyskjeglen fra majestetiske Utvær fyr. I slike omgivelser føles himmelen høy, vi føler oss liten. Utvær er et sted hvor du drar for å oppleve storslått natur, hvor du drar for å finne fred og ro. Fyrvokterjenta Eva har skapt sitt Paradis her. Vi tror vi har funnet vårt.

 

FAKTA OM UTVÆR

Posisjon:                   N 61 02 .158, E 004 30.751

Den norske los:       Bind 3, Jærens Rev-Stad

Sjøkart:                      Båtsportkart, Serie N eller hovedkart nr 24/25

Havneleie:                Fritt

Havneforhold:          Flytebrygge med plass for 2-3 båter innerst i vågen, mot moloen. Kun for helt små båter på østsiden. Det er mange brygger langs vågen, på begge sider, men du må avklare med dem som bor her om du kan ligge ved disse. Bryggene ved innseilingen, på begge sider, er for rutebåt. Om du forsikrer deg om at denne ikke kommer kan du ligger her i kortere tid. Det er flere fortøyningsbolter langs sundet. Hele sundet er ganske grunt. Havnen er godt skjermet og trygg, men det kan være en del drag i sjøen.

Seilingstips:  Det er urent farvann rundt hele Utvær. Følg godt med på sjøkart og dersom du ikke har vært her før anbefaler vi å legge en rute på forhånd. Er du ikke kjent i farvannet bør du ikke gå hit i dårlig vær. Enkleste innseiling er fra sør ved varden på Håskjær (du kan gå på begge sider). Du kan også gå inn fra vestsiden av Begla og følge stakene (rutebåt og postbåt går her). Leden inn til Utvær er godt merket, men det er lite rom for feilnavigering. Nærmeste gjestehavner er Nåra og Hardbakke. Går du rett fra Fedje er det cirka 16 nautiske mil.

Annet:            Øygruppen Utvær er Norges vestligste punkt og ligger ytterst i havgapet vel fire nautiske mil vest for Ytre Sula.  Selv om vi har advart mot urent farvann ligger ikke stedet mer utsatt til enn at man greit kan gå hit med småbåt, enten på dagstur eller for å overnatte. Det er ikke lenger fastboende på Utvær, men livlig på sommeren. På sommeren kan man være med på fyrsafari.

Mer informasjon:     www.utvær.com