utgave nr 8 2005

TEST: Digitale personlige nødpeilesendere

Publisert Sist oppdatert

Test: Digitale personlige nødpeilesendere

Sikker hjelp i nøden

Hvor gode er egentlig de nye digitale personlige nødpeilesenderne? Vi har vært med på en sjelden test.

TEKST: JON WINGE

Sikkerheten på sjøen har gjort et stort sprang, for nå kan alle bruke digital nødpeilesender som forteller hvem du er, og nøyaktig hvor du er også.
Nødpeilesendere mot SAR-satelittene (Search And Rescue – SARSAT), med tonesignal på 121,5 MHz, har reddet sjøfolk i mer enn 20 år, men systemet er unøyaktig og tregt, og det har dessuten vært hemmet av mange feilmeldinger.
Systemet er nå foreldet. SARSAT-satellittene vil ikke bli vedlikeholdt lenger, og de settes definitivt ut av funksjon i 2009. Den digitale frekvensen 406 MHz tar over, og med dette blir det gjort et viktig steg fremover når det gjelder trygghet på sjøen.

Personlige sendere

I dag har vi to kompakte, såkalt personlige nødpeilesendere – PLB – på markedet, fra henholdsvis ACR og Mcmurdo, og begge koster rundt 10.000 kroner. Mange penger, men de lover ikke så rent lite heller: Med innebygget GPS-mottaker beregner de posisjon og sender den til GEOSAR-satellittene, sammen med en identifikasjon.
Nødsignalet, med beskjed om hvem du er og hvor du er, oppfanges med det samme. De nye, geostasjonære satellittene GEOSAR, i meget høy bane, oppfanger øyeblikkelig signalet fra en digital nødpeilesender og varsler LEOSAR-satellittene som går i lav bane rundt jorden. De overtar og beregner nøyaktig posisjon.
Hvor nøyaktig, skulle vi få se under en test vi overvar utenfor Horten forleden, i regi av Borre Havariverskole.

Rett på

Redningsskøyte eller -helikopter har en nøyaktig posisjon og gå mot, og etter hvert som de nærmer seg, oppfanger også de signalene fra nødpeilesenderen og kan peile seg rett på. Slik lover brosjyrene, og det fikk vi altså prøve.
Til sammen åtte personer ble sendt over bord med hver sin PLB. Noen hadde fått studere bruksanvisningen, andre ikke. Hvordan ville det gå? Vi lå rundt dem i rundt to mils avstand med redningsskøyter og SAR-båter, og et Sea King Helikopter gikk på vingene – unnskyld; på rotoren, burde vi vel egentlig si.
Å teste en nødpeilesender er strengt forbudt, for da går jo nødsignalet ut i verden som om det var alvor. Nå var det imidlertid sørget for dispensasjoner og varslinger, så for en gangs skyld skulle vi få se og erfare i praksis, ikke bare stole på brosjyrene.

Alle plukket opp

Alle nødpeilesenderne ble satt i gang samtidig. De fire fra Macmurdo ga posisjon til GEOSAR etter to minutter, mens de fire fra ACR kom etter 15 minutter.
Dette bør ikke føre til raske konklusjoner. Mcmurdo hadde nemlig "juksa litt” og forhåndsstartet senderne sine tidligere, slik at de allerede visste omtrent hvor de var. ACR var mer seriøse, for deres sendere kom rett ut av esken og måtte gjøre en komplett kaldstart. Da skal det leses ned kalendere og efemerider før de begynner på jobben med å bestemme hvilke halvkule de er på, og så videre. Dette er en jobb som alle gode GPS-mottakere bruker omtrent et kvarter på, så de to er altså like gode.
Testen vise dessuten at syv av de åtte senderne lot seg peile nøyaktig, omtrent med det samme. Den åttende var borte. Årsaken var at testpersonen systematisk gjorde alt feil. Likevel ble også han plukket opp etter hvert.

Begrensninger

Disse små senderne har svært lav effekt, og de sender bare i det som på radionorsk kalles ”line of sight” – altså i rett linje. En person som ligger i sjøen presenterer en antennehøyde som er lik null.
Testen foregikk dessverre på flatt vann. Her var rekkevidden for pålitelig peiling rundt to nautiske mil, mens helikopteret i 1.200 fots høyde kunne peile på signaler fra 12 nautiske mil. Logisk nok.
I sjøgang vil situasjonen være vesentlig forverret, for nede i bølgedalene vil utstrålingen bli begrenset av vinkelen til bølgetoppene på alle sider. Bare på bølgetoppene vil signalene kunne gå horisontalt også.
Det derfor lite trolig at et overflatesøk vil kunne peile slike signaler før man er nærmere enn en halv nautisk mil eller mindre i sjøgang. Likevel er dette svært bra, for det viste seg at den posisjonen som SARSAT-satellittene beregnet i de fleste tilfeller hadde en nøyaktighet på to desimaler, altså under 18,5 meter. Det er oppsiktsvekkende!

Klar konklusjon

Kommer man i akutt nød på sjøen, vil altså muligheten for redningen være vesentlig bedre om man har en moderne nødpeilesender med innebygget GPS.
Dersom vi klarer å holde båten flytende, vil vi dessuten ha en antennehøyde som blir svært mye bedre enn når man ligger i vannet. En moderne nødpeilesender mangedobler sikkerheten på sjøen.
10.000 kroner er mange penger. Skal vi heller kjøpe en RIB med påhenger til junior til 30.000 – eller hva?