- Det er huet det kommer an på, sier Bjørnar Erikstad (25). At han er født med det sjeldne TAR-syndromet lar han ikke stå i veien for en aktiv idrettskarriere som seiler. Han er en av Norges fremste seilere i klassen 2,4 meter. Under sist VM for funksjonshemmede tok han bronse, og i VM for funksjonsfriske i fjor ble han nummer 13 av 98. - Seiling er den eneste idretten der funksjonshemmede kan være med på like vilkår som friske, mener Erikstad. Funksjonshemmingen hans fører med seg store problemer med alle kroppens ledd. Han har fingrene direkte på skuldrene, uten armer og håndledd. Likevel begynte han å seile Optimistjolle som 8-åring. Siden han var 16 år har han seilt en spesialtilpasset 2,4, der tennene, føttene og en av hendene er hans våpen.
Tau som levebrød
STAVANGER: Thor Jansen (62) fra Fogn er en av få i Norge med tauarbeid som yrke. – Knop og stikk er et gammelt håndverk som er i ferd med å dø ut. Det er viktig at noen prøver å holde den tradisjonsrike teknikken i hevd, sier stikk-spesialist Jansen. Med maritim bakgrunn som sjømann – åtter år utenriks og 24 år på lokale fartøyer – har han hele sitt voksne liv vært interessert i tauarbeid. De siste 5-6 årene har han hatt det som hovedarbeid, og trives med det. Han er ofte å treffe på messer, og holder kurs for de som vil lære tauarbeid. - Det går mest på taufendere, taukjettinger, matter og brikker. Men jeg prøver å utvikle nye produkter basert på materialene indisk Manilla, sisal og hamp, forteller han. Tekst: Frode Klokkernes.
Mer plass
FLORØ: Stadig flere båtturister på vestlandstur tar turen innom Florø. Florevika Gjestebrygge byr på de fasiliteter som forventes av en moderne gjestehavn – midt i byens sentrale havneområde. Så populær er denne havnen at båtfolk har opplevd å ikke få plass midt i høysesongen. Men det skal det være slutt på i år. Til 2006-sesongen er nemlig antallet gjesteplasser fordoblet, fra 100 til 200. Dermed skulle alle som stikker innom Norges vestligste by – midt mellom Bergen og Ålesund - være sikret plass i en havn som nå er den største gjestehavna i Sogn og Fjordane. Tekst: Frode Klokkernes
Fredet
MÅLØY: Det gamle handelsstedet Vågsberget i ytre Nordfjord er nå blitt fredet av Riksantikvaren. Stedet er nå blitt fredet av Riksantikvaren, som et av de best bevarte og komplette handels- og gjestgiverstedene vi har langs kysten. Vågsberget har tradisjoner helt tilbake til 1600-tallet. Hovedbygningen er fra 1810, og i tillegg finner vi sjøbu, krambu, drengestove og eldhus her. Det er Kystmuseet i Sogn og Fjordane som nå har ansvaret for Vågsberget, og det pågår et omfattende restaureringsarbeid for å føre stedet tilbake til slik det en gang var. At Vågsberget nå er fredet vil nok gjøre sitt til at stedet får tilført midler fra Riksantikvaren til videre restaurering. Det spesielle kystmiljøet ved Vågsberget har gjort at deler av flere norske filmer er blitt spilt inn her. Blant annet ble deler av spillefilmen ”Landstrykerne” spilt inn i disse omgivelsene på 1980-tallet. Vågsberget er i det hele en perle langs kysten vår, og fredningsvedtaket til Riksantikvaren vil nok være med på å sikre dette viktige minne fra vår gamle kystkultur. Tekst: Frode Klokkernes.
Brukskunst i skjærgården
Er du i nærheten av Lyngørtraktene i sommer, kan et besøk til den nyåpnede salgsutstillingen på Buholmen på vestre Askerøy være en spennende adspredelse. Her har en gruppe brukshåndverkere og kunstnere laget et galleri i en båtbu med mye bryggeplass og landfester, og her finner du klær, smykker, hatter, bilder, malerier, trearbeider, keramikk, vevnader og tekstiler i tillegg til brød bakt i steinovn. Tirsdag 10. juli og torsdag 20. juli er det visekvelder. Utstillingen er åpen hver dag fra 8. juli til 23. juli.
- Ja, jeg klarte det!
VESTBY/KORFU: Ivar Samuelsen har klart det. Han har rodd fra Norge, og få dager før 17. mai nådde han den greske øya Korfu. Nest siste etappe, fra Italia til Hellas, ble en av turens mest dramatiske. Å krysse Adriaterhavet i en åpen 19 fots Færing anså mange som umulig. Noen kalte det et vågestykke, men andre mente det var greit. Jeg hadde alt under kontroll, det var bare å vente på de rette forholdene. Den italienske kystvakten skapte noen ekstra problemer: De hadde gjort det klart at de ville stoppe meg hvis de oppdaget meg i ferd med å krysse over. Deres regelverk forbyr båter under ti meter å forlate kysten. Jeg ventet i Otranto, Italias østligste by. Derfra er det 46 nm til Othonoi, en liten gresk øy 15 nm fra Korfu. Fra 12. mai ville det være riktig vind, opptil 6 m/s. Om ettermiddagen før overfarten la jeg meg i en liten naturhavn, for å unngå patruljebåten og gjøre overfarten kortest mulig. Jeg la ut om natten, men lot være å tenne lanternene i tilfelle kystvakten var i nærheten. Jeg satte kursen med GPS, men oppdaget snart at det var noe galt. Når jeg ikke rodde, beveget båten seg sydover i to knops fart. Jeg befant meg midt i den sydgående havstrømmen som følger Italias kyst mot Adriaterhavet, og den nordlige vinden forsterket driften. Jeg måtte velge mellom å fortsette i håp om at jeg snart kom ut av strømmen, eller snu og ro tilbake. Hvis jeg ventet for lenge med å snu, kunne strømmen sette meg forbi sydspissen av Italia, med Afrika som neste land. Jeg valgte å fortsette, og etter et par timer ble seilene heist. Vinden og bølgene økte gradvis, og jeg festet meg med tau til båten i tilfelle jeg skulle falle over bord. Titt og ofte måtte båten tømmes for vann som skvalpet inn. Bølgene fortsatte å vokse, mange med hvite skumtopper som brøt høylydt. Med et rev i storseilet fikk jeg bedre kontroll og oversikt. Jeg var våt, men med konsentrasjonen på topp. I en bølgedal la båten seg så mye over at vannet fosset inn over ripa. Da tok jeg storseilet helt ned. Klokka 22, 18 timer etter avgang fra Italia, rodde jeg endelig inn i den lille havnen. Jeg fikk hjelp av en lokal mann til å finne et godt fortøyningssted. Sotiris som han het, viste seg å være en lokal representant for kystvakten. Han fikk eieren av det lokale, men for tiden stengte, hotellet til å åpne et rom for meg. En tørr og myk seng gjorde godt etter strabasene. Etter tre dagers hvile fikk jeg behagelig sjø og vind de 15 nm over til Korfu. Turens endelige mål, halvøya Pilion i Egeerhavet, regner jeg med å nå i slutten av juni. Tekst og foto: Ivar Papadopoulos Samuelsen
