Båtfolk i fokus: Tande-P

Fargeklatt i Fjällbacka

TEKST: ATLE KNUTSEN

Grunnlaget for Alf Tande Pettersens båtliv ble lagt i fjæra på Frøya utenfor Trondheim. Det var også her ute i havkjeften at Tande-P oppdaget underholdningens funksjon som pustehull fra hverdagens slit. Lørdagsfest på lokalet ansporet på mange måter Tande-P til å gjøre underholdning til levebrød. Men havet bød også på rekreasjon. Søndagsturer ut i skjærgården med farens snekke hører til hans første minner, og havet fristet ham såpass at han en gang tok med broren ut i robåt, kastet loss og drev til havs – uten årer. Havet var en sterk og naturlig del av livet. Det ga mat, tok liv og det var der uværet kom fra. Men det bød også på en utrolig rikdom og en spennende verden i fjæra som fortsatt fascinerer ham.
- Hvordan er det i dag å ha et fritidsforhold til sjøen?
- Nettopp fordi jeg har vokst opp med at saltspruten står i husveggen, så må jeg si at jeg i mange år ikke savnet sjøen i det hele tatt. Derimot var jeg veldig fascinert av skog og feit natur – med høye trær og mye vegetasjon. Frøya var veldig karrig. Med årene meldte interessen for sjøen seg tilbake og jeg begynte å oppsøke havet i feriene og kjøpte stedet i Fjällbacka i Sverige. Der trives jeg noe inni hampen. Jeg visste ikke at den typen samfunn eksisterte på den andre siden av grensen, med holmer og skjær. Det ligger en hel verden der som er helt eksotisk. Feit natur og blankslipte svaberg i overflod.
- Og her farter du rundt i båt?
- Ja, til fare for de øvrige. Det er ikke som sjømann jeg har mine fremste egenskaper, og det er nok ikke slik at det man engang lærte er der for bestandig. Sjømannskapet har forlatt meg så til de grader. Jeg prøver og feiler og er sterkt opptatt av å finne ut av ting. Jeg er ikke noen tilhenger av å lese bruksanvisninger, men liker båtblader veldig godt. Båtmagasinet har jeg fulgt siden jeg ledet dåpsseremonien i Skipperklubben i 1985. Jeg synes det er et jækla flott blad med mye bra stoff, men artikler om hvordan du skal bli en bedre båtfører, hopper jeg glatt over. Det mener jeg man må finne ut av selv. Lære på den harde måten, bokstavelig talt.
- Egen båt har jeg hatt i fem år. Hvert år har det vært en ny båt, inntil jeg fant en Maxum som jeg nå har hatt i to sesonger. Jeg er veldig svak for alt som er amerikansk. Båten er lett å kjøre og er full av komfort. Har aldri hatt noe tull med den, ut over det jeg har påført den selv. For noen generaltabber har det vært. Det er gjevt å ha publikum når du lager fjernsyn, men ikke når du kjører båt. Mye derfor valgte vi også Fjällbacka, selv om det er mange nordmenn der om sommeren.
- Hvordan er det for deg som forfatter å sitte der og observere andre nordmenn. Hva ser du?
- For det første har jeg funnet ut at folk blir en egen rase når de kommer i båt – i positiv retning. Derfor tror jeg at båtlivet generelt er noe av det beste rekreasjonstilbudet vi har. Så har du jo de som har funnet sjøen som en ny arena hvor de kan demonstrere muskler og økonomi. I Fjällbacka ser man tydelig hvem som er hvem. Kommer det en fireetasjes plastbåt med en lyserød mann på toppen, så er det nordmenn. Seilbåtfolkene er gjerne svenske og glir langs bryggene for å finne en ledig plass, mens han på toppen nærmest stopper og roper ”gi plass til en millionær”, om enn bare i attityden. Mange sprenger seg inn, og har så mange trustere at det går rundt både for føreren og båten. Jeg er litt mer svak for den klassiske formen for båtferie, som jo er campingvogn på sjøen. Og de folkene synes jeg er veldig hyggelige. De har valgt en livsstil om sommeren hvor det er umulig å være asosial.
- Du er ikke den store praktiker?
- Jeg glemmer fort virkeligheten og etablerte meg i båtmiljøet i Fjällbacka med brask og bram da jeg skulle sjøsette den første Maxumen - en 19 foter som jeg kjørte ned på henger. Det gikk greit inntil jeg skulle rygge hengeren ut i vannet. I løpet av den halvtimen det tok å få buksert ekvipasjen, hadde tre gamle svenske gubber tatt oppstilling for å bivåne sjøsettingen. De sa ikke et ord, bare kikket på meg. Jommen skulle jeg vise dem at dette er en nordmann som kan sine saker. Men vinsjen ville ikke løse ut. Jeg sparket og slo, men den rikket seg ikke. Til slutt tok jeg rennafart med bilen og bråstoppet så båten fòr ut på sjøen. Så måtte jeg komme meg opp i båten, og sto til slutt med vann til halsen da jeg fant ut at jeg skulle prøve badestigen. Jeg svømte rundt og kom meg oppi, men det var heller ingen lett øvelse. Gubbene satt der og kikket, bøyde hodet litt på skrå, men sa ingen ting. Jeg skulle søren ikke gi meg! Endelig var jeg ombord og vrei om tenningsnøkkelen. Til min store glede startet motoren på første forsøk. Det var på høy tid å vise at jeg kunne forlate åstedet med stil. Så jeg nikket til gubbene og ga full pinne og fór ut bukta. Etter tredve sekunder snudde jeg på hodet og så dritspruten stå i lufta. Det viste seg at det bare var en smal led som førte ut derfra, og at jeg befant meg i et område hvor det knapt var vann. Propellen heiv opp dritt i en høy stråle og det begynte å lukte brent. Men neiggu heller om jeg ville stoppe foran publikum. Vel ute i åpen sjø, stoppet motoren og jeg ble liggende og drive. Med få kunnskaper om hva man gjør i en slik situasjon, drev jeg inn mot land, hvor det sto en stolpe i sjøen som jeg klamret meg fast til. Der hang jeg med båten mellom beina inntil en svenske kom til og slepte meg til land. Familien som satt på café i Fjellbacka, hadde ventet i fem timer. Det var starten.
- Da kan det jo bare bli bedre?
- Ja, det trodde jeg også, sier en lattermild Tande-P. Jeg ser alltid på flagget til andre båter og kjører veldig forsiktig forbi nordmenn. Familien krever også det. Vi legger ikke til kaier hvor det er mange norske flagg. Mye fordi jeg engang kjørte inn i en bukt og kastet ut en dregg bak, men drev av og begynte å rygge og viklet meg bare inn i tull, med fare for å få reipet i propellen. Så kjørte jeg fremover igjen, direkte mot en av båtene. Mens jeg holdt på med dette i rykk og napp, så våknet jo de på stranden. De sto bare og kikket. På vei rett inn i sida på en annen båt besluttet jeg å bruke meg selv som fender og heiv meg ut over ripa og dunket inn i den andre båten, mistet taket og ble stående bom fast på leirbunnen og holdt på å drukne. Og nok en gang: det å komme seg opp i en båt fra vannet er nesten helt umulig. Jeg fikk omsider slitt av meg skoene og kom meg ombord igjen. Mens jeg lå der, tenkte jeg at det er bra det ikke er noen nordmenn her. Så hører jeg fra fjellknausen: - Hva faen er du holder på med nå da, Tande-P.? Det var Fredrikstad Båtforening på weekendtur. Men de var greie, de – ordnet opp i det meste.
- Er det mer komfortabelt å være kjendis på sjøen i Sverige enn i Norge?
- Ja, på mange måter. Det er flust med nordmenn i Fjällbacka også, men de forstår at jeg er på ferie. Der har jeg opplevd en ny reaksjon fra nordmenn – et blunk og en forståelse. Jeg er mye i Fjällbacka året igjennom. Havet kan være utrolig innbydende om vinteren også, nesten så man får lyst til å bade. Men jeg har ikke noe særlig lyst til å legge utpå, nettopp fordi jeg har så stor respekt for det fra barndommen av. Og beskjedne kunnskaper. Nettopp med bakgrunn i det at jeg har bodd lenge ved havet, så er det vel få som er så forsiktig i båt som jeg, avslutter Tande-P, som vi vil få første gjensyn med i NRK's nye serie ”Hodejegerne” over nyttår.