utgave nr 9 2

Brenner for båtfolket og Bergen

Publisert Sist oppdatert

Havnedirektør i 21 år:

Brenner for båtfolket og Bergen

Da Nils Standal (65) sluttet som havnedirektør i Bergen i sommer, var det etter eget valg, men likevel litt motvillig. Den markante, frittalende Standal har nemlig hatt verdens fineste jobb, i verdens fineste by - som sjef for verdens fineste havn.

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN

Nils Standal gjør krav på å bli trodd når han hevder å ha hatt andre interesser enn Bergen Havn under sin lange arbeidsdag. Blant disse interessene er i første rekke andre havner, særlig Molde og Måløy. Men også båt og sjøliv generelt. Og trekkspillet da, med alt det maritime som hefter ved instrumentet.
Havnen har dog vært hans store oppgave - til hvilken han har stevnet med særlig entusiasme og kjærlighet. Det taler til hans dårlige samvittighet at familien kan ha blitt forsømt til fordel for havnen hans. Det vokser nemlig frem sterke bånd mellom havner og havnesjefer.
- Hver dag har vært som en fest. Hvor jeg skal gå i morgen, vet jeg ikke, sier skipper Standal på sin siste arbeidsdag. Det første på alvor, det siste mest på fleip.

Bergen Havn

-Jeg tror vi har klart å få til en havneutvikling her i Bergen som flertallet av brukerne kan være fornøyd med, også småbåtfolket. Tidlig så jeg at kaiene i Vågen var altfor små for moderne godshåndtering og at denne virksomheten måtte legges utenom det indre havneområdet. Dermed kunne Vågen frigjøres og reserveres for småbåtfolket i sommerhalvåret. Utbyggingen av Dokkeskjærsområdet inngår i prosessen og gjør Dokken til en attraktiv omlastingsterminal for båt, bil og jernbane. Denne prioriteringen har ført til at Bergen er blitt en levende sommerby de siste 5-10-årene.
I gjestehavnen midt i byen møtes båtfolket av en ung dame som deler ut velkomstmappe og krever inn havneavgiften. Mappen inneholder foruten et velkomstbrev fra havnedirektøren, generell informasjon om havnen og byen, og en gratis billett til et museum eller lignende. Båtfolket har tilgang på gratis vann, mens strøm fortsatt er en flaskehals der kapasiteten må utvides.
-Vi har lenge syslet med tanken om å øke bryggekapasiteten ved å legge ut en betongflytebrygge fra Zachariasbryggen, men dette kommer i konflikt med antikvariske hensyn og er derfor ikke blitt realisert, sier Standal.

Sterke meninger

-Arbeidet som hanedirektør har vært fantastisk interessant. Jeg har følt meg priviligert hele veien. Men før eller siden måtte jeg takke for meg. Jeg har motivert meg i flere år. Strengt tatt kunne jeg stått til jeg ble 70, men jeg ville ikke risikere å bli syvende far i huset. Istedet har jeg gjort det til mitt eget valg å gå av to år før aldersgrensen. Kanskje tar jeg noen vikariater som skipper i kystfart. Min egen båt, en Viking 28, skal jeg også bruke mye mer. Jeg ser på sjøen som et av de siste fristeder i samfunnet. Den mentale freden og følelsen av frihet ute på sjøen, kan ikke betales med penger. Men det er frihet under ansvar. Galmannskjøring hører ingen steder hjemme, skjønt det er de få som ødelegger for de mange. Bildet som presenteres i media om ville tilstander på sjøen, er ofte fordreid, mener Standal, kjent for å ha sine meningers mot. Og han mener mye om det maritime.
- Om Småbåtregisteret var blitt brukt i tråd med intensjonen, som for eksempel å være en hjelp i arbeidet med å finne igjen stjålne båter, ville jeg ikke hatt noe imot det. Men en eventuell fritidsbåtavgift ser jeg ikke noe grunnlag for å innføre. Derfor mener jeg båtfolket bør arbeide mot registeret, men via demokratiske kanaler, sier Standal, som også mener de omdiskuterte registreringsmerkene var noen ordentlige dokkegreier.
- Det var nesten flaut å ha merkene på båten. Man måtte jo ha mikroskop for å se dem. Dette er en indikasjon på at ansvaret for sikkerheten til sjøs er fordelt på for mange instanser. Innsatsen blir lite enhetlig og ansvaret pulveriseres, sier Nils Standal, som også brenner for kystkulturen.
- At bondekulturen lenge har vært ivaretatt, er en kjent sak. Slik er det ikke med sjøhus og det som flyter på sjøen. Feilen er ofte at man engasjerer seg i for mange enheter, særlig båter. Man burde heller konsentrere seg om et mindre utvalg representative fartøyer, avslutter Nils Standal, som håper han får beholde nøkkelen til havnekontoret en liten stund til.

BIOGRAFI: NILS STANDAL
1935: Født i Ørsta
1950: Til Grønland på fiske som 14-åring
1958: Styrmannsskole
1960: Skipperskole
1962: Høyere skipperskole
1950-1965: Uten- og innenriksfart, avbrutt av skolegang og militærtjeneste
1965-1971: Havnefogd i Måløy
1971-1974: Havnefogd i Molde
1974-1979: Havnekaptein i Bergen
1979-2000: Havnedirektør samme sted