Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss

utgave nr 3 2

M/S Dixie Lily: Byråkrati og dramatikk

Publisert Sist oppdatert

M/S Dixie Lily på tur igjen

Byråkrati og dramatikk

Cecilie, Thomas og John Fredrik har ikke bare ”silkeføre” på vei mot Tyrkia. Byråkratiet i Romania stoppet dem og de måtte skifte kurs. I stedet for å krysse Romania og gå til Svartehavet, valgte de Adriaterhavet. Båten måtte transporteres på landeveien et par dager. Ikke uten dramatikk...

TEKST OG FOTO: THOMAS BELL

Vi ligger i Budapest på tredje uken. Vi tok det med ro de første dagene her, for liksom å trekke pusten dypt og prøve å ta inn noe av denne mektige byen. Deretter startet vi den videre planleggingen. Etter en nedslående samtale med den norske ambassaden kontaktet vi min kusine Helle og mannen Wolfgang for hjelp. Han arbeider ved den østerikske ambassaden og har mange forbindelser. Det ble fort avklart at Cecilie, John Fredrik og jeg kunne få transittvisum for å reise gjennom Jugoslavia, Men Dixie Lily var definitivt for ”persona non grata” å regne. Hun er jo registrert i et NATO land. Vi som er ektefødte barn av dette samme NATO landet, kunne derimot reise igjennom Jugoslavia. Vel, vi akter ikke å skille lag med båten, så vi måtte finne andre løsninger.
På den jugoslaviske ambassaden sa de at man ikke kunne komme frem på Donau, men vi hadde hørt noe annet og de ble svar skyldig. Vi ble sendt til konsulatet hvor det også var et jugoslavisk transportbyrå. Vi spurte om muligheten for å transportere Dixie Lily på en jugoslavisk lekter frem til den rumenske grensen, og de lurte på om vi hadde tillatelse til å entre Romania, noe vi på forhånd hadde undersøkt. For drøyt hundre dollar kunne vi få visum, så den biten var grei. Det så derfor ut til at alt skulle gå bra, helt til de oppdaget at en båt fra et NATO land ikke kunne transporteres gjennom Jugoslavia.
Vi roet det hele ned ved å la Helle guide oss gjennom denne praktfulle byen og Wolfgang sto på for å skaffe transport på vei eller skinner rundt Jugoslavia. Det viste seg at en slik transport (selv her nede hvor det meste er billig ) ville bli kostbar, og det skulle innhentes tillatelser for det ene og det andre. Derfor kontaktet Cecilie igjen den norske ambassaden som så langt ikke hadde vært særlig imøtekommende. Hun forlangte å få snakke med ambassadøren og sa at vi på ingen måte hadde tenkt til å overvintre i Budapest. Ambassaden satte en norsktalende ungarsk kvinne på saken og alt gikk mye bedre.

Reisen er målet

Vi presiserer at reisen i seg selv er målet vårt, for vi har kun satt opp avreisedato og hjemkomstdatoen. Vi har tegnet en rute som vi er villig til å avvike hvis det kan berike turen. Av praktiske hensyn og erfaring fra forrige tur, bør vi finne en trygg vinterhavn. Det har vi også, men ellers er alt åpent for det som måtte by seg. Derfor kunne vi ha blitt i Budapest vinteren over, men vi akter ikke å la andre enn oss selv og været bestemme fremdriften på vår Europa-rundt-seilas.
Vi var på forhånd klar over at Romania kunne være tungt byråkratisk, men det var verre enn vi hadde fryktet. Konflikten mellom Jugoslavia og Vest-Europa har nesten ruinert Romania, som før har hatt livlig handel på Donau, men alle parter er nå avhengige av Donau, noe som merkes på grådige honorarer der de flår utlendinger hvis de får anledning. I disse lavkostlandene er båt luksus. Eksempel: For å transportere Dixie Lily på trailer 30-40 mil i Romania var prisen 2500 Deutche Mark, pluss security 800 DM hvis vi skulle få båten igjen uten at den var ribbet for utstyr. Pris for å heise båten fra traileren og ned på vannet, (denne er drøy),1050 US dollar! Vi snakker om en snau halvtime med en heisekran!
Vi prutet intenst. Det hjalp på prisen, men vi tenkte at hvis vi skulle utsettes for økonomisk utpressing i hver eneste havn, ville vi være gjeldslaver før vi nådde Svartehavet. Etter at vi hadde vært gjennom alle tenkelige løsninger, fant vi ut at å snu for å gå ned Rhonen var uaktuelt, og siden vi ikke ville bli flådd i Romania ble løsningen å gå til Adriaterhavet. Dit kunne vi ikke komme på egen kjøl. Vi fant ut at vi kunne komme et stykke inn på elva Drava og få med oss ca 268 Km til av Donau. De resterende 1382 km måtte vi transporteres. Prisen var Kr.17 955, utbetalt kontant i DM + heising av båten opp på bil og ned igjen.

Mot Jugoslavia

Det var med en god følelse vi kastet loss fra Budapest etter 4 uker, vi var underveis. Wolfgang hadde lyst til å være med et stykke, sammen med Helle, datteren Charlotte og søster av Helle (min kusine) Anne la vi i vei ned til Dunaföldvár 90 km videre nedover fra Budapest. Vi hadde en nydelig tur ned til Mohács en etappe på 114 Km. På dette strekket ligger den ene sandstranden etter den andre, små landsbyer med vakre velholdte kirker, man kan ikke si det samme om resten av den eldre bebyggelsen, den bærer preg av forfall, men har sin sjarm.
Nå lå et spennende stykke igjen, turen langs grensen til Jugoslavia. Fysisk skulle vi kun gå ca. 3 Km gjennom jugoslavisk territorium, men ambasaden hadde bedt oss utrykkelig å melde fra til jugoslaviske myndigheter før vi krysset grensen. Det eneste jeg mislikte var at vi ikke fikk klarert inn i Kroatia før vi nådde Osijek, og jeg ville følt det bedre med et stempel i passet som viste at vi hadde klarert inn i Kroatia. Vi hadde avtalt å melde fra til ambassaden om når vi forlot Ungarn og når vi hadde nådd frem til Osijek. Det har versert historier her om alt fra mulige miner på Donau til falske serbiske politifolk som kastet seg over utlendinger. Det kribler derfor litt ubehagelig i magen.
Så var dagen der da vi skulle klarere ut av Ungarn og inn i serbisk territorium. Utklareringen gikk greit, med politi og tollbetjenter om bord, masse papirer og lykke til på ferden videre. Jeg hadde posisjonene klare for å kunne kontrollere passerings tidspunktene med GPS en. Det er ikke så tydelige Km markeringer her som i Tyskland.

Nervepirrende

Stemningen er nervøs om bord, idet jeg går på kanal 16 med følgende: This is the captain of Dixie Lily LK 2454 speaking ………..Vi venter spent på svar, men nei. Vi kaller opp tre ganger med ca 10 min mellomrom. Så prøver vi telefonen og får en automatisk tlf.svarer. Vi stevner frem i rent serbisk område og øker farten betydelig for å komme fort igjennom. Vi fant ingen steder å klarere på kroatisk side, men går med kroatisk flagg med flagget Q under, det såkalte klareringsflagget. GSM telefonen er opp og ned på signalene, men plutselig ser den stabil ut. Cecilie ringer den norske ambassaden i Beograd og vi kommer igjennom. Cecilie ber dem ringe politi og militære og si at vi er underveis og hun oppgir posisjonen. Vi får beskjed om å ringe tilbake etter 5 minutter som kjennes lange ut. Da vi endelig får kontakt igjen, bekrefter ambassaden at vi er observert og at det er greit så lenge vi ikke går i land, noe vi på ingen måte har til hensikt å gjøre.
Plutselig kommer et militært fartøy, med maskinkanoner foran og bak. De går fort og rett mot oss, men så legger de av litt, passerer og hilser, de skal sannsynligvis ha en bekreftelse på at vi er de vi har gitt oss ut for å være. Vi er lettet og tar farvel med Donau på Km 1382,5 og videre inn på Drava. Det er ca 20 Km igjen til Osijek hvor vi har avtalt med et transportfirma. I det vi kommer til Osijek tar vi peiling på en politi båt og prøver å forklare at vi ønsker å klarere inn mens jeg peker på det gule flagget i masten vår. De vinker oss videre og vi finner Osijek marina.
Vi går prøvende mot en relativt full havn og det blir ryddet plass på sekundet. Vi spør etter toll og politi og de står i kø for å hjelpe oss. Vi blir geleidet inn på marinaens klubb hus og jeg forteller om turen og at vi gjerne vil klarere så vi ikke får noe trøbbel med myndighetene. De svarer at ”slapp av, dere er i Osijek, Kroatia, her er det godt å være”. Det merkes, for vi slipper å betale,og de lurer på hva jeg ønsker å drikke eller spise. Jeg svarer vennlig at vi ikke har fått vekslet penger, men får til svar at det går på huset. Det viser seg at vi ikke bare er det første lystfartøy fra Norge som ankommer, men det første utenlanske i det hele tatt.

Alt ordner seg

Det merkes også når vi etter hvert ankommer politistasjonen sent på kvelden etter noen drinker og en masse båt prat. De vet ikke riktig hvordan vi skal klarere og det finnes ingen prosedyrer for det heller. Jeg etterlater papirene på politistasjonen og blir kjørt tilbake til klubbhuset. Det ble en sen kveld, for de vil hjelpe oss med å få heist Dixie Lily opp på bil dagen etter. Dagen etter er det full fart igjen, klareringen vil ta tre dager får vi høre, det har vi ikke tid til. Vi kan heller ikke vente på kroatisk fjernsyn som gjerne vil lage en reportasje om oss. Som takk for oss fikk klubbhuset et norsk gjesteflagg. Vi får klareringen unna etter et par timer med tollsjefen og et par høyere betjenter med en masse stjerner og sløyfer på uniformene. Til slutt blir jeg kjørt til den høyeste myndighet for ferdselen på Drava, En av inspektørene har gjort forarbeidet kvelden før. Man må egentlig ha tillatelse for å gå opp Drava etter de første 7 kilometerne, noe vi ikke hadde, men de skriver heldigvis ut noen papirer som skal gi oss fri adgang i Adriaterhavet .
Et par timer forsinket treffer vi trailersjåføren og han som skal kjøre følgebilen. Heisekranen er klar, et digert monster. Prisen er høy, nesten 1000 DM. En ung kvinne representerer kranfirmaet, som selvfølgelig eier alle kranene i Osijek og sitter med makta. Cecilie sier at med den prisen blir vi heller vinteren over. Etter litt småkrangling, blir vi med til sjefen som først sier at prisen sitter fast, men så jenker seg og foreslår 500 DM. Cecilie svarer at vi har 350 DM å by dem, det er alt vi har. Representanten for transportfirmaet tørker svetten, det er stille ,Cecilie ser triumferende ut, og plutselig gir sjefen seg og vi kan få løftet Dixie Lily for 350 DM. Lettet får vi satt i gang, en halv dag forsinket, men ved godt mot.

På landeveien

Vi blir med på lasset ombord. Ingen lystseilas akkurat. Det rister og skaker og J.F. vil sitte i førerhuset på traileren og Cecilie i følgebilen. Kapteinen blir igjen ombord. Jeg tør ikke annet, for jeg er redd for at alt mulig skal gå i dørken.Vi har riktig nok vært ute i høy sjø før (drøye 7 meters bølger), men ”landingen er myk mot dette! Her har vi brukt ¾ mill på båten + 1500 arbeidstimer, nå ristes alt i fillebiter.
Sent på kveld ruller vi inn i Zagreb. Jeg er sliten, men lykkelig over at båten har tålt turen så langt. Jeg bestemmer meg for å sitte i følgebilen dagen etter. Det er ikke langt til Opatija Marina som ligger rett ved Rijeka. Sjåføren tar det pent når veidekket er humpete og vi ankommer med hel båt og inventar. Båten settes på vannet for 350 DM.
Vi får spylt av den verste møkka. Da vi forlot Hvasser, kunne man speile seg i skroget. Nå så båten helt grusom ut. Men det er ikke så farlig. For oss er Dixie Lily et hjemog en mulighet til å oppleve Europa på en måte som gir opplevelser hele tiden. Det er godt å ha vann under kjølen igjen. Nå ligger farvannet åpent frem til Tyrkia, hvor vi har tenkt å ligge i Marmaris fra midten av desember til påske. Men det er ca 7-800 n.mil dit igjen dit, så får vi ta utfordringene etter hvert som de dukker opp. Dette er en spennende og utfordrende måte å leve på. Dere hører fra oss, hilser mannskapet ombord i Dixie Lily .