utgave nr 12 2007

Vannskrekk: VETTSKREMT på sjøen

Publisert Sist oppdatert

Vannskrekk: VETTSKREMT på sjøen

Knut Lindberg i Sande er lidenskapelig glad i båtlivet. Kona Helga våger knapt nok gå om bord. Hun lider av hydrophobia – vannskrekk.

TEKST OG FOTO: AMUND RICH. LØKEN

Helga Lindberg (63) fortelle en ærlig historie om sitt lange og gode samliv med ektemannen og båtentusiasten Knut (65). I hele sin sitt 38 årlige ekteskap har hun aldri greid å glede seg over mannens lidenskapelige interesse for sjø og båtlivet. De har alltid hatt båt, og hun har av og til bitt tennene sammen for å være med på små turer, men hver gang har hun kommet utmattet hjem - ofte lettet over å ha overlevd.
- Det er problematisk, for jeg vil så gjerne dele fritiden med mannen min. Jeg ser jo hvor viktig sjøen er for ham, sier hun. Det var Helga som i fjor var pådriver for at ekteparet på Bjerkøya i Sande skulle gå til anskaffelse av en større båt. Hun mente det kanskje kunne være løsningen, at hun fikk litt avstand til vannet i en tyngre og romligere båt. Den lille gamle Arendalssnekka ble derfor byttet ut i en velholdt og brukt Saga 27, en båt Knut med begjær kastet seg over straks den var kjøpt, men ny innredning og montering av kartplotter. Båten ble klargjort for ”langtur”, med Tønsberg og Nøtterøys skjærgård som mål, riktignok bare noen små sjømil unna Sande, men for ekteparet et ”hav” av gårde. Så langt er det blitt med planene.
- Det der med kartplotter var kanskje ingen lur ting. Den ene turen Helga var med fulgte hun med på dybdemåleren hele tiden, og ble reddere og reddere jo dypere det ble, sier Knut.
Katastrofetanker
- Hun har vel vært med i båten en gang eller to, aldri lang unna huset, sier han. Knut medgir at han ble fortvilet over kona og lei seg på egne vegne da han en deilig sommerdag måtte gjøre vendereis og sette kona av på brygga i hjemmehavnen i Sande. Det kom litt vind, og med den små bølger. Det var mer enn nok til at Helga fikk panikk. Katastrofetankene kom snikende. Vind og bølger er absolutt ikke noe hun takler. Han har full forståelse for lidelsen og presser absolutt ikke på, men øynet et lite håp om bedring med ny og større båt
- Jeg kom meg på land og sendte Knut alene av gårde igjen og gikk gråtende hjem. Jeg er glad for at han respekterer min angst og vil bidra for å bli kvitt den, men vi vet ikke hvordan, sier hun. Det var da hun bestemte seg for å ringe Båtmagasinet for å spørre om hun var den eneste kvinnen i landet som hadde tvangstanker rundt sjø og båt, med en mann totalt hektet på båt.
Tårene triller litt under intervjuet og unnskyldende sier hun:
- Jeg vil det jo ikke slik, jeg vil på sjøen sammen med Knut. Han trives der og vi har mange venner som koser seg på sjøen. Jeg ser jo hvor idyllisk og flott det kan være, men jeg makter bare ikke reisen til den lune havnen.
Helga vil ikke spekulere i årsaken til tvangstankene sine. Hun mener det kanskje kan ha vært en episode i barndommen, men har ikke kommet til bunns i det. Hun kan ikke svømme og har aldri følt trang til å lære det heller.
Ikke alene
Det finnes over 600 former for fobier. Høydeskrekk, vannskrekk og skrekk for edderkopper er de tre vanligste.
- Nei, hun er ikke alene om dette, og det kan nok behandles, sier overlege og psykiater Svein Welle ved Distriktspsykiatrisk senter i Kristiansand. Alle former for fobier kan behandles.
- En fobi er en vedvarende og irrasjonell angst for et spesielt objekt, en aktivitet eller en situasjon. Ofte er den ledsaget av et sterkt ønske om å unngå det som fremkaller angsten. For en utenforstående kan reaksjonen virke overdreven og irrasjonell, men for den som har en forbi er redselen ekte, intens og overveldende, sier Welle. Etter mange års arbeid med mennesker har han møtt flere med fobier. All erfaring viser at det mest effektive man kan gjøre for å minske angsten er å utsette seg for den på en planlagt og systematisk måte. Den vanligste formen er eksponeringsterapi. Her utsetter man pasienten gradvis for det som trigger angsten. Det tar lang tid og må skje meget systematisk.
- Det er viktig med en gradvis tilnærming til vannet, sier han
- Må det sakkyndig veiledning til, eller er det noe man kan mestre på egenhånd?
- Kanskje ikke helt på egenhånd. Den beste løsningen er å støtte seg til tålmodige mennesker i sin nærhet. Trolig er det klokt å starte helt forfra. Faktisk hensette seg tilbake til barndommen og ta de første skritt i vannkanten. Med dette utgangspunktet kan hun rusle litt rundt sammen med noen hun er trygge på og gradvis få mer vann på kroppen. Det handler om å bli trygg på hvert nivå, og øke litt og litt på. Etter hvert kan hun sette seg ned på bunn og følge kontrollen med vann rundt seg, skjønne at dette er ikke farlig, bare deilig, sier han.
- En person med vannskrekk har gjerne katastrofetanker. Da handler det om å gjøre negative tanker til positive tanker. Det må bygges opp over tid ved hjelp av egen drivkraft og det er viktig å ha tålmodige menneskene rundt seg. Har en person vilje til å gjøre noe med sin fobi, ja da er det er godt håp om å lykkes, sier han. Etter hvert vil man oppleve at det en frykter ikke var så farlig likevel, sier han.
- Jeg har i hvert fall viljen, sier helga. Med den skal jeg overvinne angsten min. Med det vil ta tid. Kanskje lang tid, sier hun.