utgave nr 7 2008

Havn: Florevika Gjestehavn

Publisert Sist oppdatert

Havn: Florevika Gjestehavn


Vestlig og vennlig


Florø har en spesiell atmosfære. Byen er så utadvendt og vennlig at den flere ganger er kåret til Norges triveligste. For oss har Florø alltid vært en trygg og stemningsfull havn – og en god base for å oppleve et omland rikt på historie og fantastisk natur.


TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN
Klokken 0200, en natt sent i juli i fjor gikk vi alene sørover Frøysjøen med kurs mot Florø. Det var mørkt, og det regnet så infernalsk at det knapt var strevet verdt å speide mot det blygrå teppet foran båten. Trøtte og stive i skuldrene etter å ha blitt herjet med av Rasmus over Statt, fremsto den blikkstille gjestehavna midt i Florø som et svært tiltalende mål for dagens seilas. Den forestillingen var vi åpenbart ikke alene om, for da vi rundet Fugleskjærkaia ble det raskt klart et den velutbygde gjestehavna var overfylt. Det var ikke annet å gjøre enn å lure en tamp om bord i en sovende båt og komme seg under dyna. Da vi slumret under regnets hemningsløse rytmer mot dekket, dukket det frem minner fra vårt første besøk i Florø, i 1993. Sytten år gammel, på reise med en blåmalt trebåt til det som siden er blitt stående for oss som en av kystens absolutt vennligste byer.
Knutepunkt
For en ung gutt med sansen for sjøveis samferdsel, var Florø et lite eventyrland. Her la vi oss til ved den gamle rutebåten Atløy, og fra dekk var det bare å suge inn lyden og synet av rutebåter, skyssbåter, hurtigrute og fjordabåt som skapte en herlig puls i byens hjerte. Florø er nemlig et sentralt knutepunkt for samferdselen i et stort fjord- og øyfylke, og hovedkontoret til 150-årsjubilanten Fylkesbåtane i Sogn og Fjordane (Nå Fjord1) ligger betegnende nok i Florø.
Fjorten år etter vårt første besøk var det lyden av Detroit-diesler fra en Hyen-båt som vekket oss til live tidlig om morgenen. Vi gned søvnen ut av øynene, og kunne enda en gang registrere at gjestehavn i Florø hadde vokst siden forrige gang – for ikke snakke om den voldsomme utviklingen gjestehavna har gjennomgått i årene siden 1993. Mye takket være den flytende båtutstillingen som går av stabelen her hver vår, er Florevika i dag fylkets største gjestebryggeanlegg.
Florø har gjennom alle tider vært et viktig stoppested for skipstrafikken langs kysten. Og også for fritidsbåtfolket er byen en naturlig og ytterst trivelig havn – en dagsreise i ferietempo fra nærliggende attraksjoner som Svanøy med hovedgården og hjortefarmen i sør, øya Kinn i vest med den eventyrlige steinkirken som kan ha blitt grunnlagt av kong Øystein på 1100-tallet, og den rikt utbygde turistperlen handelsstedet Kalvåg på Bremangerlandet langs leia nordover.
Alt innen rekkevidde
Det er flere innseilinger til Florø – og for en ukjent kan særlig innseilingene fra sør fremstå som litt kronglete. Kommer man via Stabben fyr er hovedleia lett å lese, men skogen av staker og lykter inn mot Florø har mer enn en gang fått oss til å redusere farten og ta et overblikk. Nordfra, derimot, er innseilingen langt enklere, via hurtigbåtleia gjennom Rotasundet mellom Rota og Klubben.
Gjestehavna i Florevika ligger sentralt der sildeflåten tok det meste av plassen i toppårene midt på 1800-tallet, dengang Florø befestet sin posisjon som sildehovedstad. Som direkte følge av byens plassering både geografisk og i fiskerisammenheng, ble det ved stortingsvedtak i 1860 besluttet å anlegge Florø by. Den beslutningen preger bymiljøet den dag i dag. Florø er intim og oversiktlig med en lun og trivelig bebyggelse i sentrum. Gatemønsteret er stramt og militært, nettopp fordi Florø er formet av byplanleggere fra første stund. Miljøet rundt gjestehavna er preget av hotellet og noen utesteder. Første gang vi kom til Florø var det konditoriet Kakebuda på kaien som var hovedattraksjon for mannskapet – i dag er har baristakulturen støtt kringle og Ali-kaffe ut det mørket, til fordel for den litt mer mondene kaffebaren Hjørnevikhagen rett bak rådhuset. Skal man spise godt i Florø, har vi etter mange besøks erfaring kommet frem til at byen kun har et riktig bra alternativ, nemlig Hjørnevikbua, som i tillegg til ypperlig fiskemat i annen etasje byr på publiv i førsteetasje, med utsikt over gjestehavna fra lekteren.
Som kommunesentrum har Florø det aller meste – og både dagligvare og Vinmonopol ligger et kjapp spasertur sørover fra gjestehavna, i og ved Amfi-senteret. Her er også rutebilstasjonen hvor man kan ta buss til det innendørs badeanlegget Havhesten noen minutters busstur utenfor sentrum.
I åsen øst for Florevika – rett opp for kirken – er det flotte, opplyste turstier rundt Storevatn og Lillevatn. Fra åsryggen har man flott utsikt over byen, som noen forbausende nok hevder minner litt om en sørlandsby. Florø er en vestlandsby, endatil landets vestligste, og som sådan en vestlandsidyll. Byen er ikke den eneste langs vestlandskysten som bør føle seg forulempet over at navlebeskuende øst- og sørlendinger må ty til begrepet ”sørlandsidyll” når steder vest for Farsund skal beskrives.
Og apropos – til felles med Farsund deler også Florevika Gjestehavns havnevakter ut aviser og rundstykker til gjestende båter hver morgen gjennom sommersesongen. Så ikke engang den slags luksus er lenger eksklusivt forbeholdt båtfolk øst for Lista.
Kystmuseet
En av dagene vi lå i Florø sist sommer, benyttet vi muligheten til å gå turen ut til Kystmuseet på Austneset – som ligger halvveis på en halvannen times rundtur. Museet er hovedmuseum for kystkultur og fiskeri i Sogn og Fjordane, og har en flott en samling på vel 50 forskjellige båter - fra Sunnfjord- og Nordfjordbåter som spenner fra den berømte Holmedalsjekta fra 1750, til en motorbåt fra -30-tallet. Området rundt museet er svært idyllisk, med broer og fine turstier. En og annen geit kan man også støte på – og vi fikk en gjeng nye venner da vi ruslet inn til geiteflokken på et inngjerdet turområde på museet. Utstillingen innendørs er delt i to separate avdelinger. En rettet mot kyst og fiskerihistorie, med blant annet et interiør fra kysten rundt århundreskiftet. Den andre delen, i et tilgrensende hus, har en egen oljeutstilling knyttet opp mot Snorrefeltet, som har en av sine to hovedbaser i Florø.
Rikt på historie

Hele Flora-kommune er rikt på historie og variert natur. Det fins mange fortidsminner i kommunen, med blant annet bosettinger tilbake til både bronse- og steinalder. Blant dem de over 8.000 år gamle diabas-gruvene på Stakaldneset – halvøya mellom Eikefjorden og Høydalsfjorden. I 1978 ble her oppdaget et steinbrudd fra steinalderen. Utvinning av steinarten diabas som ble formet til redskaper av steinalderfolket dannet her grunnlagt for det som blir betegnet som Norges første industrisamfunn, og restene av bruddet viser hvilket betydelig omfang virksomheten hadde.

Kommer man hovedleia nordfra er Kalvåg et snill dagsseilas fra Florø (se Båtmagasinet 7/2003). Og i sør ligger Svanøy ytterst i Førdefjorden en liten avstikker fra Sunnfjordleia. Med sin hjortefarm og historiske Svanøy Hovedgård, er øya en gjev attraksjon også for barnefamilier. Med sin frodige og varierte natur skiller Svanøya seg ut fra nabolandskapet, og tilbyr et vakkert nettverk av turstier og –veier. Svanøy hovedgård er en av de største gårdene på Vestlandet, og var adelssted fra 1685, og siden kom skikkelser som Hans Nielsen Hauge og hans haugianerbevegelse til å sette sitt preg på gården med store ombygginger og utvidelser.
Øyas fargerike historie fra Eirik Blodøks i middelalderen til dagens hjortefarm og turistperle, i kombinasjon med god tilrettelegging også for båtfarende turister, hører med til sjeldenhetene langs norskekysten og bør besøkes.
HAVNEFAKTAKontaktinformasjon:www.florevika.no
www.gjestehavner.no

Florø61º36’036N 005º1,778’E
Flora kommune
Norsk Båtsportkart O: Stavenes-Sunnfjord-Florø
Hovedkart nr 26 og 27
{Den norske los}
Nærmeste by:Florø
Antall gjesteplasser:150
Havneleie pr døgn:100 kroner
Strømavgift pr døgn:35 kroner
Toaletter:Ja
Dusj:Ja
Vaskemaskin:Ja
Butikk:Ja
Restaurant:Ja

Florø Sommeren 2008
DatoHendelse

MaiBåtmesse
JuniSildabordet
Juni
JuliKinnaspelet
AugustTall Ship Race