utgave nr 14 2008

Eivind Amble: Båtbransjens bølgedaler

Publisert Sist oppdatert

Eivind Amble: Båtbransjens bølgedaler

Vi er i ferd med å se en langvarig godværsperiode ebbe ut. Men hvor dypt blir lavtrykket, hvor brysom blir kaldfronten, og hvor kan omslaget lede oss?


AV SIVILINGENIØR EIVIND AMBLE
Alle som har noen tiår bak seg i båtbransjen, har opplevd både oppgangstider og nedgangstider. Men selv om vi alle vet at gode år følges av magrere tider, er det alltid smertefullt når markedet strammer seg til.
De fleste har nok registrert at noe av luften er gått ut av fritidsbåtmarkedet i løpet av den siste tiden. Og mye tyder på at måtehold og forsiktighet i månedene - og kanskje til og med årene - som vi har foran oss, vil kunne legge en demper på kjøpelysten hos mange som måtte ha båt høyt på ønskelisten. For vi er nok i ferd med å se en langvarig godværsperiode ebbe ut. Men hvor dypt blir lavtrykket, hvor brysom blir kaldfronten, og hvor hen kan omslaget lede oss?
Høytrykket har hatt mange årsaker: Dels har penger vært uvant billige med en rentefot så lav at prisen på leie av kronasje knapt har vært merkbar. Dels har stort sett hele folket vært i arbeid, noe som har skapt fremtidsoptimisme i nær sagt det ganske land. Dels har viktige deler av norsk næringsliv nærmest vært overbeskjeftiget. Dels har vår sterke valuta fristet til import og kjøp av både nye og brukte båter til drømmepriser fra land med mindre opphetet økonomi. Dels har vi fått hjelp av mange nye landsmenn som har sett muligheten til å skaffe seg levebrød i en hektisk bransje der det fort blir mangel på både produksjons- og servicekapasitet. Bare for å nevne noen elementer.

”Med stikk i skjøtene”
Båtbransjen har lenge seilt lange distanser med stikk i skjøtene. Nå ser det altså ut til at vi kan få noen harde bidevindslegger etter runding. Hvor kraftig skal vi tro at motstrømmen blir når vi skal slå oss opp til neste kryssmerke for å ta ny fart?
Norske båtbyggere med noen år bak seg, har altså opplevd magre år tidligere. Og i stedet for å øke produksjons- og servicekapasiteten i takt med etterspørsel og kjøpekraft, er det nok noen av dem med god husk som ikke har latt seg friste til å øke kapasiteten helt i takt med den økte etterspørselen. Dét kan de ha igjen for når nedgangen kommer ved at de slipper brutal spareknivbruk når det må kuttes i kapasitet og kostnader.
Når norske produsenter ikke kan møte markedssuget, går tradisjonelt og naturlig importen til værs. Typisk for interessebølgen som tydeligvis er i ferd med å flate ut, har vært etterspørselen etter større - og virkelig store - båter. Altså båter som uansett ikke vanligvis står på programmet til norske båtprodusenter. For innenfor dét segmentet er det ikke mange hjemlige båtbyggere som utmerker seg – vi har vel bare én som har mot til, og som har økonomiske muskler som er store nok til, å gå inn i motoryachtmarkedet. Å begi seg ut i verden for å konkurrere med dem som virkelig har etablert seg som byggere av store båter, er en gigantisk prøvelse. Det norske markedet for slike farkoster er begrenset. Men uten gode referanser fra hjemmebanen, er det vanskelig å slå gjennom ute.
Når utenlandsproduserte båter gjør suksess hos oss i våre nasjonale oppgangstider, ligger det nær å gremme seg over alt vi taper av salg av ”godt norsk”. Historien gjentar seg, og det er ikke så veldig mange årene siden amerikanske båtprodusenter skipet hele laster med båter til Europa som ble solgt til bunnpriser som utkonkurrerte hjemmebygde båter i Norden. Teller lageret av usolgte båter noen tusen, kan det være god økonomi å selge til selvkost.
Men midt oppi det hele må vi ikke glemme at importbåter skaper atskillig bransjeaktivitet med økt behov for eksempelvis servicetjenester og marinafasiliteter.
Uansett er det imidlertid alltid surt når livremmen må stammes inn. Og det skal ikke stor spåmannskunst til for å antyde at en del bedrifter kan komme til å slite dersom de ikke har nyttet de gode årene til å etablere en kapitalbase som setter dem i stand til å følge opp ettermarkedet.

Ikke mal fanden på skottet
Det dummeste vi kan gjøre nå, er imidlertid å male Fanden på skottet. Tvert i mot må vi glede oss over at det er kommet mange nye båter på sjøen, og over at mange nye båtbrukere får anledning til å dyrke båtlivet.
Så kan vi spekulere i hva som blir fortsettelsen etter glade år med god oppdrift. For med stadige rapporter om begynnende krise i blant annet bygg- og anleggsbransjen, og vel vitende om at realisering av båtdrømmer prioriteres lavere enn livsnødvendigheter, må vi som nevnt, sikkert belage oss på noen magre år.
Nedgangstiden som nå er på vei, er litt spesiell. For det er nok mer enn at renteføttene jevnt og trutt har krabbet oppover, som har skylden. Som aldri før er ressursbruk og forurensning i fokus. Og uansett hva vi måtte mene om menneskenes innflytelse på klimaendringer, er det klart at prisstigningen på energi har skiftet gear. Den som tanker tusen liter diesel for en langtursweekend med godbåten, er nødt til å registrere at taksameteret går litt fortere nå enn hva det gjorde for bare noen år siden. Og når vi også vet at mesteparten av materialene som inngår i skrog, dekk, overbygg og seil i de fleste av dagens båter for en stor del har utspring i olje, må vi regne med at ikke bare brennstoffprisene, men også materialprisene, vil fortsette oppturen. Alt blir simpelthen dyrere.
Krystallkulen er kanskje grumsete og uklar. Men det går likevel an å gjøre seg noen oppfatninger om hva som kan komme ut av en litt nedkjølt periode for både båtbransje og båtfolk.
Det er gjerne slik at den som er fremsynt og har penger på bok, vil utnytte en nedgangsperiode til å drive produktutvikling. Alle vet at pendelen svinger tilbake igjen, og den som kan presentere nye og tidsriktige båter når bølgedalen er passert, vil være i god posisjon for oppturen. Men hva vil være ”tidsriktige båter” når dét skjer?
Kan det tenkes at vi vil se både bransje og marked fokusere skarpere på eksempelvis minimering av ressursbruk, reduksjon av brennstoffkostnader og bølgemotstand, reduksjon av støy (både fra båten og i båten) og den slags bare for å nevne noe? Og kan vi tenke oss at enkelte båtbrukere vil bli litt mer oppmerksomme på hvordan eksempelvis bølgemotstanden, og dermed båtens hastighet og vekt, har innvirkning på driftskostnadene?
Det koster å lage bølger, og jo større bølgene er, dess høyere er prisen. For båtbrukeren vil det altså kunne være god butikk å holde seg unna de ugunstigste hastighetsområdene. Et deplasementsskrog plages som vi vet av uforholdsmessig stor bølgemotstand dersom det presses opp i hastighet, og litt mindre ”gass” gir god uttelling hvis dieselen koster femten kroner eller med for liter’n. Om bord i den genuine ”halvplaneren” som forutsetningsvis skal trives godt over hele mellomfartsområdet, kan det gå sport i å eksperimentere seg frem til den optimale hastigheten basert på forbruk pr. nautisk mil. Og en planende skute som drives frem like oppunder planingsterskelen, går ikke akkurat på sparebluss.
Kan vi komme til å se at pendelen svinger tilbake mot båter som er mindre, lettere og billigere i både anskaffelse og drift? Kan det tenkes at flere finner ut at - innenfor naturlige grenser - den genuine båtgleden kan være omvent proporsjonal med båtens størrelse og pris, som jeg tidligere har vært inne på?
Ny vekst med miljøfokus?
Jeg vil ikke bli særlig overrasket dersom bølgedalen som nå må komme oss gjennom, leder til at fritidsbåtenes ”miljøfotavtrykk” kommer skikkelig i fokus - at ”miljøskånsomhet” blir et godt og viktig salgsargument i fremtiden.
I Båtmagasinets januarnummer 2005 skrev jeg om ”Bærekraftig Båtliv. I løpet av samme året fikk jeg aksept fra styret i den internasjonale båtbransjeorganisasjonen ICOMIA’s om at et kjerneelement i ICOMIA’s miljøstrategi må være å etablere grunnleggende omtanke for miljøet. Som jeg var inne på i 2005, må vi regne med at det nok er en del miljøfokuserte ikke-båtfolk som i uvitenhet ser på fritidsbåtbruk som en skikkelig forurensende sløsing med ressurser. En overlastet båt som brøyter seg frem kan nok av skeptikerne oppfattes som en klimagass-spyende produsent av støy og bølger til plage for omgivelsene. Dét bygger ikke good-will.
Så – og med fare for å gjenta meg selv – kom jeg i desember i fjor med noen betraktninger om livsløpsvurdering og det som på godt norsk kalles for ”lean thinking”. Filosofien omkring minimering av avfall og effektivisering av ressursbruken, kan bli en viktig ledestjerne dersom – eller når - vi havner i en ny hverdag da vi må ut med vesentlig mer av husholdningspengene som betaling for både energi og råmaterialer.
Redusert betalingsevne og betalingsvilje blant potensielle båtkjøpere, kan nok komme til å virke inn på bransjens forretningsstrategi fremover. Eksempelvis tar etterspørselen etter ”godt brukt” seg gjerne opp i bølgedalene. Da byr det seg nye muligheter for dem som spesialiserer seg på å forlenge livet til velbrukte, men gode båter.
Bølgedalen som vi ser foran oss, vil kunne lede til mer nøkternhet og til at mange vil renonsere litt på overflødigheter. Prisen å betale for en båt som er større og flottere enn hva som i bunn og grunn er nødvendig for å kunne dyrke båtlivet i noen vederkvegende sommeruker eller fine weekender, har alltid vært en begrensende faktor for mange som ønsker seg til båtlivet. Hvis bølgedalen kan lede til nye trender som gjør ”magrere” båter tilgjengelig for flere med båtdrømmer, kan en bølgedal ha positive sider.

Powered by Labrador CMS