utgave nr 15 2007

Båtjuss november 2007

Publisert Sist oppdatert

Båtjuss november 2007


Salg av eldre båt med motorproblemer


Jeg har solgt en eldre seilbåt, en 1979-modell, den 9. september 2006. Ved overtagelsen virket motoren fint og kjøperen brukte båten på slutten av 2006-sesongen. Også da fungerte alt normalt. Sommeren 2007 oppdaget kjøperen at motoroljen var ”melkehvit” og fikk beskjed av et verksted om at motoren ikke måtte brukes før årsaken var klarlagt. Kjøperen har reklamert og mener jeg må dekke reparasjonsomkostningene. Han ser det slik at han kjøpte en ”båt med en gammel men funksjonabel motor”, men at det ”i realiteten er det en defekt motor”. Nå mener kjøperen løsningen er å sette inn ny motor. Kostnadene ved ny motor er kjøperen innstilt på å dekke selv, men som følge av at jeg ikke opplyste om dette, at motoren var defekt, krever kjøperen at selgeren skal dekke kostnadene til ny motorinstallasjon. Kjøperen uttaler ellers han synes det er ”svært betenkelig at selger ikke har informert om en så vesentlig og alvorlig defekt”. I forbindelse med kjøpet ble det opplyst at motoren var vanskelig å starte, og på grunn av at jeg var usikker på motorens tilstand, den var en godt brukt og saltvannskjølt, ble det gitt en merkbar prisreduksjon – og da fra et prisforlangende som var rimelig ut fra båtens tilstand for øvrig. Kjøperen ga samtidig uttrykk for at han ønsket å bytte motoren, og da rimeligvis fordi den var gammel og tilstanden usikker. Jeg syner ikke det er rimelig at jeg må dekke motorinstallasjonen, men kan kjøperen kreve dette?

Svar:
Jeg kan for min del ikke se at kjøperen beskrivelsen av de faktiske forhold er dekkende. Selgeren antyder at du har tilbakeholdt din opplysningsplikt idet du måtte kjenne til at motoren var defekt. Det kan vanskelig være riktig. Du opplyser jo at båten – og motoren – fungerte normalt både i forbindelse med overtakelsen, og senere på høsten 2006. Med andre ord fungerte motoren normalt ved overtakelsen. Du kunne da rimeligvis ikke vite, og dernest måtte opplyse om, at motoren skulle være defekt. Mest sannsynlig var den heller ikke det. I utgangspunktet går risikoen over på kjøperen når tingen er levert, det vil si den 9. september 2006. Etter mitt syn er det klart mest sannsynlig at motorskaden må ha skjedd etter dette, og dermed er kjøpers risiko.

Selv om vi skulle legge til grunn at defekten forelå allerede på leveringstidspunktet, må det spørres om denne feilen kan anses som en kjøpsrettslig mangel. Svaret må være nei. Som nevnt legger jeg til grunn at du ikke har misligholdt din opplysningsplikt. Heller ikke er det gitt noen uriktig opplysning. Spørsmålet er da om båten, herunder motoren, kan sies å svare til det som kjøperen har grunn til å forvente ved kjøp av en slik båt når det gjelder holdbarhet og andre egenskaper. Høyesterett har også formulert dette spørsmålet som om kjøperen ”har skjellig eller rimelig grunn til å besvære seg over den svikten” som viste seg. Når man her står overfor en saltvannskjølt motor som er nærmere 30 år som sammen med båten er solgt for en rimelig sum, må dette spørsmålet klart nok besvares benektende. Med andre ord har fått det han rimeligvis kan forvente og som følge av dette finner jeg det rimelig klart at kjøperen i dette tilfellet ikke kan gis medhold i noe mangelskrav mot deg. Motorinstallasjonen må han dermed dekke selv.

Erstatningsansvar for drivgods


I sommer har vi vært sterkt plaget av mye drivgods i vår båthavn, og på sjøen for øvrig. Det kan være stokker, planker, plast av forskjellig slag og annet. Flere båter har også fått skader som følge av dette. Hvordan stiller det seg med erstatning og forsikring på eventuelle skader som måtte oppstå på båter eller brygge?

Svar:
Etter forurensningsloven § 55 er eieren av ”fast eiendom, gjenstand, anlegg eller virksomhet som volder forurensningsskade” erstatningsansvarlig etter loven uten hensyn til egen skyld. Med forurensningsskade menes skade, ulempe eller tap forårsaket av forurensning, jf. § 53. Og med forurensning forstås blant annet ”tilførsel av fast stoff, væske eller gass til luft, vann eller i grunnen” som er eller kan være til skade eller ulempe for miljøet, jf. § 6. Forurensingsbegrepet er vidt og mye kan tilsi at dette må anses som forurensning. Erstatningsansvaret er forurensningsloven er også såkalt objektivt, det vil si at det ikke er noe vilkår at forurenseren/skadevolderen har utvist skyld. Den som er ansvarlig for at denne forurensningen skader brygger eller båter vil derfor være erstatningsansvarlig. Ofte vil det også kunne være uaktsomt å ikke sikre sine gjenstander bedre, slik at det blir drivgods – og især om dette er et stadig problem fra en virksomhet eller annet. Problemet ligger vel imidlertid ofte på det praktiske planet, og ikke minst med hensyn til å identifisere skadevolderen. Men om denne lar seg identifisere, burde det være muligheter for erstatning. I motsatt fall er dere henvist til forsikringen deres. Båter for normalt slike skader dekket under kaskoforsikringen, og det samme bør gjelde bryggeanlegget – dersom det har slik forsikring.

Straffutmåling ved promillekjøring til sjøs


Jeg var i sommer uheldig og ble tatt av politiet når jeg skulle kjøre båten min, en 20-foter med 150 hk, noen hundre meter hjem fra et utested. Det var klart vært og gode forhold. Det skjedde ingen uhell eller skade under kjøringen. Jeg ble imidlertid pågrepet av politiet og en utåndingsprøve viste en promille på 1,3. Jeg erkjent dette og var villig til å ta min straff. Nå er jeg forespeilet en såkalt tilståelsesdom og politiet mener jeg skal ha en bot på 15 000 kroner og 18 dagers betinget fengsel. Jeg forstår at betinget fengsel innebærer at jeg i utgangspunktet ikke må sone straffen, men synes likevel dette er strengt. Særlig belastende synes jeg fengselsstraffen. Jeg lurer da på om dette er rett og om jeg bør godta dette?

Svar:
Med småbåtloven fra 1998 oppstilles det som kjent et forbud mot å føre båt når man har en alkoholberuselse som overstiger 0,8 promille. Med tanke på straffreaksjonene innholder ikke loven noen detaljerte bestemmelser, slik som for eksempel er tilfellet for veitrafikkloven. I forbindelse med vedtagelsen av loven, uttalte Straffelovrådet at det ville ”være uheldig å lovfeste bestemte retningslinjer for utmåling av straff relatert til påvirkningens omfang når det gjelder ferdsel på sjøen. Ved overtredelse av promillegrensen vil man få store variasjoner mht. straffverdighet.” Lovgiver var enig i dette og fremholdt i forarbeidene at ”straffen bør utmåles konkret i lys av omstendighetene omkring promilleføringen. Det må legges vekt på momenter som blant annet båtens størrelse og fart, værforholdene, trafikkbildet for øvrig og alkoholpåvirkningens omfang.” Det ble videre uttalt at bøter burde ”være den alminnelige reaksjonen for overtredelse av promillegrensen. Fengselsstraff bør i utgangspunktet bare idømmes ved mer graverende overtredelser.” Etter høyesterettspraksis vil en promille på over 2,0 i utgangspunktet medføre ubetinget fengsel. Dette ved en ”ren” promillekjøring uten skjerpende omstendigheter i form av for eksempel andre overtredelser, sammenstøt og/eller personskader mv. Jeg er ikke kjent med noen dom som er direkte sammenlignbar med ditt tilfelle, men vet at enkelte politidistrikt opererer med interne regler som tilsier at overtredelser med 1,2-1,5 promille tilsier en bot på 10 000 kroner og ikke (betinget fengsel). Ut fra uttalelsene i forarbeidene, det vil si at bot bør ”være den alminnelige reaksjonen for overtredelse av promillegrensen”, synes det riktig. Med andre ord er politiets strafforslag for høyt i ditt tilfelle. For det første er boten i utgangspunktet høy og for det andre synes ikke betinget fengsel å være riktig ved en slik påvirkningsgrad uten skjerpende momenter.

Powered by Labrador CMS