Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss

utgave nr 14 2008

Den gamle båten og mannen, En reise – fra Tromsø til Nederland med Najaden

Publisert Sist oppdatert

Den gamle båten og mannen


En reise – fra Tromsø til Nederland med Najaden

Najaden kom til Tromsø rundt 1917

Tollbåt i Tromsø på femtitallet

Treskoen svinger ut til båten og jeg legger i to euro. Byens siste bevegelige bro er passert. Det er litt sen morgen og foran oss ligger kanalen.


TEKST: NINA TVEDTEN FOTO: NINA TVEDTEN OG ATLE BERNTSEN

Hva den bringer i dag vet vi ikke. Jeg, skipperens kone og matros, setter meg på båtens tak – der har jeg utsikt over reisen jeg befinner meg i.
Reisen startet egentlig for nesten førti år siden i Tromsø. I 1970 arvet skipper Atle Berntsen motorbåten Najaden. Den er 37fot og bygget i 1917. Han bestemte seg allerede den gang for at Najaden skulle til kanalene i Europa. Nå er vi her. Da Atle overtok båten var den i så dårlig forfatning at båtforeningen i Tromsø ville ha den til opptenningsved på St.Hans bålet. Men skipperen er en mann som vet hva han vil og han har klare drømmer. De ble etter hvert blant annet inspirert av boka ”Reisen til Europas indre” som Odd Børretzen skrev i 1975. I boka beskriver han en reise han gjorde alene fra Norge til kanalene med en liten motorbåt. Reiseruten den gang var omtrent lik vår reiserute, 33 år etter. Boka har underveis vært til daglig glede, hjelp og gjenkjenning.
Det er langt fra Tromsø til Nederland. Tromsø – Sandefjord ble unnagjort i fjor. Årets etappe startet i Sandefjord i slutten av mai.

Tromsø-Nederland
Vi gikk over Oslofjorden til Strømstad og videre ned langs Bohuslänkysten. Utenfor Gøteborg passerte vi fyret ”Trubaduren” på vår vei mot Læsøe og Danmark. Da var vi i Evert Taube sitt rike og ”Så skimrande var aldrig havet” strømmet ut fra Najadens høytalere. Danmark ble passert på østkysten av Jylland til vi endte i Tyskland og Kiel. En vakker tur i sol og forsommernatur, med blomster som grodde både i og utenfor hagene.
Reisen mellom kystene var ikke alltid like morsom, med vind, store bølger, krappe bølger, grunt vann og mye strøm. Da var det godt å ha lest Odd Børretzen sine ord; ” Jeg er ingen havseiler. Jeg er egentlig redd Havet. Som de fleste småbåteiere på Norskekysten, er det ikke Havet jeg er glad i. Det er Havets Kanter. Det hvor havet møter fast grunn til å gå på land på. Men selve havet? Det er for stort og puster for tungt. Havet er noe som ligger der utenfor som et vått uhyre og hever og senker seg”. Han gjør det på en måte greit å ha det sånn, også. På havet. Vi opplevde også hildringstimer; fantastisk lys og stille hav utenfor Danmarks kyst. Kielkanalen er åpningen inn til Europas vannveier. Etter å ha kommet igjennom den første slusen, var det godt å være i gang med den delen av turen hvor værmeldinger og bølgehøyder ikke lenger tilhørte dagens tema.

Landskapet glir forbi
Så her jeg sitter på taket kan jeg slappe av og bare la landskapet gli forbi. Det er nesten som å bevege seg på et grønt hav; åkre og jorder så langt øyet kan se. Grønnfargene er enda friske. I horisonten ser jeg kirkespir, vindmøller og noen hustak. Et jorde er fullt av kuer, med svarte og hvite flekker. I går passerte vi en annen ”kuvariant”. Noen hadde malt en bil og en campingvogn i samme hvite og svarte flekker og satt dem på to små flåter ved kanalbredden. Det passer godt med vårt foreløpige inntrykk av nederlendere, det er plass til frodighet og fantasi.
En dame står og stryker klær i skyggen utenfor huset sitt. Det er varmt i dag og en lett vind. Det har nok vært god klestørk. I en annen hage sitter to damer og spiller trekkspill. Vi kommer nær inn på folk sitt liv. Det er kort avstand fra båten til hagene og vinduene i husene der de bor. Vi har god tid. Det er påbudt å ta seg god tid. Det er for å ta vare på elvebredden og dens beboere i og ved vannet. Når jeg ser at andungene havner i en berg- og dalbane når Najaden passerer, må jeg be skipperen sette ned farta.
Det er mange hester her, flokker av hester. De er flotte å se på når de beveger seg, med styrke og grasiøsitet. Nå passerte vi akkurat en hest som stod og ga skygge til føllet sitt. Det vokser blomster og siv langs kanalkanten. Når vinden beveger sivet blir det som bølger. Noen steder henger grønne grener utover fra store trær. Skarv og tjeld er blant fuglene vi ser. De er gamle kjenninger fra Tromsø. Mon tro hva de gjør her om sommeren. Hva er det som gjør at noen flyr til Tromsø og andre blir her? Det er mye å undre seg over her på båtens tak.

Najaden vekker minner
Båten vår, med navnet Najaden og Tromsø skrevet på siden, vekker også tydelig minner om gamle trakter for folk. ”I lived in Tromsø for two years. I was designing the operation theatres in the hospital there” sa en pen, eldre, tysk mann som satt på en benk ved kanalen og så på båten vår. Han husket Larsen og professor Lunde. Nå var han pensjonist og bodde i Amerika. Det er i det hele tatt mange pensjonister. Det har vel med tiden vi reiser på. Noen reiser i fire, fem måneder rundt på kanalene og elsker det. Andre tar bare kortere turer, ”for kona vil ikke være borte så lenge”.
Dieter, kona og hunden Pelle ligger ofte med båten sin i den lille havnen i Brünsbyttel ved Kielkanalens ende. Dieter var sjømann og har vært med båter til Nord-Norge. For ti år siden, da han var seksti år, fikk han lungekreft. Da sluttet han og kona å arbeide for å bruke tiden til noe de hadde drøt om. De bor i båten mange måneder hvert år. De går ikke langt for diselen er blitt dyr. Dieter liker så godt å se på de store skipene som kommer gjennom slusen inn i knalen. Han vet hvor de er bygget, hvor de kommer fra og hvor de skal. Og frisk, det er han.
”Jeg var i Tromsø i fjor, på vei til Svalbard” sa en mann i morges da vi lå i kø for å fylle vann på båten. Køen var lang, så vi dro videre uten å få verken vann eller resten av historien om hans tur til Tromsø.
60 års kjærlighet
Mange vi møter har sjøfolk i familien. Kjærligheten til båter og hav ser ut til å gå i arv. Vi reiser i Nord-Holland og historiene minner mye om historier fra Nord-Norge. Fedre har vært fiskere og sjømenn. Mange ble båtbyggere etter hvert som havet i Nederland ble lagt bak diker og fisken forsvant. I vår båt har vi også med to tidligere generasjoner sjøfolk. Ludvig Larsen; bestefar og ishavsskipper og Åge Berntsen; far og skipper i utenriksfart. Bildene dere henger på veggen i salongen. Neste generasjon sjøfolk, Atle sin sønn og marineoffiser Isak, er også representert med et bilde, en akvarell av ”Najaden i Europa” som han malte i 1995. Når bølgene langs danskekysten var på det krappeste så Ludvig på meg med et stødig blikk som sa” det her, det går bra”. Det gjorde meg faktisk roligere.
Najaden og Atle har et seksti år langt forhold. Da Atle var tre år gammel satt han på kaia på Nansenplass i Tromsø og så på en båt. Han ramlet i havet og ble reddet på land av en mann fra båten han hadde sett på. Båten var Najaden. Najaden kom til Tromsø rundt 1917. Den var i privat eie hos forskjellige familier til den ble tollbåt i Tromsø på femtitallet. Da arbeidet far Åge på den og Atle med søsken og mor Lilli og bestefar Ludvig var med på turer i helgene. Siden gikk den tilbake til privat eie. Da båten etter hvert ble ute av drift og ute av stand ble den kjøpt av Åge. Han døde bare noen måneder etter og slik kom Najaden i skipperens hender.

”Ein junge genever”
”Velkommen til Holland. Vi er på vei til Norge” hører jeg plutselig på svært godt norsk. Stemmen kommer fra båten som passerer oss. Så er han vekk. De hilser – hollenderne hilser. Nå passere vi en ny båt og de hilser, det sykler en mann og en dame forbi på elvebredden og de hilser, damen som sitter under et blomstrende tre og leser og gir meg assosiasjoner til det kjente bildet, løfter blikket og hilser når vi passere huset hennes. Det er faktisk helt vanlig her og veldig hyggelig, å bli hilst på. Trebåter er ikke vanlig i Holland, så vi vekker oppsikt med båten vår. ”What a beautifull ship” er gode ord for en skipper som har brukt mange, mange år og timer på å gjøre Najaden til det den er i dag. Han har hatt god hjelp. I tidligere år, med lite penger, av venner. I siste omgang, med mer penger, av Odd Borck fra Ulsfjorden.
I elven Ems, som vi passerte utenfor Bremerhafen i sterk kuling, så vi Rene stå på dekk på båten sin og fotografere oss. Kvelden før var vi bedt på ”ein junge genever” hos henne og mannen og deres voksne, ugifte sønn. Vel framme i neste havn sa hun at hun prøvde å filme hvordan Najaden gikk som en kniv gjennom bølgene. Det er lønn for strevet og bekreftelse på at Najaden kan når hun vil.
Vår reise på de stille vannveiene i Tyskland og Nord-Holland er langsom. De som sykler langs kanalen sykler lett forbi oss. Det er en fin, og merkelig verden å være i. Vi er i et grønt belte hvor ingenting haster. Vi står opp om morgenen og plutselig er kvelden der. Da er vi fulle av inntrykk. Det virker veldig lenge siden vi forlot Norge. Vi har gått gjennom noen av de eldste kanalene i Holland. Der var det mange lave broer og mange sluser. De måtte åpnes og betjenes for hånd. Den jobben gjorde slusemannen og to brovoktere. De syklet fra den ene broen til den andre så den var åpen for oss når vi skulle passere. Slusene ble sveivet opp med håndkraft og de brukte lange gamle trestaker til å dytte portene igjen med. Vi følte oss hensatt til gamle tider. Fort gikk det ikke, men det var en opplevelse.
Noen ganger går kanalen langs en vei. Plutselig har vi biler i full fart og den ”vanlige” verden parallelt med vår sakte verden. Det er rart.
”KA I HÆLVETE”
”KA I HÆLVETE” hører jeg plutselig opp gjennom takluken fra skipperens plass. ”VI ligg jo på skeiva. Vi skulle ha fylt vann så det var like mye vann i begge tankan. Æ skulle ha montert tilbakeslagsventilan”. Skipperen er opptatt av båten og nå får vi unngjelde for at vi ikke tok oss tid i vannkøen i morges. Jeg synes det er viktigere med blomster og ender enn at båten ligger på skeiva, men der er tydelig skipper og matros uenige. Det er jo en del av utfordringene på en tur som denne. Skipperen har mye av oppmerksomheten på båten, dens lyder og ulyder, vann som trenger seg inn der det ikke skal være og at vi skal komme fram. Jeg er opptatt av å være på tur, møte folk, lese bøker og å oppleve de nye stedene vi kommer til. I en liten, gammel by fant jeg et fantastisk antikvariat. Det luktet bøker og ”grodde” bøker der inne. Mannen som stod bak disken var også en bokelsker. Da jeg spurte hvordan han var havnet der sa han at det var egentlig en trist historie. Han og kona hadde vært lærere på små skoler i Holland. ”Utviklingen på skolene her i landet har gått mot stadig større og dårligere skoler ”. Da en overlærer var blitt drept av en elev var det nok. Nå levde han av og med bøkene sine. Jeg blir minnet på at Nederland utenfor kanalene er langt fra bare idyll.
Vi nærmer oss en havn og bestemmer oss for å legge til der. Vi blir en natt, eller kanskje to eller tre. Dagsetappene er ikke så lange. Vi skal jo ingen steder, vi skal bare være på vei. Sommerens endelige mål er å finne en god plass hvor Najaden kan være i vinter. å vil neste vår og sommer vise hvor veien går videre. et er mye igjen å utforske i Nederland. Eller vi kan gå videre til Frankrike eller til Middelhavet eller…..
Det får tiden vise. Det vi vet er at vi og Najaden har det godt sammen i kanalene i Europa. Vi vet også at en drøm kan ta tid å oppfylle, men at det er mulig, hvis man vil nok.

PS Kanalene i Europa kan også nåes ved å leie en båt på nett, fly ned og løsne fortøyningen. DS