Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss

utgave nr 12 1997

Den ukjente rekorden

Publisert Sist oppdatert

Den ukjente


rekorden


Av Claes Dahlberg

Noen bragder lever evig. Alle husker Charles Lindbergs Atlanterhavsflyging på slutten av 20-tallet. Men få vet at en svenske krysset Atlanteren med en ni meters motorbåt i 1939.



Med sin egenkonstruerte ni meter lange salongbåt, gjorde ålendingen Uno Eckblom turen på en drøy måned. Atlanterhavskrysningen med "Eckerö", som båten het, startet i mai 1939. Via Stockholm, Södertälje og Göteborg kom Uno og hans to besetningsmenn til Rotterdam. Derfra videre til Southampton, Falmouth og Azorene før det store spranget til Bermuda og målet New York, som de nådde 13. juli 1939. Strekningen mellom Falmouth og New York, 3725 nautiske mil, ble gjort på 34 døgn, inklusive to døgn i havn.

Nesten i glemmeboken

Noen gulnede avisklipp forteller fragmentarisk historien som jeg av en ren slump kom over på begynnelsen av 80-tallet. Men bakgrunnen, detaljene og slutten på historien fikk jeg av Unos enke, Agnes Andersson, som jeg besøkte i hennes hjem på Eckerø. Her fikk jeg også høre en 78-plate som ble spilt inn i forbindelse med langturen.
- Hvordan får en mann ideen til en slik hasardiøs ferd?
-Alle har sine guttedrømmer, fortalte Agnes. Unos var å bygge en båt og krysse Atlanteren. Hvor han hadde fått ideen fra, aner jeg ikke. Uno var sta og skulle gjennomføre turen, koste hva det koste ville!
Tidligere på 30-tallet hadde Uno en trebåt som hette "Maj", en slepebåt med en ti-hesters Ellve dieselmotor, som ble bygget at Svenska Maskinverken i Södertälje. Han forsto at den gamle båten ikke ville klare Atlanterhavsturen, og at han måtte bygge en helt ny, men han ville bruke motoren. Noen formell utdannelse hadde han ikke, men han sto selv for alle forberedelsene til turen.

Den nye båten

Uno fra Eckerø hadde tjenestegjort som mannskap på isbryteren "Voima" som ung, fortalte Agnes. Han var nysgjerrig og tok flere korrespondansekurs. Han lå stadig i trening for å lære seg å ta solhøyden - noe han slet med, men han ga seg aldri.
-Han levde og åndet helt for idèen og ble sett på som litt rar. Ingen trodde på Unos planer. Den nye båten ble bygget på Östhammars båtverft. Uno hadde tegnet båten selv og visste på millimeteren hvordan alt skulle gjøres. Han fikk være med under byggingen. Båten var av kvistfri furu på eikespant 9,5 meter lang og 3 meter bred. Den gamle Ellve-motoren ble montert i tillegg til en gammel marinisert bilmotor av merket Scandia.
-Sommerene 1936, -37 og -38 kjørte vi feriegjester med båten til Grisslehamn, Mariehamn og enkelte ganger helt til Stockholm. Vi forsørget oss på båten og en mindre sag som Uno hadde her i byen, sier Unos enke.

Publisiteten øker

Etterhvert som tiden gikk, begynte avisene å få snusen i prosjektet, og det manglet ikke på advarsler. Plateselskapet Sonora var en av sponsorene til turen og spilte inn en 78-plate om turen. Gösta Jonsson med eget revyorkester sang "Tre tapre menn i en båt". Det andre verset var slik:

"I storstaden visst man med skepparen drev,
som skulle på stormig seglats.
Ett dumdristig tilltag man skrev,
en varning er her på sin plass.
Men skepparn kände båd' skute og hav,
han tusan i olycksprofetene gav.
Vi vet at Altanten er gropig og hård,
sa' tre tappra män i en båt."

Uno hadde problemer med å stable mannskap på beina. Til slutt mønstret Alfred Åstrøm og en drosjesjåfør fra Stockholm ved navn Sven Åkerberg på. Den førstnevnte var forresten andremann til å svømme på tvers av Ålands hav. Farfaren hadde seilt jorden rundt med korvetten "Eugenie" fra 1851 til -53 og faren hadde seilt verden rundt med "Vanadis" fra 1882 - 85. Dette var antakelig sporen til at Åstrøm ville være med over Atlanteren.
Begge mønstret på i Stockholm, men Sven Åkerberg gikk i land i Göteborg. Dels klarte ikke øynene hans det sterke lyset på havet, og dels kom ikke han og Alfred Åstrøm særlig godt overens. Det var også meningen at Unos bror, Runar, skulle mønstre på i England. Han var styrmann ombord på den kjente stålbarken "Pommern", men den var forsinket.
Utrustningen av "Eckerö" ble mer og mer intens utover våren i 1939. Med dagens øyne fremstår utstyret som svært primitivt. Uno tok for eksempel med seg sin 40 år gamle vekkeklokke som han skulle bruke som kronometer til navigeringen. Ombord var det to kompasser. Et stort og et mindre som han hadde bygget selv.
Noen radiosender fantes ikke ombord, men Uno tok med sin gamle Philips radiomottaker. Underholdningen ble ordnet med en gammel sveivegrammofon og en bunke plater fra plateselskapet Sonora, som var en av de to sponsorene til turen. Det ble sørget for et omfattende reservedelslager til motorene og flere fat drivstoff ble stuet i salongen. 33 år gammel var Uno endelig klar for sitt livs båttur.

Endelig avgårde

Tidlig om morgenen 5. mai 1939 kastet han loss fra hjemmehavnen. Som vanlig var Agnes ombord, men denne gangen gikk hun i land i Södertälje.
Turen gikk til Stockholm og en snau uke senere videre via Mälaren til Södertälje der Maskinverken gikk gjennom Ellve-motoren som til da hadde gått 12.000 timer. Neste stopp ble Göteborg der Sven Åkerberg gikk i land og den 22 år gamle Stig Lindroth kom ombord etter å ha blitt valgt ut blant mange interesserte.
Kattegatt og Nordsjøen ventet, det gjorde også Rotterdam, der 2000 liter drivstoff skulle fylles. Kostnadene ble dekket av sololjekompaniet Sunoil, som var sponsor nr. to. Flere ganger under overfarten til Rotterdam (80 timer) kunne de sette seil, forteller loggboken som ble publisert i Stockholms-Tidningen.
-Etter en frivakts deilig søvn, våkner jeg klokken fire på torsdagsmorgen og ser Skagen noen nautiske mil akterut. Solen holder på å gå opp - og hvilken soloppgang.Hirtshals om babord klokken åtte. Møtte en dansk fiskebåt og kjøpte en stor torsk. Fiskerne ville ha sprit eller tobakk i bytte, men fikk klare seg med gasten Åstrøm's kassabeholdning, siger og skriver 65 øre! De trodde ikke på vår Atlanterhavsreise - "båten er for liten", sa de. De ristet på hodet og vinket farvel med sine garvede fiskernever. Vi svarte med å - for første gangen til sjøs - sette i gang vår grammofon og prøve noen av Sonoraplatene. Det låt både svensk og svulstig over den stille havflaten.

Atlanteren nærmer seg

"Blåmyra" nærmer seg. "Eckerö" krenger, ruller og stamper, men klarer seg bra. Noen dager senere, på pinsedagen, kommer de til Rotterdam. Forberedelsene her tar knapt en uke før de uten problemer når Falmouth via Southampton.
Nå venter Atlanteren. Uno var utålmodig og ville i vei så fort som mulig. I Göteborg hadde han fått strøm- og vindkart av en kaptein på Amerikalinjen som han var blitt godvenner med. Disse kartene kunne fortelle om muligheter for sykloner i Nordatlanteren i juli, derfor hastverket.
Fredag 9. juni klokken 20.00 starter de med destinasjon Azorene. Land's End passeres klokken tre om morgenen. Slik står det i loggboken skrevet av Alfred Åstrøm:
"Nå er vi på Atlanteren. Havet er vakkert. Fargen er vekslende, men går mest i fiolblått. Propellstrømmen lyser hvitt etter båten. I Falmouth kjøpte vi et trekanstseil, som vi nå bruker som storseil. Vårt egentlige storseil viste seg å være for stort. Klokken åtte ser vi en galeas som for seil og motor styrer sydvestover. Båten ser ut som en tråler, og ettersom vi gjerne vil ha fisk følger vi etter. Gjennom ivrig signalisering får vi dem etterhvert til å legge bi. Besetningen viser seg å være franske fiskere og de gir oss tolv herlige makreller. Betaling vil de ikke høre om. To av fiskene gikk rett i gryta, mens de resterende ti blir konservert i en sildefjerding som nå var tom.
Mandag klokken 16: Vinden friskner. Klokken 23: Kvelden er mørk og kald uten måne og andre lys. "Eckerö" drar enkelte ganger skremmende fort ned i bølgedalene, men klarer seg merkelig bra. I går natt gikk motoren litt ujevnt på grunn av at eksosrøret var sotet igjen. I dag har Uno utbedret dette, så nå går den som før. Bråker som bare det, men det er et godt bråk.

Fine dager

Dagene er stort sett rutine. Uno har funnet opp en anordning som blir døpt "Mr Autopilot". Den virker bare i bidevind, men da virker den helt topp. Vi strammer skjøtene på fokka og slakker litt på storseilet og låser rattet med en mutter. Sånn kan båten gå på stø kurs i timevis.
Onsdag kl. 23: Siden i ettermiddag har vi bare gått for motor fordi vi har vinden rett forfra. England ligger nå 750 nautiske mil akterut. Uten seil kaster båten mye på seg. En stjerneprakt uten like i natt.
Fredag kl. 15: Hele mannskapet har badet. Uno stoppet motoren for at vi skulle sjøsette jolla. Den fløt fint. Vi badet en etter en i vannet som var krystallklart og holdt ca. 20 grader. Stig, som har begynt å lengte etter jazz - han er jo bare 22 år - har plukket fram grammofonen og en stabel Sonora og utover havet lyder nå Sven-Olov Sandberg med "När det våras på nytt".
Søndag klokken 10.00: Land i sikte! Det er øya San Miguel i Azorene. Klokken 12.00: Nå har vi med sikkerhet kunnet identifisere øya og styrer vestover mot Horta med Terceire om styrbord.
Mandag kl. 01.30: Vi har akkurat fortøyd. En vakker øygruppe, men om noen timer skal vi avgårde igjen. Uno er fast bestemt på å fortsette i kveld.
"Eckerö" trengte bare ni og en halv dag til Azorene - en distanse på 1 260 nautiske mil. Det innebar et snitt på 130 nautiske mil i døgnet. Neste etappe - til Bermuda - var på 1800 nautiske mil og den ble gjort unna på 16 døgn. Denne lengste etappen gikk uten stor dramatikk for de tre tapre karene.

Unos historie

Fremme på Bermuda kunne Uno fortelle om resten av ferden til korrespondenten til Stockholms-Tidningen:
-Midt på Atlanteren ble vi praiet av en engelskmann og vi utvekslet våre posisjonsbestemmelser. Det møtet vakte enorm glede ombord hos oss. Mindre ble ikke gleden da vi lyttet på radioen om morgenen, og hørte at engelskmannen brukte sin radiosender til å sende ut budskapet om at "Eckerö" var i god behold og på rett kurs mot målet! Vår Ellve-motor arbeidet med et prima urverks presisjon, men den celebre antikke vekkerklokken var langt fra noe kronometer. Innimellom hakket den og gikk som et gammelt treskeverk.
-Det verste uværet vi var ute for kunne ha fått alvorlige følger hvis vi ikke hadde hatt hellet med oss. Det blåste 30 sekundmeters storm en stund. Åstrøm lå og sov i sin køye til tross for båtens voldsomme bevegelser. Plutselig ble han kastet ut av køya sammen med sengetøyet. Han våknet blødende på dørken. Heldigvis var han ikke verre skadet enn at vi klarte å lappe ham sammen med vårt lille skipsapotek.
7. juli anløpte "Eckerö" St. George's på Bermuda. Kassabeholdningen var ytterst bedrøvelig, men en hyggelig amerikaner lånte svenskene penger så de kunne bunkre og ta en tur på restaurant. Det siste holdt på å gå riktig dårlig fordi karene ikke var ordentlig i klærne. Men da hovmesteren fikk høre historien om de tre, ble de brått hedersgjester.

Mot New York

Neste etappe - til New York - var på 665 nautiske mil og den startet neste dag. 13 juli var Uno framme ved sine drømmers mål.
-Dagen før ankomsten hadde været bestemt seg for at turen ikke skulle gå helt glatt. En kraftig storm pisket opp Atlanteren til noe virkelig opprørt. Det var et majestetisk skuespill som man likevel ikke ønsker å oppleve så alt for ofte. I hvert fall ikke fra dekket på en båt av "Eckerö's" størrelse. Men vårt nøtteskall klartre seg bra. Haglbygene formelig datt ned i hodet på oss og havet var melkehvitt og frådende.
Da jeg spurte Agnes om hva Uno hadde fortalt henne om Atlanterhavsværet, svarte hun:
-Uno skrev til meg at vi hadde vært med på mye verre sjø ved Hammarudde når norvesten sto på. Han mente at Atlanteren har lange, ryddige sjøer, noe som føltes mye sikrere enn den krappe, uberegnelige sjøen i våre hjemlige farvann.
På sin tidstypiske måte skildres ankomsten i Gösta Jonssons versjon på Sonoraplaten "Tre tapra män i en båt".

"En dag över vågornas vitnande kam
et ljussken man såg uti skyn.
Hurra det är New York, nu har onkel Sam
visst illuminerat i byn!
Med storm både New York og Expo man tog
så til og med frihetsgudinnan hon log.
Och världsstaden kläddes med pompa och ståt
för tre tappra män i en båt."

Stocholms-Tidningen skildrer ankomsten i en storslått artikkel fra 16. juli 1939:
"Det mest beskuete fartøyet i New York i dag er ikke de celebre Atlanterhavsdamperne, heller ikke de vakre seilskutene eller alle fremmede krigsfartøyer. Den lille motorbåten "Eckerö" er i folks oppmerksomhet. Fra dekket spilles sommerglade eller vemodige svenske viser på sveivegrammofonen. Folk strømmer til den merkelige farkosten som har krysset Atlanteren.
De eldre fra New York mener at lille "Eckerö" ble fortøyd på den samme plassen den første Atlanterhavsseileren fra Åbo lå da den besøkte verdensmetropolen i 1860. Proviant og vann hadde man i rikt monn ombord. Karene hadde faktisk kunne vært underveis i 20 dager til uten å sulte eller tørste.
-Men vi lengter etter "Ålandsströmming", sier Herr Ekblom.
Så langt referatet etter ankomsten. Agnes forteller at Uno ble berømt over natten. Når hun skrev et brev til ham, sjanset hun på å sende det med følgende adresse: Uno Ekblom, New York, USA. Brevet kom fram!

-Men Uno ble

Etter all verdens ståhei, ble de tre besetningsmedlemmene splittet. Hva som skjedde med Stig Lindroth, har vi ikke klart å finne ut. Åström reiste hjem med "Gripsholm". Uno selv bestemte seg for å bli i USA.. Han hadde egentlig planlagt å ta "Eckerö" hjem over havet til Åland, men krigen kom i veien. Båten ble litt ombygd og malt hvit. Uno tok henne til Boston og forsørget seg med å kjøre turister. Han skal ha trivdes der, men noen år sene tok han båten på jernbanen og dro til Portland i Oregon på vestkysten.
I 1952 la han "Eckerö" i "møllpose" og flyttet til Burbank i California der han fikk jobb på et flyverksted. I 1955 var han på besøk hjemme på Åland. På vei tilbake til USA kjøpte han en Mercedes-motor i Tyskland. Den ble montert ombord i båten og det var klart for prøvekjøring.
-Han hadde planer om å kjøre tilbake hit fra USA, fortalte Agnes, og ruten var lagt opp, men først skulle han på en ordentlig prøvetur.
-Klokken seks om morgenen 2. september 1955 la han alene ut på prøveturen. Men han dro for langt ut. Alt for langt ut....Det var nok en aktersjø som tok ham. Det er i hvert fall det vi tror, sier hun.
Der slutter historien om den merkelige Uno Ekblom og hans "Eckerö". Agnes hadde følgende sluttkommentar:
-Hovedsaken var: Uno hadde lykkes med drømmen sin og var glad for det. Dessuten gjorde han det ikke for ære og penger. Å kunne bygge seg en båt å ta seg over Atlanteren var viktigtigst for Uno.