Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss

utgave nr 9 2003

Båtjuss

Publisert Sist oppdatert

Båtjuss

Sjøhastighetsforskriften og 5 knops-grensen er opphevet

Den nye sjøhastighetsforskriften av 5. mai 2003 som trådte i kraft 1. juni 2003, innførte en generell fartsbegrensing på 5 knop innenfor en avstand på 50 meter fra land, badebøyer mv. Hvor ikke 5 knops-grensen måtte være hensiktsmessig kunne naturligvis andre fartsregler vedtas lokalt. Sjøhastighetsforskriften fikk imidlertid bare en levetid på mindre enn tre uker! Allerede den 19. juni i år ble forskriften opphevet ved en ny forskrift om fartsbegrensninger i sjø, elv og innsjø. Her gjelder det ingen 5 knops-grense, men et generelt påbud om å ”utvise forsiktighet og avpasse farten etter fartøyets størrelse, konstruksjon, manøvreringsevne og farvannsforholdene, slik at det ikke ved bølgeslag eller på annen måte oppstår skade eller fare for skade for andre fartøyer, farvannets strandlinjer, kaier, akvakulturanlegg, badende, eller omgivelsene for øvrig”.
Regelen synes inspirert av Kardemommeloven, hvoretter du ikke skal ”plage andre, du skal være grei og snill”. 5 knops-begrensningen i sjøhastighetsforskriften ble fastsatt etter en grundig vurdering av et bredt sammensatt utvalg med fagkyndige personer – og den virket ganske så fornuftig. Særlig i mer trafikkerte farvann er det mange steder plagsomt med uvettig kjøring. 5 knops-grensen var en enkel, skarpskåren og praktikabel regel som kunne bidratt til å redusere dette. Når regelen nå er opphevet mistet også politiet et viktig redskap for å komme den uvettige kjøringen til livs. Hvorfor 5 knops-grensen ble fjernet har vi imidlertid ikke fått noe godt svar på, men mye kan tyde på at dette er politikk – og dårlig faglig begrunnet.

Økning av pris på båtplass

Vi er en båtforening som leier en båthavn av kommunen. Her betaler vi 8.000 kr i innskudd og deretter en årlig leie avhengig av båtplassens størrelse. For en 2,5 m plass betales 940 kr pr. år. Nå har imidlertid kommunen varslet at denne årlige leien skal økes fra 940 kr til hele 1.540 kr. Kan kommunen virkelig gjøre dette?

Svar:
Det første spørsmålet er hva som følger av leieavtalen med kommunen. Sier den noe om regulering av leien? Om leien for eksempel skal reguleres etter konsumprisindeksen, eller en annen indeks, vil kommunene naturligvis være bundet av dette. For øvrig skal jeg minne om at momsen på båtplasser ble fjernet i fjor og det skulle da tilsi at båtplassene nå ble rimeligere. Dersom leieavtalen er taus med tanke på leieregulering, må kommunen stå rimelig fritt, men leien kan ikke økes på en urimelig måte, jf. avtaleloven § 36. Etter pristiltaksloven § 2 er det også forbudt å kreve "priser som er urimelige" og det må heller ikke "kreves, avtales eller opprettholdes forretningsvilkår som virker urimelig overfor den annen part eller som åpenbart er i strid med allmenne interesser". Hvorvidt leien eller økningen vil være urimelig, må avgjøres konkret under hensyn til bl. a. årsaken til leieøkningen og om kommunen bare krever alminnelig markedsleie, er det etter min mening vanskelig å tenke seg at leien vil være urimelig – og dermed ulovlig.
Så vidt jeg kan se er det neppe noen kommunal oppgave å subsidiere båtplasser. Mange steder er også båtplass et knapphetsgode og da gir det ikke god mening om et lite fåtall skulle tilgodeses med spesielt rimelige plasser. Antagelig bør derfor kommunen tilstås atskillig rom for å være markedsorientert. På den andre siden kan heller ikke økningen være urimelig, slik at det i visse tilfeller nok må kunne kreves at oppregulering skjer over noe tid. Hvor stor økning som kan kreves er det imidlertid vanskelig å antyde, og her vil blant annet opprinnelig leienivå (i forhold til markedsleie), årsaken til leieøkningen, innskudd, alternative båtplasser og det varsel som er gitt, spille inn. I deres tilfelle er det snakk om en økning på drøye 60 %, noe som isolert sett er ganske mye, men det er tross alt ikke snakk om noen uoverkommelige sum.
Om kommunen har en noenlunde saklig grunn, for eksempel i form av økte kostnader knyttet til havnen og/eller også en leie på 1.540 kr ligger under markedsleie, vil en økning på 60 % neppe være urimelig og ulovlig.

Berging og bergelønn

Forleden diskuterte vi berging og hvordan bergelønn ble beregnet. Noen mente at bergelønn skulle være 10 % av skipets verdi. Er det riktig og hvor går egentlig grensen for berging?

Svar:
Berging reguleres av sjølovens kapittel 16 og er i § 441 bokstav a definert som ”enhver handling som har til formål å yte hjelp til et skip eller annen gjenstand som er forulykket eller i fare i hvilket som helst farvann”. Om skipet er "forulykket", f.eks. er sunket eller drevet på land, er saken grei. Forulykket eller i fare er også to alternative vilkår, og et skip i fare må således ikke være forulykket for at reglene om berging skal få anvendelse. Det som da også ofte byr på tvil, er om (et ikke forulykket) fartøy var ”i fare”. Den som er berget – eller dennes forsikringsgiver – vil ofte hevde at skipet ikke var i fare i sjølovens forstand. ikke samtidig å være "i fare" for at bergingsreglene skal få anvendelse Begrepsbruken i § 441 er en videreføring av ordlyden i den gamle loven. Ved lov 12. juni 1964 nr. 4 ble det tidligere uttrykk "stedt i nød" endret til "i fare". Hensikten var å avskaffe sondringen i tidligere domspraksis mellom berging og "assistanse".
Assistansegodtgjørelse ble ofte tilkjent i tilfeller hvor faregraden ble funnet for lav til å utløse bergelønn, noe det ikke er dekning for i sjøloven, jf. Innst. II s. 14 og Ot.prp. nr. 13 s. 15. I juridisk teori (Brækhus) er det hevdet at "i fare" ikke innebærer at faren må være overhengende, men at den må være "noe mer markert enn de ordinære farer som til stadighet truer skipsfarten". Om havaristens eget mannskap kunne ha avverget faren, er skipet sannsynligvis ikke i fare i sjølovens forstand, men fare vil anses å foreligge selv om havaristen ville ha blitt berget av andre bergere på et senere tidspunkt.
Det er ikke riktig at bergelønnen utgjør noen prosentandel av havaristens verdi. Bergelønnen skal beregnes etter sjøloven § 446, hvoretter den skal ”fastsettes med sikte på å oppmuntre til berging” og ved utmålingen skal følgende forhold tillegges vekt: Det bergedes verdi, bergernes dyktighet og innsats for å berge skipet, andre gjenstander og menneskeliv; bergernes dyktighet og innsats for å forhindre eller begrense miljøskade; i hvilken grad bergeren har lykkes; arten av faren og faregraden; den tid bergerne har brukt, samt hvilke utgifter og tap de er påført; hvor raskt hjelpen ble ytet; risikoen for at bergerne pådrar seg erstatningsansvar, samt annen risiko som bergerne eller deres utstyr ble utsatt for; at skip og annet utstyr har vært brukt eller holdt tilgjengelig under bergingen; graden av beredskap og effektivitet ved bergernes utstyr, samt verdien av utstyret. Utmålingen er derfor sterkt skjønnsmessig, men bergingsinstituttet bygger på at bergelønnen skal være betydelig – nettopp for å oppmuntre til berging.