Nr 5 2012

JUS: I vinter sank båten

Vår båtadvokat gir svar

Publisert Sist oppdatert

I vinter sank båten

I vinter sank båten vår mens den lå fortøyd ved båtforeningens flytebrygge. En vesentlig årsak til synkingen var at det var mye snø på båten. En takstmann mente at synkingen skyldtes at snøtyngden hadde presset båten så langt ned at vann hadde kommet inn via dreneringsrørene. En annen takstmann påpekte at vekten av snø var mindre enn båtens godkjente lasteevne. Hans konklusjon var at: ”Dekksdreneringene har frosset pga av uvanlige hardt vinter vær, dette er ikke synlig for eier. Snø har fått båten til å ligge tyngre i vannet, men i mindre mengder enn båtens godkjente last på 1000 kg. Sjøvann har trengt inn via skroggjennomføring under badeplattformen for lense systemet”. I denne rapporten ble det vurdert slik at synkingen skyldtes at snøtyngden hadde ført til at båten lå lavere i vannet og at sjøvann deretter hadde kommet inn via skroggjennomføring for lensesystemet. Det ble også beskrevet at det hadde oppstått flere tilsvarende havarier. Mitt forsikringsselskap avslår ansvar da forsikringen kun dekker «tilfeldig, plutselig, ytre påvirkning», og heller ikke  «skade som er en følge av nedbør». Dette virker svært urimelig og spørsmålet mitt er om dette er riktig.

Svar:

Spørsmålet blir da om skaden er dekningsmessig som synking som følge av tilfeldig, plutselig og ytre påvirkning. Videre er det et spørsmål om unntaket for skade som er en følge av nedbør kommer til anvendelse. Dersom takstmannens vurdering må legges til grunn, kan mye tilsi at unntaket om nedbørsskade vil få anvendelse. Med andre ord at selskapet kan avslå ansvar. Derimot konkluderer jo den senere takstmannen annerledes. Hva som faktisk er riktig kan vi vanskelig ta stilling til, og blir dere ikke enige bør saken bringes inn for nemndsbehandling eller domstolen. Det avgjørende vil være hva som faktisk var årsaken til synkingen. Inntrengning av vann gjennom skroggjennomføringen må regnes som en «ytre påvirkning» i forhold til båten. Dersom drenssystemet var feilkonstruert, og at dette var årsaken til at vannet trengte inn, så bør skaden være dekningsmessig med mindre vilkårene inneholder unntak for konstruksjonsfeil. Det tror jeg ikke det er.

   Ellers er det kanskje ikke klart hvor raskt båten sank, men dersom synkingen skjer i løpet av om lag et døgn bør dette etter nemndspraksis tilfredsstille kravet om at påvirkningen er «plutselig». Med andre ord at tilsier dette at denne synkeskaden er dekket av forsikringen. Inntrengningen av vann skyldes imidlertid også snøtyngde, og da med andre ord nedbør, som er unntatt, og dels frosne dekksdreneringer, som også må sees som en ytre påvirkning. Situasjonen er da at en forsikringsdekket og en udekket årsak sammen har utløst en dekket årsak, og ført til skade. Vilkårene har i slike tilfeller normalt en fordelingsregel som sier at skaden skal fordeles forholdsmessig etter de enkelte farer etter den innflytelsen hver av dem må antas å ha øvet på dens inntreden og omfang. Bestemmelsen er hentet fra Norsk Sjøforsikringsplan 1996, hvor man tar utgangspunkt i hvor påregnelig skaden er i forhold til de aktuelle årsakene. Det er det vanskelig å se at nedbør utgjør noen større eller mindre økning i risikoen for synkeskade enn frosne dekksdreneringer og/eller konstruksjonsfeil som medfører at vann ikke blir lenset ut av båten. I mangel av mer informasjon om årsakssammenhengen kan det da være rimelig å legge til grunn en forsikringsdekning på 50 %. Foreslår du en slik løsning vil selskapet kanskje også akseptere dette.

 

Eiendomsrett til sjøgrunnen 

Vi har eiendomsrett ned til vannet; strandlinje, men har nå kommet i diskusjon med naboen som mener han eier sjøstykket utenfor vår strand. Dette innebærer blant annet at vi må fjerne en fortøyd båt. Han begrunner dette med at på vårt målebrev fra 1984 vises en inntegnet linje praktisk talt langs stranden – og således ikke ut i vannet. I hans målebrev derimot heter det at han eier så langt ut i sjøen som privat eiendomsrett går. Jeg har også kontaktet kommunen, men de ønsker ikke å ta stilling til dette.

 

Svar:

For å finne eiendomsgrensen må man i prinsippet se på stiftelsesgrunnlaget. For deres eiendom ville det være nærliggende å starte med overskjøtingen eller utskillelsen fra hovedbølet. Om det her ikke følger noen begrensninger i form av at eiendomsrett utover i sjøen ikke skulle følge med, må det klare utgangspunktet være at dere eier så langt ut i sjøen som den alminnelige eiendomsrett rekker. Det innebærer at dere vil eie utover i sjøen til molbakken (marbakken). Kan det ikke påvises noen molbakke er vanlig oppfatning, og lagt til grunn i rettspraksis, at grensen må trekkes ved to meters dyp – målt ved middels lav vannstand. Dersom det er brådypt inne ved land er det mer uklart hvor langt ut eiendomsretten vil strekke seg, men i NOU 1988:16 er det foreslått at grensen skal gå minst 30 meter ut i sjøen fra strandkanten. Dette er rett nok ikke vedtatt som lov, men et greit utgangspunkt som nok kan legges til grunn. Linjen som er inntegnet på målebrevet har ingen nevneverdig bevisverdi etter min mening. Det er relativt vanlig, også for eiendommer med eiendomsrett ut i sjøen, at man finner en slik linje; som ofte kalles balanselinje. Denne tegnes gjerne inn for at man tidligere skulle kunne beregne eiendommens areal (som i dag lettere kan gjøres ved å digitalisere sjøkanten). Linjen gir derfor sjelden uttrykk for noen grenselinje og i så fall burde det følge av en grensebeskrivelse, for eksempel i skjøtet. En grense slik naboen din hevder er også meget uvanlig. Dersom det ikke er en god grunn at nettopp en slik grense er avtalt, vil en rett ikke legge den til grunn. Av interesse er det naturligvis også hvem som har utnyttet sjøgrunnen utenfor deres eiendom. Om dette er dere, slik det høres ut som, er naboens teori enda mindre sannsynlig.

 

Mangelsansvar på 19 år gammel bruktbåt

Jeg kjøpte nylig en 42 fots båt til 1,1 mill. kroner fra 1992. Båten ble solgt av en autorisert båtmegler og var annonsert som velholdt. Det ble benyttet båtbransjeforbundets standardkontrakt. Nå viser det seg at vv-berederen og trykkvannspumpa er defekt, samt at brannslukkerne i motorrommet må skiftes. Utbedring beløper seg til ca. 65 000 kroner inkl. mva. Jeg har tatt opp dette med båtmegleren og selgeren, som imidlertid avviser å ha ansvar for dette. De viser til kjøpsloven § 19 hvor båten visstnok må være i vesentlig dårlig stand for at dette skal anses som en mangel. Er dette riktig, og har jeg en sak jeg kan gå videre med?

 

Svar:

Når selger har brukt megler reguleres tvisten av forbrukerkjøpsloven, og ikke den alminnelige kjøpsloven fra 1988, jf. forbrukerkjøpsloven § 1 første ledd, jf. andre ledd. Båtbransjeforbundets standardkontrakt har et alminnelig forbehold, om ikke veldig tydelig. I slike tilfeller foreligger det kun en mangel etter forbrukerkjøpsloven § 17 i tre tilfeller. Dette er 1) når selgeren enten har gitt uriktige opplysninger, 2) holdt tilbake opplysninger eller 3) dersom båten "er i dårligere stand enn forbrukeren med rimelighet hadde grunn til å forvente på bakgrunn av forbeholdet, kjøpesummens størrelse og forholdene ellers". Dersom det er uttrykkelig opplyst at dette skulle virke ved kjøpet, eller at selgeren hadde kunnskap om at dette var defekt, kan dette utgjøre mangler. I utgangspunktet må også manglene ha eksistert ved risikoens overgang, det vil si når du overtok båten. Med andre ord at dette ikke ble defekt etter leveringen. Dersom det ikke er gitt spesifikt uriktige opplysninger eller du kan bevise at selgeren visste om feilene, blir spørsmålet om båten kan sies å være i dårligere stand enn du med rimelighet hadde grunn til å forvente etter kjøpesummen, forbeholdet og forholdene ellers. Etter mitt syn må nok svaret på dette spørsmålet være nei. Båten er fra 1992 og man står således overfor en båt som er 19 år gammel. Selv om den er solgt som en velholdt båt, så er den solgt ”som den er” og det kan da ikke forventes at båten er lytefri. At en varmtvannsbereder og trykkvannspumpe således må skiftes etter 19 år er ikke annet en det som bør påregnes. Det samme gjelder oppfylling eller utskifting av brannslukkere. Naturligvis kan det hevdes at en velholdt båt har full og vedlikeholdte brannslukkere, men hensett til forbeholdet og båtens alder tror jeg likevel ikke du blir hørt med dette. Etter mitt syn kan dette neppe utgjøre kjøpsrettslige mangler ved båten og jeg vil derfor ikke anbefale deg å pådra saken noen større utgifter. Dersom du vil prøve dette videre vil jeg i så fall anbefale deg å kontakte Forbrukerrådet.

 

Powered by Labrador CMS