Nr 10 2012

Båten min: Tugboat fra Eikeli

Da skroget til drømmebåten plutselig dukket opp i bua til trebåtkunstner Odd-Bjørn Jørgensen på Fevik, kunne ikke Kai Selmer Simonsen fra Arendal styre seg. Nå er båten på sjøen, og Kai veksler mellom å være kaptein på Sabeltannskuta i Kristiansand, og sin egen tugboat-inspirerte hjerteknuser.

Publisert Sist oppdatert

Sabeltanns kaptein og kapteinens livsverk

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN

Kai Selmer Simonsen fra Hisøya i Arendal er oppvokst med plastbåtproduksjon og har levd tett på norsk båtbransje siden guttedagene. Som sønn av Alicraft-Odd Selmer Simonsen, har han fått båtinteressen inn i store doser, og båt har vært origo i livet. Seilbåt, motorbåt, plastbåt eller trebåt spiller mindre rolle. Trangen til sjøen har han alltid hatt. Da anledningen bød seg til å mønstre på kaptein Sabeltanns skute i Abra havn i Kristiansand Dyrepark, var han ikke vanskelig å be. Sommeren igjennom er han sjørøver i full mundur, og når han kommer hjem til Hisøya, ligger hans egen skute ved brygga nedenfor huset og lokker. Og Kai er ikke den eneste som blir øm om hjerteroten når øynene faller på den harmoniske skapningen på 30 fot. Den er nemlig livsverket til sjøkapteinen Arild Gundersen på Narestø, som brukte tolv år på å bygge skroget før den var nær ved å havne på bålet.

Lykkelig utgang

-Det er en veldig spesiell historie, medgir Kai. Vi har benket oss med morgenkaffe på brygga hans på Hisøya, en meter fra den blanke 30-foteren.

-Skroget er bygget av Arild Gundersen, pensjonert skipper, som gikk inn i pensjonistenes rekker med drømmen om å bygge sin egen båt. Han fikk tak i tegninger signert den amerikanske konstruktøren Tad Roberts (www.tadroberts.ca), forstørret dem opp til skala 1:1, bygget telt i hagen på Narestø og satte i gang. Båten er kravellbyggget og strip-planket, først med kvistfri furu på de 22 laminerte spantene, deretter to lag mahogny utenpå over vannlinjen og fire lag under vannlinjen. Utenpå dette har vi lagt to lag epoxy, så i realiteten hadde vi kunnet fjerne alle spantene. Den er kraftig som et slagskip og vil holde i generasjoner, mener Kai.

-Etter tolv år fikk skipperen på Narstø dessverre problemer med helsen, og måtte gi opp prosjektet. Da var skroget ferdig, men dekk, overbygg, innredning og alt teknisk gjensto. Skipperen gikk til Odd-Bjørn Jørgensen på Eikeli Trebåtbyggeri og spurte om han ikke ville overta den og finne en kunde. Det verste han kunne tenke seg var at en amatør skulle snekre sammen et overbygg på båten som han hadde lagt ned så mye tid og krefter i. Men Odd-Bjørn var skeptisk og lot seg ikke overtale så lett. Men året etter var Jørgensen på glid, overtok skroget, uten noe videre planer for når den kunne bli ferdig. Det viktigste var at båten unngikk bålet med et nødskrik, for kapteinen så heller drømmen gå opp i røyk enn at noen skulle vandalisere det med dårlig håndverk.

En sigar på trappa ble båt

Trebåtbygger Jørgensen og Kai er gode venner, og iblant tar Kai turen opp i båtbua for å slå av en prat og ta en sigar på trappa. Da sigaren var røkt, var Odd-Bjørn forsiktig frempå.

-Nå må du bli med inn i bua og se på det skroget. På det kan jeg bygget båt til deg i vinter, Kai.

-Jeg var fristet, men kunne ikke det. Jeg har alltid hatt lyst på ei skute som denne, men det var for voldsomt å gå løs på. Juni og juli gikk, og jeg fikk ikke båten ut av hodet. Et slikt skrog kommer man bare over en gang i livet, og skulle jeg ha bestilt det hos en båtbygger ville det blitt alt for dyrt. Så jeg gikk en runde med banken og med kona, og en kveld sa hun de forløsende ordene: -Du må bare gjøre det, Kai. Neste dag var jeg hos Odd-Bjørn igjen, og vi gikk i gang. Det opprinnelige designet var et godt utgangspunkt og så har båtbyggeren tilføyd og trukket fra etter dagsform og inspirasjon, humrer Kai.

-Jeg har hatt mange ideer og ønsker underveis, men når jeg kommer tilbake har alltid Odd-Bjørn gjort noe annet. Og han ga seg aldri på at jeg måtte ha baugpropell, selv om jeg hårdnakket mente det var unødvendig på en 30-foter. Men, jeg er veldig fornøyd med sluttresultatet. Innkjøpene har jeg stått for og har kjørt i skytteltrafikk opp i båtbua med utstyr. Det siste som kom på plass var 1, 2 tonn blyballast som jeg fikk tak i fra et fiskebruk på Vestlandet. Opprinnelig var båten beregnet for en 65 hk Perkins, men jeg gikk litt opp i effekt og satte inn en Nanni diesel på 85 hk. En tilnærmet mekanisk motor som rusler nesten evig på 1-500 - 1.700 omdreininger og gir en marsjfart på mellom seks og syv knop. Drømmen var å ha helt tørr eksos med lukket kjølesystem og eksosen ut via en skorstein, men det kunne vi ikke få på denne Nanni-motoren. Den store fordelen her er at selv med kun 400 liter diesel om bord har jeg en aksjonsradius på rundt 600 nautiske mil, så den planlagte langturen til Stockholm bør kunne la seg gjøre i alle fall en vei på en tank.

Skagen neste

-Jeg har alltid drømt om en slik skute hvor man kan stå inne over Skagerrak. Skagen er herlig, og turen over er noe av det beste jeg kan tenke meg. Når jeg mister Torungen av syne og ser bare hav, blir jeg et lykkeligere menneske. Med god varme om bord kommer jeg til å trekke sesongen langt ut i begge ender med denne båten, og en jomfrutur til Skagen er rett rundt hjørnet. Båten er en utrolig kontaktskaper og tiltrekker seg veldig mye oppmerksomhet. En eldre kar kom bort til meg i Pollen og sa at det var den vakreste båten han noensinne hadde sett. Det er en del av gleden ved å ha en slik båt, det også.

-Når værmeldingen er god nok, stikker jeg over til Skagen. Men først skal jeg ta med meg Arild Gundersen, den gamle skipperen som bygde skroget, ut på en tur så han får oppleve båten han ofret seg for da han gikk i land. Da han fikk se den første gangen i vår, var det ikke stort han sa, men det var tydelig at han ble veldig beveget. Det gir en ekstra dimensjon til denne båten, avslutter Kai Selmer Simonsen.