Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss

utgave nr 5 2

Trygve Hegnar: Kapital kjærlighet til fjorden

Publisert Sist oppdatert

Kapital kjærlighet til fjorden

Finansfolk fremstår ikke alltid like tillitvekkende. Men du skal ikke ha snakket lenge om sjølivets gleder med Trygve Hegnar for å innse at han nærer en ærlig, oppriktig - bent frem Kapital - kjærlighet til Båten.

Tekst: STEIN KAGGE

Førsteinntrykket av Trygve Hegnars arbeidsplass er overveldende. Rett og slett breathtaking - vi finner ikke et mer dekkende uttrykk for denne følelsen av at sterke inntrykk overvelder pusten. Her entrer man et gigantisk kontorbygg ute på Lysaker, mer eller mindre intetanende om nærheten til det våte element. Bare for å loses inn i et rom som åpner for Fjorden. Når høststormene setter inn, dasker saltvannet iltert mot de store vinduene - men denne solblanke vårdagen ligger sjøen som en speilig invitasjon i noen få favners avstand.
Kontoret selv fremstår ganske spartansk utstyrt, hvis vi ser bort fra de flotte skipsmodellene som pryder diverse skap og hyller. Men disse trokopiene kan selvfølgelig heller ikke ignoreres i en sammenheng som denne. En av de eldste modellene viser Kongeskipet “Norge” slik dette fartøyet så ut opprinnelig - i skarp kontrast til sin nærmeste nabomodell, en like strømlinjeformet som hestekraftig superyacht av adskillig nyere dato.
-Tilhører du den kategori nordmenn som mener å ha saltvann i blodet, Trygve Hegnar?
-Det er vel å gå litt for langt å antyde noe slikt. Men fra jeg var tre år gammel og frem til i dag har jeg tilbragt somrene på Lyngør, der familien har røtter. Gjennom mer enn femti år har jeg vært fortrolig med båter og sjøens gleder - og selvfølgelig er jeg preget av dette. De første årene var det Hurtigruten som bragte oss dit ned, vi reiste fra Oslo klokken fem om ettermiddagen og ankom Lyngør neste morgen, et vakkert, varig inntrykk. Jeg har da også sørget for at den hytta jeg vokste opp i, skal bli i familiens eie.
-Ja, for bortsett fra noen hundre millioner er kanskje kjærligheten til Lyngør og sjøen den arv du helst vil videreføre til dine barn?
Vårt intervjuobjekt overhører første del av spørsmålet, men er til gjengjeld klar i sin kommentar til siste ledd:
-Du kan ikke ha det bedre enn jeg har det på Lyngør, og det kan vel ikke barna heller!
-Hvordan har dine fineste opplevelser på sjøen fortonet seg? Hva ser du helst tilbake på eller kanskje frem mot?

I keiserens kjølvann

-Jeg er veldig glad i gamle båter, særlig båter bygget i 20- og 30-årene, de har gitt - og gir meg - mange gleder. Jeg håper snart å kunne styre min tid bedre, slik at jeg får oftere anledning til å bruke disse båtene. En drøm jeg har, er å ta “Grace” over til Vestlandet og leve livet, bare cruise rundt i fjordene, slik keiser Wilhelm og engelsk adel yndet å gjøre for noen generasjoner siden. Fremtidig bruk av båtene, i en eller annen form, står høyt på ønskelisten.
- “Grace” - denne smule kopi av et kongeskip - er bare én av flere lystbåter du har ervervet. Hvor mange dreier det seg egentlig om, lider du rett og slett av en form for samlemani?
- Først vil jeg understreke at jeg ikke er noen samler, sier Hegnar mildt irettesettende. -Samlere er hele tiden på jakt etter objekter, det er ikke jeg. Mer eller mindre tilfeldig detter jeg over dem - eller de detter over meg.
- Flaks for deg at det var du som datt over 12-meteren din og ikke omvendt, med rubb og rigg!
- Uttrykket lystbåter er også noe misvisende, følger Hegnar opp, stadig i et mildt irettesettende tonefall. -“Grace” er ikke en båt blott til lyst, men flott som bruksbåt, vel egnet til representasjon. Ellers har jeg mange båter fra 20-årene - en Furuholmen, en Petterson og “Hurra”, sistnevnte en nordisk krysser, er alle bygget i den perioden. “Hurra” var opprinnelig førstepremien i Kristiansund seilforenings lotteri en gang på slutten av 20-tallet - en krone loddet - og jeg var meget fornøyd da jeg kom over den. “Hurra” har gitt meg mange gleder, og jeg seilte den helt til familie og venner fastslo at det ikke lenger dreide seg om en nordisk krysser, men en nordisk undervannsbåt.
I dag står “Hurra” på land ved Holmen Fjordhotell (et hotell som også inngår i den Hegnar’ske portefølje) sammen med flere andre av båtene hans, blant dem en skjønn Riva Arison, 73-modell. - Min kone har forresten foreslått at jeg skal ta Riva’en ned til Lyngør, og det er jo fristende. Den starter med et brøl, men så blir det bare vakkert og hyggelig. Jeg har mange vakre båter, og hver og en av dem gir meg gleder. Glede ved bare å klappe på dem, beundre design og håndverk - båter fra 20- og 30-årene er helt enestående, sier Trygve Hegnar. Så proppfull av entusiasme at han nesten blir beveget av eget engasjement.

Båter som batterilader

I noe mer forsiktige ordelag betror Kapitalredaktøren oss at båtparken ute ved Holmen fjordhotell også gjør nytte mentalhygienisk sett. Når Trygve Hegnar føler at det butter ved PC’en, at skrivelysten er mer eller mindre fraværende, drar han ut til veteranbåtene sine. I en time eller to klapper han på noen av skrogene og beundrer andre litt på avstand, mens han sitter på brygga og nærmest ser ut som en gutt med sysselsettingsproblemer. Dermed er batteriene fulladet, og redaktøren er klar for nye inn- og utfall, det være seg i Finansavisen eller Kapital.
-Hvilke tiltak kan og bør myndighetene iverksette for å gjøre båtlivet mer attraktivt?
For en gangs skyld kommer svaret ikke så raskt. Dette må Trygve Hegnar tygge litt på.
-Jeg tror ikke myndighetene kan gjøre så meget. For å si det rett ut, så tror jeg at de bør holde seg unna. Så sent som i går måtte jeg fylle ut et digert skjema for Toll- og avgiftsdirektoratet som forlangte diverse opplysninger om en båt jeg ikke hadde sett på ti år. Dette for at direktoratet skulle få også denne båten inn i registret sitt, et register som ikke tjener noen annen hensikt enn å beskjeftige et tyvetalls personer. På forhånd var motstanden mot et slikt byråkrati sterk, og vi har nå fått bekreftet at det da heller ikke var behov for et detaljert register som omfatter selv de aller minste tullebåtene.
- Men kommunene kunne kanskje gjøre noe mer for å legge forholdene bedre til rette for båtfolket, fortsetter Hegnar. -Vi hører stadig hvor mye bedre diverse fasiliteter er på den andre siden av grensen, hvor mye lenger svenskene er kommet. Men stort sett sliter norske kommuner tungt med økonomien, og da er det vel ikke å forvente at de skal prioritere båthavner som brukes noen få uker om sommeren fremfor andre påtrengende, helårlige behov.

Ingen politiker

- Har du selv noen gang næret politiske amibisjoner?
Trygve Hegnar rister på hodet.
- Beslutningsprosessene er for lange til å passe mitt lynne. I stedet har jeg deltatt ganske meget i offentlig debatt.
-Promillegrensen til sjøs har jo vært et tema her. Hvordan ser du selv på promillegrensen for førere av fritidsbåter?
- Jeg har et ambivalent forhold til dette. Jeg har sett så mye uvettig oppførsel, særlig av ungdom, til å lukke øynene for at noe måtte gjøres. Vi kan ikke la sjøen være fristed for uhemmet fyll.
- Men unner du ikke iallfall eieren av en saktegående snekke en pils eller tre i sommervarmen?
- Vi kan ikke lage spesielle regler for snekker! fastslår Hegnar. -Men jeg er mer opptatt av at folk skal få mer kunnskap om båt, bedre kjennskap til god takt og tone på sjøen, enn jeg er av promillegrenser. Mange foreldre har null forståelse for å lære ungene sine noe før de slipper dem ut i en eller annen hurtiggående båt, bare for å bli kvitt dem for en time eller to. I Lyngør står det opptil flere kjempeskilt som fastslår at fartsgrensen er fem knop, med denne brytes daglig. Unger bør iallfall lære å lese og forstå såpass for å kjøre en båt med 200 hestekrefter.

Trist rettstvist

- Du har ligget i en bitter rettstvist med en av Norges mest anerkjente båtdesignere, Jan Herman Linge, om opphavsrettigheter. Hvordan virker en slik konflikt inn på deg?
Enda en gang tar Trygve Hegnar tenkepause.
- Selv om jeg vant saken, synes jeg at hele prosessen var trist. Linge har vært en enestående båtkonstruktør som har gjort mye positivt for både Draco og Windy. Han burde fått en mer verdig avslutning på sin karrière enn å tape en slik sak. Tape den på alle punkter og sitte tilbake med saksomkostninger på 700 000 kroner. Når jeg førte denne saken, var det fordi hans krav var ublu og uten rot i virkelighetens verden. Jeg kunne rett og slett ikke imøtekomme dem.
- Helt til slutt, Hegnar - regner du med en utvikling i retning av stadig større båter?
- Ja, så absolutt! Dette er en dramatisk utvikling som ikke kan stoppes. Ikke så å forstå at jeg er spesielt interessert i å stanse den heller, sier han med et aldri så lite smil. - Folks pengerikelighet og sans for komfort er i stadig utvikling og preger selvfølgelig også båtmarkedet. Den største båten vi har i Windy-serien, er en 43-foter - og bare første dagen på Sjølyst solgte vi fem stykker for levering neste år. Neste sommer kommer vi med en 58-foter og regner med et marked også for denne, ikke minst ute i Europa. Her er jo selv 50-fotere blitt små.
- I år bygger vi mer enn 200 båter og får en omsetning på like mange millioner, fortsetter Trygve Hegnar. -Vi har kvotefordeling av båtene våre, og sett fra en produsents side er det jo langt bedre med kø og kvotefordeling enn å sitte med usolgte båter. Selv med en omsetning som vår er vi imidlertid små på verdensbasis. Allikevel klarer vi å konkurrere med langt større bedrifter, og det ligger en stor tilfredsstillelse bare i dette. Nå står også USA for tur.
-Båtprodusenten svever med andre ord i skyene?
-Så avgjort ikke! Det er viktig at du aldri mister bakkekontakten.