Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss

utgave nr 3 2

Cafe-racer som svennestykke: 26 fot ren lyst

Publisert Sist oppdatert

Cafe-racer som svennestykke:

26 fot ren lyst

Ordet lystbåt er befengt, men når alle hensyn må vike for den rene, uforfalskede glede, kan resultatet bli aldeles herlig.

Tekst og foto: Jon Winge

Slik som med ”forprosjektet” til Rolf Bernhard Isaksen. Du husker kanskje skomakeren fra Flekkefjord som bygger en 38 fots runabout i garasjen – og som skal bestykkes med to av siste generasjons Spitfire-motorer på 2500 hester hver. Vi skrev om hans ”HERLIG SÆRE” prosjekt i maiutgaven i fjor. Det er betryggende å vite at Rolf Bernhard langt fra er novise, og at svennestykket hans alt ligger og neier på Flekkefjordens vann.

Med verdensrekord i sikte

Først en liten oppdatering på det store prosjektet i garasjen: Hadde fart betydd alt, ville sikkert Rolf Bernhard gjort som freaker flest og bygget et moderne hydroplan eller en offshoreracer etter dagens design. Motorene hans formelig skriker etter det.
Men nei. For Rolf Bernhard er stil like viktig. Derfor bygger han sin fabelaktige racer etter skjønnhetsidealene fra 1930-tallet. Det blir en klassisk mahogni runabout over vann. Under vann får båten et moderne V-bunnsskrog med step, bygget av siste nytt i West epoksy og hitec-fiber. Det hele er designet av Jan Thore Olsen, Kragerø, som er litt av en ”doldis” som båtkonstruktør, men som regnes blant de beste av folk som har greie på det.
Da vi besøkte ”verftet” (garasjen) i sommer, var Rolf Bernhard i gang med å montere de langsgående ribbene som former skroget. Og Griffon-ekspert Paul Nixon fra Skottland har vært og kjælt for motorene. Nå er det bare resten igjen, og så kommer verdens kanskje raskeste V-bunnsbåt på vannet. Rolf Bernhard er en beskjeden mann og snakker foreløpig om rundt 110 knop, men Jan Thore Olsen forteller at han har tegnet en båt for godt og vel 130, så vi får se…
For å tåle slike hastigheter, må alt stemme. Det er ikke nok med rå motorkraft. Skroglinjer, vektfordeling, styrkeforhold, ja selv aerodynamikken må være optimal. Og da viser det seg at “de gamle gutta” langt fra var på villstrå. Olsen har i hvert fall ikke støtt på problemer ved å legge 30-tallets estetikk til grunn. Med de mektige V-12 flymotorene, hver på 36,7 liter sylindervolum, er det kraft i overflod. Dette blir nesten ikke til å holde ut!

Stilig svennestykke

Men det var altså ”forprosjektet” vi skulle snakke om. I båthuset sitt har Rolf Bernhard nemlig liggende et 26 fots ”speilegg” av en ”cafe-racer” fra lenge før dette ordet ble oppfunnet. Det dreier seg om en båttype som var ganske kjent lengst vest på Sørlandet like etter krigen, nemlig farsundsraceren. Typen ble merkelig nok et begrep i Flekkefjord, men ikke i Farsund, hvor den egentlig ble til. I Flekkefjord var det imidlertid en kultur omkring denne båttypen, og 6-7 båter lever fremdeles i varierende velgående.
Rolf Bernhards båt er ikke så lite spesiell. Den ble skapt av båtbygger Larsen i 1946, og kostet kr 800,- uten motor. Larsen fikk aldri se båten helt ferdig, for han døde like før levering. Larsen hadde allerede bygget flere farsundsracere til Flekkefjord, men de tidligere båtene var skarpere og rettere i forskipet, nesten uten ”flare”, altså utfall, slik vi så det på båter like etter århundreskiftet. Mannen som bestilte akkurat denne båten heter Thorbjørn Rafoss. Han ble inspirert av datidens Hacker’e, Chris Craft’er fra USA og like etter krigen, ville han ha noe tilsvarende på farsundsracer-lesten.
Da kom det til heftige diskusjoner med Larsen, som var svært konservativ og ikke ville lage noen ”butnose-båt”. Men Rafoss var en kunde med større horisont enn de fleste. Han sto på sitt og fikk til slutt en båt som var mer utlagt i baugen, og som altså hadde større utfall, slik han hadde sett fra USA. Han insisterte også på en ekstra bordgang for å øke fribordet. De vitale mål ble 25,75 fot LOA og en bredde på 1,92 meter.
Larsen kapitulerte altså, men han var mann for å innrømme at resultatet ble meget vellykket, ja det ble egentlig den fineste båten han hadde bygget. Hun fikk i alle fall vesentlig bedrede bruksegenskaper, blant annet fordi baugen slår sjøen til side og ikke går rett gjennom, i samme grad som de eldre og mer konservative søstre. Likevel; en kveldstur i gammel sjø utenfor Hidra fikk det til å fly mye vann i luften, ikke tvil om det. Men slik skal det liksom være med klenodier fra den tiden.

Ny båt på den gamle

Opprinnelig var båten bestykket med en Vauxhall firesylindret bilmotor på ca 50 hk, og Rafoss fikk en bilmekaniker til å koble på et båtgir. Da ble båten god for godt og vel 12 knop. Respektabelt på den tiden.
I 1946 var det dårlig med både materialer og verktøy. Båten ble i alle fall bygget med håndsag, øks og spiker, og treverket ble av ymse sort og kvalitet.
Da Rolf Bernhard kjøpte båten i 1991, hadde hun ligget uten tilsyn i tre-fire år og var egentlig et håpløst vrak. Det var så lite sunt treverk tilbake at Rolf Bernhard snudde båten på hodet og overstøpte skroget med polyester og glassfiber før han rev ut alt. Dernest la han tradisjonelt dekk med finerplater og staver og bygget ny vindskjerm.

Grom "jernmuskel"

Båten har hatt fire-fem eiere og omtrent like mange motorer, deriblant en utenbordsmotor. Men Rolf Bernhard har motorolje i årene sine og måtte derfor ha et gromt jern i en grom båt. Det ble en marinisert 350 cid (5,7 liters) V-åtter fra GM, som driver en strak aksel over et MS 3-gir. Dagens deplasement er i underkant av 2 tonn, og toppfarten er uprøvd.
Det brumler aldeles henrivende, men maskinen er selvsagt alt for kraftig for denne båten, som ikke bare er langsmal og skarp, men som også har et temmelig rundt spanteriss for opprinnelig å gjøre den lettdrevet med liten motor. Men slike begrensninger spiller jo ingen rolle, for det går fort nok, uansett, og en skikkelig V-åtter låter etter manges mening best på litt høy tomgang. Da går det stilig for seg, det kan vi skrive under på.

Kurvstoler

Rolf Bernhard er litt i tvil om hvilken innredning han skal velge. Foreløpig har han satt om bord to løse kurvstoler av engelsk type, med sorte puter, og det er kanskje ikke så aldeles galt, rent stilmessig. Han kan få en sofa fra en Chevrolet 1957, som sikkert vil bli tøft om han velger det. Et tredje alternativ er tradisjonelle trebenker, men det har Rolf Bernhard ikke lyst på. Og det er godt, for her dreier det seg jo ikke om noen snekke, akkurat, selv om den altså er bygget i Farsund.