utgave nr 7 2

Båtlivets gleder før og nå

Publisert Sist oppdatert

Båtlivets gleder før og nå

Motorbåtfolket har sin historie i Norge. Mye er nedskrevet i ”Motorbaaten”, et lite tidsskrift Norsk Motorbaat-Forening begynte å publisere i 1912. Her beskrives bl.a. motorbåtregattaene som var datidens store sommerlige begivenheter. Hele familier deltok i sine snekker, sjekter, kogger og runabouts. Dette var før TV, vår stressede hverdag og lenge, lenge siden. Miljøet den gangen var unikt og kan nok aldri skapes igjen.

AV ANNE MARIT KLOKK

I 1910 dro min far fra Ålesund til Lofoten på fiske. Han var 15 år og yngstemann om bord. De gikk for seil, men hadde dog en hjelpemotor om bord. Far fortalte om dette da jeg var liten og det var ingen rosenrød historie. Det var tøft, jævlig tøft. Åtte mann i en sovelugar. I firemannslugaren delte han køye med den feite skipperen. Resultatet var en klaustrofobi han slet med resten av livet. OBS: Min var far eldre enn det jeg er i dag da jeg kom til verden! Bare for å ha sagt det.
1911 ble forbundet Norsk Motorbaat-Forening stiftet i Kristiania, og i den tekniske kommisjonen satt bl. a. Richard G. Blom Furuholmen. Forbundet startet i 1912 medlemsbladet ”Motorbaaten”, en åtte siders trykksak med fyldige referater fra den tids motorbåtregattaer og andre evenementer.

Motorbåtregattaene

Noe av det som opptok NBF aller mest var motorbåtregattaene. Først i Kristiania og senere blant medlemsforeningene rundt om i landet. De som har noen år på baken, husker disse begivenhetene, og mange av den litt eldre garde kan fortelle om folkelivet og stemningen under disse arrangementet. De første årene var deltagelsen begrenset for dem som hadde båt, dvs. folk med god økonomi, men etter hvert ble dette en folkelig fest.
Alle båttyper deltog. Kogger, sjekter, snekker, runabouts av ulike varianter og hele familier deltok. Båten skulle skinne maksimalt av vask og puss og være ren i bunnen som nybadet barnehud. Oppslutningen var stor. Alt som kunne flyte og var motorisert, møtte fram. Under regattaene hadde alle ombord sine faste plasser. Mor eller et barn (etter passende vekt!) ble beordret fram i baugen for å fordele vekten slik at båten kunne yde maksfart.
Formålet med disse regattaene står beskrevet i Motobaaten fra 1912 på følgende måte: Ved en regatta for motorbaater, hvor de deltagende fartøier baade med hensyn til fart, størrelse og konstruktion er meget forskjellige, er det ikke nogen liketil sak, retfærdig at avgjøre, hvilke skal ha præmier og hvilke ikke. At premiere de mest hurtiggaaende vil være helt forkastelig, da det hele i saa tilfælde vilde reduceres til blot et pengespørsmaal. Ekstrapremie for hurtigste racer kan naturligvis være berettiget allikevel da jo en hovedegenskap ved denne klasse baater er stor fart.
Formaalet her hos os bør være at fremelske gode, for sit bruk velskikkede baattyper med harmoniske linjer, hvor motor og skrog er godt avpasset i forhold til hinanden og hvor fremdriftsorganerne, motor og propel, yder den høiest mulige nytteeffekt”.
Regattaene foregikk selvfølgelig på søndager og premiene var gedigne pokaler.

Færder’n for motorbåter

Det de færreste er klar over i dag, var at Oslo Motorbåtforening arrangerte årlig det de kalte Færderløpet i slutten av juni over to dager med følgende regler: Deltagernes fart blir ved dette løp målt nøiaktig på forhånd, og tiden for løpets gjennemførelse beregnet. Starten skjer da således at alle båter kommer samtidig til mål hvis den målte fart holdes. Løpet er et pålitelighetsløp og første båt i mål vinner. Det gjelder for deltagerne å kjøre hårdest mulig og for øvrig utnytte vind og strøm på beste måte.
I Færderløpet for motorbåter startet båter som på maksfart gjorde fra seks til 30 knop. Starten gikk lørrdag kveld for de med lavest fart. Brukt tid kunne variere fra 17 til 3 – 4 timer. Det man i dag kan kalle et hendicapløp eller idealtidløp. I dag er noe tilsvarende utenkelig å få til, i hvert fall i en så seriøs ramme og med slike pokaler som man hadde den gangen!

          Båtførerbevis gammelt forslag

Allerede i en av de første utgavene kan man registerere at det pågikk en debatt om ”tvungent båtførercertifikat og båtmerking”, noe som med jevne mellomrom dukker opp i spaltene. Vi gjengir utdrag av en artikkel fra 1937 hvor det samme temaet er omhandlet:
”Sommeren står for døren og man har forlengst begynt å forberede seg til det herlige friuftsliv som fjorden byr på, med dens mylder av seil-og motorbåter. Antallet av båter øker hvert år, likeledes motorbåtens fart, men en særdeles viktig side av saken øker ikke – sikkerheten. Forslaget om at der skulle forlanges et båtførerbevis for enhver der fører maskindrevet fartøi, stort eller lite, gikk ikke igjennem i den nye navigasjonslov, idet man mente at en en slik bestemmelse var vanskelig å kontrollere. Sjøkyndige ser med forferdelse på den mangel av kyndighet der gjør sig gjeldende og mindreårige som fører motorbåter, morer sig iblandt med å gå så nær store fartøier som mulig for å få mest glede av den sjø som settes”.
I det samme innlegget etterlyses undervisning i båtvett for folkeskolen og påbud om ”livbelter” til alle personer ”der bringes ombord”.
Lyder dette kjent i år 2000?

Om båtutstillinger

Sommeren 1930 opplyste ”Motorbaaten” at ”Motorutstillingen 1930 i London vil bli den største utstilling som nogen sinne er holdt noget steds i verden og er muliggjort ved fullførelse av den nye fløi av Olympia. Dette års utstilling vil også vise noget ganske nytt, for mens tidligere utstillinger utelukkende har omfattet motorvogner, tilbehør og kjøretøier, er det nu blitt mulig ved det betydelige utvidede gulvareal også å inkludere motorbåter. I betraktning av den store interesse for og den enorme fremgang av motorbåtsporten vil denne nye avdeling ganske sikkert bli en meget stor attraksjon for de tusenvis av motorister som har vendt seg mot denne sport”.
Når det gjelder båtutstillinger, kan man ikke akkurat si at tiden har stått stille på 70 år. Både ute og hjemme har båtutstillingene blitt et fast innslag i metropoler, kystbyer og tettsteder i takt med utviklingen av båter og motorer.

Navigasjon

Våre sjøvett-og sjøveisregler blir kjedelige og ”trøtte” sammenlignet med kaptein Salicaths styringsregler for motorfartøier anno 1912:

1.God utkik
Hold utkik skarpt, selv om det synes trygt,
End mer, naar mørkt det er og taaketykt!
I krappe farvand, hvor det farligt er at vende,
Slaa sagte fart! Stop eller bak kanhende.
2.Motorbaat mot seiler.

    En kvinde du i hver en seiler ser,
    mens motorbaaten din er høflig kavaler;
    Og ”damerne har rangen” vel du mindes.
    Derfor der ogsaa kun en regel findes,
    Hvor sidelys du ser foruten toplanterne:
    Du altid din kurs fra seilers fjerne!
3To motorbaate møtes.
    Naar top- og begge sidelys du ser imøte,
    Da styr tilhøire og vis klart dit røde!
3.To motorbaate passerer.
    Grønt lys mod grønt og rødt mod rødt;
    Vær tryg, kjør paa, men roret støt!
4.To motorbaate krydser kurs.
    Hvis du om styrbord rødt lys ser,
    Din pligt at vige da det er;
    Styr som det bedst er, uten snak,
    Høire eller venstre, stop eller bak!
    Men hvis du om bagbord grønt du har
    Med toplys over, er du klar:
    Hold kursen støt, opmærksom vær,
    For grønt har pligt at vige her!
5.En motorbaat indhenter en anden.
    Hør, hvad god sjømandsskik som regel av dig venter,
    Naar du med større fart og agterlys indhenter:
    Du styrer godt til siden og i stilhed forbi,
    For skryt og haan du altid maa sige di fri!

De kunne formulere seg med underfundighet og herlig humor den gangen for snart 90 år siden. Bladet ”Motorbaaten” har ikke mange sidene, men er tettpakket med godbiter, både redaksjonelt og på annonseplass. Derfor skal vi i Båtmagasinet fra høsten av bringe leserne klipp og kommentarer fra perioden 1912 til 1937.
Følg med!