utgave nr 9 1998

Aas Ternas far

Publisert Sist oppdatert


Molle Hals, Bjarne Aas' datter om


Aas Ternas far

Far jobbet alltid, det pleide å lyse fra arbeidsværelset hans til langt på natt. Om sommeren studerte han båtene ivrig, slik at han kunne få nye idéer til tegnebrettet når bestillingene strømmet inn på høsten, sier datteren Molle Hals.


Av Gunn Hedberg

-Far var nok mest opptatt av seilbåter, forteller 81-åringen Molle Hals, den eneste gjenlevende av Bjarne Aas´ fire barn. -Han ville heller ikke ha damer om bord, uvisst av hvilken grunn. Men stort sett hadde han liten tid til egen seilas – mest seilte han på papiret.

Hver sommer leide familien Aas et hus i Vikane, tvers overfor Hankø. Her foregikk regattaer sommeren gjennom, og Aas studerte båtenes oppførsel i vannet. Senere kunne han overføre erfaringene til tegnebrettet.

-Det var en utrolig tid, minnes Molle Hals. Hankøsundet var nærmest stengt av alle yachtene som lå der. -Jeg husker vi var om bord i den franske seileren "Madame Heriot", eid av en kvinne med samme navn. Det sto en tjener bak hver stol, klar til å lystre vårt minste ønske.

Ternene var forskjellige

Om det var seiling for alle pengene for Hankøfolket, fikk de også etter hvert motorbåtene sine fra båtbyggeren på Isegran. Krigen vanskeliggjorde eksporten av de berømte seilbåtene hans, I.O.D-en og de klassiske 6-meterne. Derfor ble Aas Terna et annet ben å stå på for båtbyggeriet. Lange, slanke plattgattere på ca 30 fot med godt spring og "slipp" akter som var lettdrevne og meget sjødyktige. De var klinkbygde over vannlinjen og kravellbygd under for å minimalisere motstanden i sjøen, en typisk østfoldsk båtbyggertradisjon.
Terna kom på slutten av 30 tallet, men Bjarne Aas modifiserte tegningene mye etter hvert og ternene var slett ikke like. De første var beregnet for 60 hk motorinstallasjon som ga dem en hastighet på 15,5 knop. Senere ble skroget forsterket og utstyrt med en 90 hk bensinmotor som ga en toppfart på ca. 20 knop.

- Jeg har en medalje som han fikk fra Fredrikstad Motorbåtforening for racerbåtene sine. Far likte fart, og han lagde motorbåter hele livet. Seilerne brukte dem gjerne til landstedbåter, og noen av dem kjører fremdeles like blankpussede på Hankøsundet og andre steder.

Laken til seil

Bjarne Aas var født i Oslo i 1886 og etter fullført utdannelse, arbeidet han ved forskjellige verft langs kysten. Da Molle Hals var liten, elsket hun å høre faren fortelle historier fra sin barndom.

- Da hadde han laget båter i årevis allerede, sier fru Hals. -Han pleide å spikke båter under skolepulten. Senere hadde guttene i gata konkurranser, og hans båt vant alltid. Premien han fikk, kjøpte han trematerialer for, slik at han kunne lage enda bedre båt neste gang!

Mens de andre guttene fikk øynene opp for det motsatte kjønn, satt far hjemme og konstruerte båter. Farmor etterlyste en gang overlakenet på senga hans. Det hadde han sydd seil av, siden han bare fikk det rundt halsen likevel, ler datteren oppgitt.

Aas var bare 17 år da han tegnet den første reelle båten sin, som bestefaren bestilte. Deretter fulgte en karriere som maskiningeniør, mens han hele tiden konstruerte motorbåter ved siden av. I 1914 fikk han tildelt en gullmedalje fordi han var den første i Norge som klarte å konstruere en 4 sylindret motor. Utdannelsen hadde han fra Horten tekniske skole. I 1916 flyttet familien på fem til Fredrikstad og han fikk stillingen som disponent ved Norsk Gearfabrikk A/S og bygget båter ved siden av. Bare i 1918 ble det sjøsatt ti seilbåter fra bedriften. Da gikk også gearfabrikken konkurs og Bjarne Aas forsatte båtbyggingen på Kråkerøy.

Stor eksport

Gjennombruddet for Bjarne Aas som båtbygger kom på 1920-tallet, da 6-meteren hans "Elisabeth 5" seilte til OL-gull. Fra da av strømmet bestillinger inn fra hele verden. Noen år senere konstruerte han den første IOD-båten (International One Design), en type båter der alle skulle være bygd etter samme tegning.

Oppdragsgiveren, en amerikansk konkurranseseiler, hadde egentlig bestilt en mindre båt. Men etter kravene han stilte mente Aas den måtte bli som han foreslo, mannen fikk heller få den til samme pris som den lille. Takket være en amerikansk bestilling på 25 slike båter i 1936, kunne Bjarne Aas flytte båtbyggeriet til Isegran. Isegran er en malerisk liten øy på en snipp midt i Glomma. Båtkonstruktøren tok over festningsverk fra 1600-tallet og Marinens minemagasin, og bygde faktisk opp et verft som gjorde seilerlandet Norge verdenskjent. Her låste han seg også inne på loftskammerset når han pønsket ut en ny båt.

- Far var veldig opptatt bestandig, minnes Molle Hals. Han gikk tidlig om morgenen, var bare hjemom og spiste middag før han dro tilbake. Ellers kunne han sitte på tegneværelset hjemme til langt på natt. Regattaene var rene eksamen for ham, da var det best ikke å lage bråk. Mens han hvilte middag, pleide han å løfte oss på strake armer, han var alltid opptatt av fysisk styrke og ble omtalt som en gigant. Han var stor og sterk og en fabelaktig seiler.

Skjønnhetssans

Datteren mener det mest karakteristiske med faren var hans sans for skjønnhet.

- Han skar ut de nydeligste trearbeider, med bitte små detaljer. En båt som ikke var vakker på sjøen, var heller ingen god båt for ham.

Selv var hun mye på båtbyggeriet og snakket med folkene som jobbet der og hun har i alle år vært en ivrig seiler.

-På det meste hadde han 60 mann i arbeid, mange av dem gikk jeg sammen med på skolen. De hadde et godt forhold til far, men han hadde et voldsomt temperament. Like til det siste gikk han til Isegran for å følge med i byggingen, også etter at min bror overtok. Far døde i 1969, samme året som båtbyggeriet gikk konkurs.

Like til det siste hadde han sine daglige spaserturer bort dit. Egentlig tror jeg ikke han skjønte at det gikk galt til slutt, mener Molle Hals. I dag bor hun i barndomshjemmet sitt, der faren kunne se verftet sitt rett over på den andre siden av Glomma.

I 1936, på høyden av sin karriere som båtkonstruktør, ble Bjarne Aas intervjuet av lokalavisa. Dvs, de måtte stort sett nøye seg med å skrive om verftet og øya Isegran, for båtbyggeren hadde liten tid til å snakke med dem. Men kjernen i tankegangen hans som båtbygger fikk de.

- Jeg tror at den vakreste båten også må være den beste, den mest effektive. Hvis en styggere båt seiler bedre enn andre, må det være reglene det er noe galt med, slo han fast.

Noen god forretningsmann var ikke Bjarne Aas. Selv om produksjonen foregikk bak låste dører, greide konkurrenter å snappe opp produksjonsmetodene hans og kopiere dem før han fikk patentbeskyttet dem.

Da plastalderen erobret lystbåtmarkedet, gikk båtbyggeriet over ende. De vakre trebåtene bygd med årelang erfaring var et tilbakelagt kapittel, men fremdeles blir noen av dem tatt vare på av entusiastiske båtelskere.
På Isegran, en liten øy ved munningen av Glomma, etablerte Bjarne Aas båtbyggeriet sitt i 1936. I det lille huset til venstre hadde Aas kontor. Bygget midt på bildet var pauserommet. I huset til høyre lå selve båtbyggeriet, mens murhuset ved siden av var maskinverksted.

Dattersønnen Olav Hals (bildet) er i gang med å restaurere bestefarens Aas Terne, bygget for Jørgen Lorentzen og senere eid av direktør August Wilhelmsen på FMV i Fredrikstad.

I denne bygningen, som nå rommer Fredrikstad museum, befant selve båtbyggeriet seg. Fordi det var oppvarmet, kunne folkene bygge båter også om vinteren.

I 2.etasje i det som kalles "Båthuset" på Isegran fins i dag et Bjarne Aas-museum. Her får de besøkende et godt bilde av den omfattende virksomheten hans.

Den fineste terna?


AV ANNE MARIT KLOKK
Odd R. Wang i Moss kjøpte en Aas Terne for ti år siden og han begynner nå å nærme seg siste innspurt av en imponerende restaureringsjobb. "Jelø" som terna heter i dag, ble utstilt under en messe i Njård-hallen i 1961 og solgt til skipsreder james Lorentzen i Oslo. Siden har båten hatt en rekke eiere, bl.a. Stabbur Nilsen i Fredrikstad.
-Jeg overtok den etter at den hadde stått på land i tre år. Da var den ganske så tørr og i dårlig forfatning, sier Odd Wang som har tatt hele båten fra hverandre, renset alle bordganger og satt det sammen. Resultatet er et skinnende vakkert og perfekt skrog med ny kalesje og nesten ferdig innredning. Alt er i hel ved. Oregon pine i skrog, dekk og dørk og mahogni i innredningen. Impregnering med Owatrol 1 og så 17 strøk benarolje, påført etter alle kunstens regler, har gitt en fantastisk finish.
-Da båten i sin tid ble utstilt i Njårhallen, var det Molle Hals som ble beordret av sin far til å passe på den. Da satt den en 6-sylindret bensinmotor på 80-90 hk i. Vi har en 70 hk Volvo diesel motor som gir en fart på 15 knop, sier han og innrømmer at han ikke har noen klar formening om hvor mange tusen arbeidstimer han har brukt på denne ternen.

Flere terner i Norge?


AV ANNE MARIT KLOKK
Kråkerøygutten Einar Kindem, nå bosatt i Oslo, er på ternejakt. For sin egen interesse og for Fredrikstad museum prøver han å skaffe en oversikt over alle eksisterende Aas Terner i Norge. Så langt har han oversikt over 22 båter, og han tviler på at det finnes mange flere, men oppfordrer ternetilhengere å ta kontakt om de har en båt eller om de vet om en ....
Kindems egen terne, "Vixen" fra 1966 er en av de siste som ble byggget. Da han fikk kjøpt den for tre år siden, var det realisering en guttedrøm. Oppvokst på Kråkerøy og stadig på Isegranbesøk så han på ternene som det ypperste som fantes.
-En Aas Terne var gjevt og da jeg var ferdig med studier og begynte å jobbe, var jeg klar for en trebåt, helst en terne. Da jeg kom over "Vixen", gikk det fort. Denne båten var gjennom en restaurering i 1985-88 og var i fin form da jeg overtok, sier han og oppfordrer folk som deler hans interesse for disse båtene og kanskje har en terne, til å ta kontakt.
Einar Kindem: Tlf. 22 88 74 75. Fax: 22 88 74 76. Mobil: 91 36 88 49. e mail: agronova.kindem@online.no