utgave nr 10 201

På kaikanten:

MorMajors faste spalte, Positiv Bavaria-sjef, Min største tabbe, Jens til rors mm

Publisert Sist oppdatert

Til ettertanke

Høstsolen rødmet på akterdekket og hvitvinen glitret som rosé. Det var stille rundt oss, og stemningen la opp til tilbakeskuende mild mimring.
Jammen var det mye brennmaneter i år, sa rederinnen.
- Og seilere, sa jeg.
- Og de hadde lange tråder, sa rederinnen.
- Det heter ikke tråder, det heter barduner, stag eller noe sånt, sa jeg.
- Lurer på hvorfor de liksom eksploderte i antall i år, sa hun.
- Får mye båt for pengene, vet du.
- Og så røde i fargen!
- Nåja, det er vel flest av de hvite.
- Og så beveger de seg så sakte gjennom vannet, sa rederinnen.
- Ja, håpløst. Stenger leia og gjør akkurat som de vil. Burde vært skuddpremie på de verste, sa jeg.
Rederinnen så undrende på meg. - På manetene?
- Nei, seilerne vel, sa jeg. De gjør jo akkurat som de vil, og så er de nesten religiøst fanatiske i uttalelsene sine. Husker du han nede i sundet før Marstrand? "Vik fra meg, satan", ropte han da vi nærmet oss.
- Ikke tull da. "Vik for meg, for satan", ropte han. Det er noe annet. Seilbåter har forkjørsrett, vet du, sa rederinnen. - Han ble litt hissig da du bare ga gass. Men du har for så vidt rett. Det har vært usedvanlig mange seilbåter å se i år.
- Ja, det kommer jo ikke som noen bombe. De formerer seg jo, sa jeg. - De må jo ned i kjelleren når andre sitter oppe i salongen eller på akterdekket og ser ut i havna og på livet. Og hva tror du de gjør der nede? Jo, der nede lager de småseilere.
- Småseilere?

- Ja, A-joller og sånt. Du vet; de heiser sine hvite kluter, men det er ikke for å overgi seg. Tvert imot. De er ute etter å ta herredømmet på de syv hav! De vil reversere tiden med noen hundre år.
- De syv hav?
- Ja, og Oslofjorden også! Snart er det ikke mulig for en motorbåt å ta seg fram på grunn av vikeplikten. Og de er lure, vet du. De heiser en flik av seilet og så kjører de av gårde med motoren sin mens vi tror de seiler. Dermed blir vi rettsløse mens de påberoper seg alle rettigheter.
Rederinnen ble stille og så betenkt ut. Og når rederinnen betenker kan hennes tanker ta de forunderligste veier. Jeg var spent på hva som kom.
- Husker du vårt første kyss? spurte hun.
- Kyss? Snakket vi ikke om seilere nå?
- Det var da Rod Stewart sang "Sailing", sa rederinnen.
Solen gikk ned bak åsen nå. Høsten la sitt mørke sengeteppe over havna. En Bavaria i nabobåsen kastet tampen og gled grasiøst ut med tente lanterner.
- Kanskje vi skulle få oss en seilebåt tross alt, sa jeg?
- Jeg tror heller jeg tar et lite glass rød, sa rederinnen.

MorMajor

Positiv Bavaria-sjef

: Godt posisjonert

Den nye toppsjefen i Bavaria-konsernet, Jens Ludman, har bred erfaring fra bilindustrien. I 11 år ledet han Fords utviklingsavdeling – nå skal han videreutvikle folkebåtene fra Bavaria.


TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN

Dr Jens Ludman har elleve år bak seg som global sjefsingeniør i Ford-konsernet og har ledet utviklingen av alle mellomklassebiler fra Ford de senere årene, inkludert Ford Mondeo. Han er ekspert på å identifisere ulike målgruppers behov, noe han mener er nyttig kompetanse når han nå skal lede Bavaria.
Hvilken kompetanse tar du med deg fra bilindustrien til Bavaria?
– Først og fremst metoder som gjør det mulig å produsere effektivt samtidig som vi klarer å tilfredsstille kundegruppens behov. Bilindustrien bruker mange år og milliarder på utviklingen av en ny modell – da er det helt avgjørende at man treffer målgruppen med produktet. Det samme vil det være for Bavaria. Samtidig skal vi ha fokus på fleksibilitet i produksjonen slik at vi i noen grad kan tilpasse produktene etter kundens ønske.
Vil det si at vi får se tydeligere nisjeprodukter fra Bavaria i fremtiden?
– Vår spesialitet er volumprodukter. Vi vil sørge for at mange får muligheten til å oppleve båtlivet med gode produkter til riktig pris. Og det vil det fortsette å være. Men det vil også være plass til differensierte produkter hvor kunden gis større anledning til å tilpasse produktene etter egne ønsker. Vi vil også vurdere mulighetene for å utvikle nisjeprodukter under andre navn.
Finanskrisen ble nylig avblåst i store deler av Europa. Hvilke signaler fanger du opp i båtmarkedet?
– Vi utnytter nå noe under 60 prosent av vår produksjonskapasitet. Ja, vi er gjennom krisen, og vi ser at volumet øker moderat, og vi regner med en vekst på rundt 10 prosent i år i forhold til volumet da vi var i bunnen av krisen. Bavaria har i løpet av finanskrisen fornyet modellporteføljen slik at vi er godt posisjonert for å møte et voksende marked.

En skikkelig skipshund

Tekst og foto: Trond J. Hansen

- Jeg synes det er helt topp å være på kajakktur med matmor, forteller Linus til Båtmagasinet. Han forteller videre at de i sommer traff på en delfin da de var ute og padlet. – Det var litt skummelt, så det var tryggest å sitte på fanget til matmor da, sier den lille tøffingen. Vi traff på Linus og Tove Karin da vi besøkte Bjørnsund i sommer. Et vakkert sted på sørsiden av Hustadvika. Linus understreker at alle hunder i båt må huske å bruke flytevest. Ja, det er jo selvfølgelig også viktig at eierne bruker slik. Dessuten kan solen være sterk på sjøen, så også solbriller er greit å ha. Linus nynner litt på sommerslageren til Lars Vaular: Eg må, eg må, ha solbriller på. Linus hilser og sender snutesuss til alle andre skipshunder - ”Salty Dogs”.

Min største tabbe:

Fra tidenes morgen, det vil si oktober 1985, bidro skuespiller, båtmann og nå avdøde Sverre Holm med en av tidenes største seriesuksesser i Båtmagasinet; ”Min største tabbe”. I hver utgave, trofast i seks år påkalte spalten hans smil og latter – og mye gjenkjennelse for alle på sjøen. Knapt en kjendis med båt slapp unna spalten. I anledning vårt 25 års jubileum gjengir vi fremover noen kortversjoner av ”Min største tabbe”.

Vann og bensin går ikke bra!

Sverre Holm: I en spørrelek i radio forleden ble jeg bedt om å nevne minst fire begivenheter i 1963. I all beskjedenhet svarte jeg kjapt: Finn Gustavsen felte Gerhardsenregjeringen og Jon Lyng ble statsminister. Skeid ble cupmester i fotball etter å ha spilt tre finaler, mordet på John F. Kennedy i Dallas og endelig Ivo Caprinos kjøp av en diger Ancas Queen, som må ha vært Oslofjordens største – på hele 28 fot.
Vi syntes i alle fall den gang at den var enorm. Man snakket om det på byen…
-I dag (1989) ser den ut som ei jolle når vi passerer den oppankrede lystbåtflåten i Middagsbukta, ler Ivo Caprino.
Men fortsatt er den like flott. Og merkelig nok har det ikke skjedd så mye med utviklingen innen design siden den gang. Bortsett fra noen små finesser her og der.
Og vi er enige. Vi beundrer båten som ligger fortøyd utenfor filmatelieet og boligen til Ivo på Snarøya.
Ivo Caprino, dukkefilmgeniet og skaperen av blant annet ”Flåklypa Grad Prix”, en verdenssensasjon av en film, som til og med har slått selveste Olsenbanden på hjemmebane i innspilte millioner.
- Sjø og båt er fin rekreasjon, bedyrer Ivo med havlys og gromlys i røsten.
- Vi drar ut så ofte anledningen byr seg.
- Og selvfølgelig aldri begått tabber?
- Aldeles ikke.
- Kan tenke meg det…
- Ikke det jeg kan huske i alle fall. Noen småting kanskje, men ikke mye å skrive i Båtmagasinet om. Bortsett fra at jeg en gang i min 17-foter tok feil av forover og akterover på spaken og ga på skikkelig gass og pløyde gjennom ei trebrygge så fillene føk. Restene av bryggen kunne etterpå brukes til opptenningsved.
- Ellers ingenting?
- Nei, avgjort ikke. Min far lærte meg å være forsiktig. Husker riktignok at jeg engang på Hvasser fortøyde med akterstussen nordover og overhørte værvarslingene i radioen om den forestående kulingen nordfra. Utpå natten våknet vi med et brak, og resten skjønner du selv. Vi sto med baugen nesten på land.
- Det er jo sånt som skjer den beste, trøstet jeg.
- Ikke sant, svarer Ivo.
- Noen tabber har vel jeg også gjort, fortsetter han.
- Jeg kjenner fjorden, men likevel rart hva som kan dukke opp under vannflaten. Så står man der uten propellblader. Blir dyrt i lengden. Det er som å slenge ut dreggen uten å ha festet trossa i båten. Må innrømme at jeg har gjort det også. Det hender man har tankene på annet hold.
- Eller har liten tid?
- Nettopp. Som da jeg skulle fylle vann for weekenden. Dro innom en marina underveis og stakk slangen i det jeg trodde var hullet for vann. Oppdaget altfor sent at jeg fylte vann på bensintanken.
- Jeg hører at du trives i Nevlunghavn?
- Å jasså? Ivo betrakter meg skarpt.
- Har du hørt det også?
- Jeg lå innerst i kanalen. Fint og rolig der inne. Deilig med nykokte krabber og reker fra fiskeutsalget på brygga. Jeg trives der.
- Jeg hørt at du hadde det så travelt?
- At jeg pløyde meg ut av kanalen med full speed så alle småbåtene nesten ble kastet på land?
- Noe sånt, ja
- Ubegripelig.
- Pinlig, vil jeg heller si.
- Men det er jo blank løgn. Det er ikke min stil å bedrive den slags råkjøring.
- Si meg, er det ikke du som står bak fartsuhyret ”Il Tempo Gigante”?
- Spiller ingen rolle. Jeg avliver her og nå alle spekulasjoner rundt denne vandrehistorien om at jeg skulle ha kjørt som en bølle i Nevlunghavn.
- Vi tror det på ditt ord, Ivo. La hermed historien være ute av verden.

Bildet:
Ivo Caprino hadde bare noen få skritt fra kjøkkendøren til han var om bord i sin Ancas Queen.

Jens til rors

- Nei, men er det ikke statsministeren som tøffer der borte?
- Jovisst er det, det. Båtfolket på Hvaler er lommekjent i farvannet og vet hva som skjer. Han ror ikke, statsministeren, han står til rors i sin Skager 660. Var ikke det en gave fra partiet til hans 50 års dag i fjor?
Han storkoste seg i båten, sier vår velinformerte kilde der ute mellom skjærene. Men båtprodusentens munn er lukket med syv segl. Der går det ikke gang å få bekreftet at de har levert båt til Jens…
Men til rors, der står statsministeren.

Bildet
JENS TIL RORS: Statsministeren tøffer rundt i Hvalers skjærgård i sin Skager 660.