Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss

utgave nr 10 2

Brukttest: Winrace 22

Publisert Sist oppdatert

Brukttest: Winrace 22

Gammel traver holder mål

Akkurat nå er det 15 år siden det alle første Båtmagasinet kom ut. Den første båten vi testet var en Winrace 22. Derfor valgte vi naturlig nok Winrace 22 som objekt for bruktbåttesten denne gang.

Tekst og foto: Jon Winge

15 år er ikke så mye, men jommen har det skjedd en del på den tiden. Inntil sommeren 1985 levet Seilas og Båtliv i idyllisk harmoni. Her var Morten Jensen, Ingvar Johnsen, Anne Marit Klokk og undertegnede. Det var stort sett vi som representerte båtjournalistikken i Norge. Så kom Allers og hentet to av våre kolleger, for å starte Båtmagasinet. Og konkurranse var sunt i alle fall for leserne. I Seilas og Båtliv ble vi stadig bedre, men det var ikke nok, for Båtmagasinet tok ledertrøya, og har beholdt den siden.
Den historien kjenner de fleste av leserne. Det de neppe vet, er at ringen er sluttet. ”Båtjournalistfamilien” er samlet igjen. Vi i Seilas og Båtliv førte en turbulent tilværelse, med stadig nye eiere og nye navn – inntil dette bladet, til slutt under navnet SEILmagasinet, er under samme tak som Båtmagasinet – og i tett samarbeid. (KNS’ blad under det gamle Seilas-navnet er en nykommer.)
Det er fint å jobbe sammen med gamle kolleger igjen i et blad som lenge var en arg konkurrent.
Nå har jeg gleden av å teste brukte båter for Båtmagasinet, og hva var mer naturlig enn å velge nettopp den båten som ble testet ny i første utgave, nemlig Winrace 22. En interessant oppgave: Hvordan opplever vi denne båten i år 2000, sett i forhold til hvordan Ingvar Johnsen oppfattet den i 1985? Og hvordan har båten holdt seg, både i kvalitet og pris?
Jeg voktet meg vel for å la meg påvirke og gikk om bord uten å ha lest testen fra 1985. Jeg har ennå ikke lest den, her jeg sitter og skriver resultatet. Når det er gjort, er tiden inne til å sammenligne. Det blir spennende.

Konsept

Winrace 22 vil jeg uten videre kalle en rask dagstur/badebåt for familien, eller en weekendbåt for to. Konstruktøren har prioritert uteplassen og ikke falt for fristelsen til å pakke masse innredning om bord i cockpiten. To seter i fartsretningen, én benk akterut og et lite bord er alt.
Cockpiten er dyp, og det har sin pris, for den eneste måten å få til det i en V-bunnet båt av denne størrelsen er å øke fribordet. Ser vi nøyere på båten, finner vi også at den er temmelig høy, men det er snedig kamuflert, både i linjene til vindskjerm/targabøyle, i bred vannlinje og et bredt, fargefelt over fenderlisten. Testbåten fra 1985 var rød, dagens testbåt, bygget i 1986, er blå, og det optiske resultatet er omtrent de samme.
Den tilfredse eier har hatt båten i tre år, og forteller at det var plassforholdene om bord han og kona falt for. Og at de likte båtens utseende.

Sjøegenskaper

Dette skal være en rask båt, men forholdsvis beskjeden motorkraft setter grenser for hvor dyp V-bunnen kan gjøres. Denne er relativt flat, noe som gjør skroget lettdrevet, men som fører til at det slår merkbart. Det er til å leve med, bare man ikke har det for travelt. Baugen er nemlig meget vellykket, med godt dimensjonert steglister, markert knekkspant og et utfall som samarbeider om å slå vannet godt til side. Dette er en tørr båt. Det relativt beskjedne bunnreiset gir skroget god stivhet. Bunnen er ellers lite typisk. Den er så godt som fri for rette flater i noe plan. Olle Terjesen har rundet av det meste, nesten umerkelig, med godt resultat. Slikt er ellers risikabelt på V-bunnete båter, noe vi har flere eksempler på.
Vaierstyringen (Teleflex) virket noe tung, men den er jo14 år gammel, da! Til gjengjeld er den presis og passe direkte. Båten svarer godt på rorarbeid og ”sitter godt fast i vannet”, med beskjeden kavitering, selv under forholdsvis brå manøvrer. Finmanøvrering går greit, men i sidevind må man stole på gass, gir og fremfor alt seg selv, for det skal ganske stor fart til for å unngå at baugen flyr ut.
Planingsterskelen er absolutt der, men det er motorkraft nok til å feie greit over den, uten at baugen blir uvanlig høy.

Fremdrift

Båten er åpenbart bygget for Volvo Penta AQ 151/290, en firesylindret bensinmotor med ferskvannskjøling på 145 hk. Kombinasjonen virker ideell. Drevet har powertrim, som det lønner seg å bruke bevisst.
Det er interessant å studere Volvo Pentas opprinnelige oppgaver over ytelse og forbruk for denne båten. En propell på 15”x17” skal gi et turtall på 5200 o/min og en toppfart på 33,8 knop. Drivstofforbruket skal da være 41,4 l/t, synkende til 11,4 l v/3000 o/min. Med 14”x19” propell, skal maksimalt turtall være 5000 o/min, toppfarten 34,8 knop og forbruket 43,8 l/t, synkende til 12 l/t v/3000 o/min.
Men slik var virkeligheten for en fjorten år gammel båt som hadde ligget ute en hel sesong:

Eieren forteller at når båten er nystoffet, oppnår han nesten 5800 o/min, og at toppfarten kommer opp i overkant av 26 knop. Forskjellen er jo egentlig dramatisk, og forteller at slike produsentoppgaver skal tas med mer enn én klype salt. Forbruk ble ikke målt, men litt hoderegning med 250 g/kWh viser at det virker tilforlatelig. Båtens propell er kanskje litt for lett med ren og tom båt, men ganske riktig utover i sesongen.
Harmonisk fart ligger rundt 4400 o/min. Da går nok motoren ganske økonomisk også. Synker farten under 19 knop, blir båten litt tung i sessen.

Førerplass og passasjersete

De to separate stolene er komfortable, og 14 års bruk i sol og vind har ikke ødelagt plasttrekket. Litt plastrens, og de blir som nye. Ratt og gir ligger godt i hånden og oversikten er god. Setet er imidlertid litt for høyt over dørken. Jeg savnet noe for føttene.
På vei over planingsterskelen kan det lønne seg å reise seg for å holde full oversikt over baugen, og her går det fint bak rattet. Det er for øvrig godt å stå midtskips og styre med høyre hånd. Med kalesjen oppe, kan du bare åpne en glidelåsluke og stå fint og fritt. Denne luka gjør det dessuten enkelt å entre båten når kalesjen er oppe.

Uteplassen

2000 o/min5,4 knop.Jager en del. Må rattes aktivt.
2500 o/min6,5 knop.Styrer noe bedre.
3000 o/min7,7 knop.Styrer bra, men drar opp en del hekksjø.
3500 o/min11,2 knop.Kjølvannet begynner å rette seg ut.
4000 o/min14,8 knop.Flatt kjølvann.
4500 o/min19,2 knop.Båten ”glir” fint.
5000 o/min22,5 knop.
5500 0/min24,2 knop.

Entring blir ofte et problem i båter av denne størrelsen, men her er det løst over fordekket, gjennom vindskjermen og ned en leider som også tjener som skyvedør til lugaren forut. Virkelig bra!
Winrace har ”targabøyle”, som pynter opp, men som først og fremst gir god forankring for en todelt kalesje. Den aktre delen er enkel å parkere bak rygglenet til sofaen. Det har to stillinger, som enten gir en sofa, eller en solseng for to personer.
Båten har påmontert en liten, støpt badeplattform med badeleider. Den er praktisk og demper dessuten motor-/drevstøy. Et rundt og forholdsvis stabilt søylebord er resten av innredningen, resten er fri dørkplass. Den blir stor nok til at man kan bevege seg ubesværet, men ikke så åpen at det blir risikabelt i sjøen. Det er lagt vekt på trygghetsfølelsen. Cockpitkarmen er tiltalende høy, ja den rekker faktisk helt opp til hoftekammen.

Boforhold

Båten har bofasliteter, selv om alt er temmelig ”mikro”. Du kan felle ut en bysse med ett bluss rødsprit kokeapparat og en ørliten vaskekum (med trykkvann!) foran passasjersetet. Du kan gå på do også. En original Porta Potti ”bæsj and carry” har sin faste plass under dørken, med tilkomst (fremtrekk) fra den lille lugaren i forskipet. Dette fungerer for folk som har den rette innstillingen til slikt.
Forut er det faktisk god soveplass til to voksne mennesker uten klaustrofobi, og det er til og med hyller for litt tøy etc. både her og der. Det er stueplass under køyene.
Når lugaren bebos, får man luft med skyvedøren på klem, men når båten forlates og låses, blir det helt tett her inne. Det problemet lar seg løse ved å ta ut to passende hull i leideren, ett høyt og ett lavt, for luftsirkulasjon. Med sofaens rygglene i bakre stilling, får vi to liggeplasser under kalesjen også. Denne båten kan faktisk ”besove” fire voksne.

Teknisk

Det er alltid hyggelig å komme om bord i en gammel båt som fortsatt er hel og fin. Winrace 22 er åpenbart godt bygget, for alt hang godt sammen, og det var lite knirking og jamring i skroget under fart.
Opprinnelig ble båten levert med ett batteri for både start og forbruk, men dette eksemplaret har fått tokrets-system med god mekanisk skillebryter og eget forbruksbatteri.
Båten har ikke ferskvannstank, men plastkanne med hurtigkobling. Trykkvann er altså standard, og i denne båten er det også lagt opp til friluftsdusj akterut – enkelt som bare det med Gardena-koblinger. Et eksempel til etterfølgelse? Testbåten hadde dessuten et lite varmeapparat. Topplanternen på targabøylen er i minste laget, og den kaster lys ned i båten gjennom kalesjen. Posisjonslanternene har god størrelse og kvalitet, og plasseringen er bra. Motorinstallasjonen er renslig og grei, med god tilkomst rund baut. Det lakk litt fra ferskvannssiden i varmeveksleren, men varmevekslere har jo aldri vært Volvos sterkeste side.

Årganger og priser

Les Anne Marits presentasjon av verftet for 15 år siden (i samme blad). Den gir et interessant perspektiv på norsk båtbygging. Når jeg ringer Olle Terjesen i Winrace, er han fortsatt stolt av båten, som han tegnet på bakgrunn av sine erfaringene som konstruktør og fører av løpsbåter. Men han har ikke peiling på hvor mange Winrace 22 han har produsert. ”Noen hundre støkker,” er alt han våger seg på, men andre opplysninger jeg sitter med anslår rundt 400.
De aller fleste båtene ble levert med denne motorløsningen, men noen få ble levert med Volvo Pentas AQD 31 dieselmotorer, og ytterligere noen med OMCs SeaDrive. Gode løsninger, begge to, hevder Olle. Produksjonen tok til rundt 1980 og opphørte i kjølvannet av krakket i 1988. Kravene til CE-merking gjør at han ikke bryr seg om å ta opp produksjonen igjen, men andre går og teller på knappene, forteller han. I dag er han mer kjent som en av de helt store på propeller her i landet.
Denne båten ble solgt ”på tilbud” under Sjøen for alle for kr 165 000,-, og Olle forteller at riktig fine eksemplarer blir omsatt for nesten det samme i dag. Ønsker du en brukt Winrace 22, må du i alle fall regne med å bla opp rundt 130 000 for en god båt.

Hva skrev vi i 1985?

Hva mente så Ingvar for 15 år siden? Jeg åpner mitt innbundne nr 1 og ser at redaktør Johnsen trekker frem superlativene. Det enkle er ofte det beste, hevder han, og mener at båten er så velbygget at den vil tåle hard bruk. Det fikk han jo rett i. Han berømmer også entringen over fordekket og fremholder det som den beste løsningen. Også han berømmer båtens styreegenskaper, og bemerker følsomheten for sidevind. Han fant også at båten var tørr.
Johnsen kaller Winrace 22 livlig, men disiplinert, og finner faktisk at den går mykt i sjøen, mens jeg altså synes den slår vel mye. Det synes eieren også. Her har det muligens skjedd en utvikling som gjør at vi stiller større krav i dag.
Og så kommer noe spennende: Han måler hele 33 knop ved 5400 o/min, mens dagens testbåt gjør 24,2 på 5500 o/min – med samme motor- og drevinstallasjon! Volvos opprinnelige beregninger holder altså ganske godt for ny og tom båt – med glatt bunn. Bildene fra 1985 avslører at Ingvar er om bord i nettopp det under testen. Av dette kan vi lære at farten synker etter hvert som båter er i bruk. Det skyldes at de fylles opp, tar til seg en del fuktighet og får mindre slett bunn etter hvert som bunnstoffet bygger seg opp. En viktig årsak er sikkert også at motoren slites med tiden og ikke blir like sprek. Volvos B25 bilmotorer er jo ikke bygget for å gå på konstant høyt turtall og så høyt effektuttak time etter time, selv om det jo har vist seg å gå forbausende bra.
Ellers er det stort sett ”full klaff”. Både Winrace 22 og Båtmagasinets tester ser ut til å holde mål.