utgave nr 11 2001

M/S Dixie Lily på tur igjen: DEN SISTE ETAPPEN!

Publisert Sist oppdatert
M/S Dixie Lily på tur igjen

DEN SISTE ETAPPEN!

Etter å ha tilbakelagt nesten 10.000 nautiske mil på Europas vannveier med M/S Dixe Lily, er Thomas, Cecilie og John Fredrik tilbake på Hvasser, hvor ferden begynte for to år siden. Vi følger dem det siste stykket fra Frankrike og hjem til Vestfold.

TEKST OG FOTO: THOMAS BELL
Jeg har skrevet litt om Canal du Midis fysiske dimensjoner, men får også ta med litt av historien. Selve drømmen om en kanal fra Toulouse og ned til Middelhavet er svært gammel. Toulouse sto allerede i forbindelse med Atlanterhavet via elven Gironde og Garonne, og det var naturligvis mange involvert i å gjennomføre et så gedigent prosjekt. Av den grunn var det flere harde kamper for og imot denne kanalen. Pierre Paul Riquet regnes som stifteren av kanalprosjektet. Arbeidene startet i 1666, og den sto ferdig den 15. mai 1681. 12.000 mann arbeidet i drøye 14 år for å realisere prosjektet. Riquet døde like før. Han hadde brukt all sin tid, krefter og hele sin formue på ca. to millioner pund.
Denne vannveien gjennom Frankrike muliggjorde en risikofri ferd fra Atlanterhavet og godt inn i Middelhavet på mindre enn ti dager! Totalt er det gjort 328 forskjellige arbeider og installasjoner for å få kanalen til å fungere, som akvedukter, tunneler og reservoarer - det største rommer 6,5 millioner kubikk meter vann! Den siste kommersielle lekteren gikk her en gang på 1970-tallet, nå er det fritt frem for fritidsbåtene.
Vi tok en dag i Carcasson for å se på den gamle middelalderbyen hvor det er innspilt diverse Robin Hood filmer, og bymurene med tårn er helt intakt. Etterpå bar det opp på et falkoneri, de hadde noen kjempegribber blant annet, og en av dem gikk faktisk til angrep på John Fredrik.

Mot Biscaya

Vi synes kanalstrekket fra Middelhavet og opp til Toulouse er vakrere enn fra Toulouse og ut til Atlanterhavet, men det er flere spennende steder å besøke på det sistnevnte strekket. Sjarmerende byer som Valence d` Agen er det flere av, og det produseres vin over det hele. Om man tar noen små avstikkere, kan man for eksempel gå til byene Condom, Barbaste eller Vianne ved Armagnac som er kjent for det litt sterkere. Før du passerer Bordeaux, kommer du også til byen med det legendariske navnet Cadillac. Bordeaux er vel det mest prestisjetunge navnet når det gjelder vin i Frankrike, og paradoksalt nok det eneste distriktet som også kan importere vin fra andre steder og sette sitt navn på den.
Vi nærmet oss nå det fryktede Biscaya, og det var tid for å få tak i karter og tidevannstabeller. Tidevannsforskjellen er stor i forhold til hjemme. Selv på denne tiden hvor den nesten er på det minste hadde vi 5,4 meter forskjell i Pauillac. Med store forskjeller i høy og lavtrykk kan det naturligvis øke enda mer. Tidevannet strekker seg også langt opp i Garonne, helt til slusene ved Castets en Dorthe som ligger ca 163 km fra munningen av Gironde om man regner den for å være ved kysten utenfor Verdon. Da gjelder det å reise med tidevannet og ikke i mot! 4 knop gratis er ikke å forakte.
Vårt første stopp etter kanal- og elveferden ble Royan ved munningen av Gironde, terskelen ut til Biscaya. Vi trengte flere kart, men vi hadde fått en tidevannstabell og 2000-utgaven av Votre Livre de Bord bloc marine av en hyggelig fransk familie. Denne guiden finnes i to utgaver, en for Middelhavet og en for Atlanterhavet, og inneholder havnekart, distanser, tidevannstabeller, strømforhold. Personlig vil jeg allikevel anbefale den engelske The Macmillan Reeds nautical almanac. Vi har tenkt oss inn igjen på kanalsystemet for å unngå Brest, så det er vel snaue 200 nautiske mil vi får av Biscayabukta.
Kanalene fra Pénestin over til St. Malo skal gå med et skrik, på det grunneste er den 1,10 meter. De laveste broene er 2,50 meter, og vi rager 2,45 når vi har skrudd av søkelys, antenner, ventiler osv. Det er den siste delen av dette kanalstykket som er kritisk, men vi får ta det pent.

Snilt møte

Det er ganske grunt ut fra Royan og det er en av årsakene til at tidevannet får slik fart, men forskjellen er vanligvis ikke mer enn fem til seks meter. Vi hadde valgt å kaste loss da det kun var to timer igjen til lavvann, til dels er det kun en renne på halvannen meter inn og ut av Royan ved lavvann, og til dels ville vi da få strømmen med til den sakte ebbet ut. Vi skulle nesten rett nord etter sandbankene og ville da få tidevannsstrømmen med oss opp mot la Rochelle etter hvert. Tiden viste at vi hadde valgt rett. Vi brukte 6 timer og 20 minutter på de snaut 60 nautiske milene. Det ble en nydelig tur. Vannet ble blått etter hvert som vi fjernet oss fra Gironde, og havet lå som et speil. Cecilie hadde gruet seg til dette strekket, så det var godt med en fin debut på Biscayabukta.
La Rochelle er Frankrikes seilerby nr. 1. Det var regattatid da vi kom, men vi fikk plass i havnen som totalt kan ta minst 3.500 båter. Havneavgiften var ikke så ille, men prisnivået er generelt høyt på Atlanterhavssiden. Vi burde vel ha tatt en titt på Rochefort og Cognac, men hadde ikke tid. Vi tuslet i stedet videre til Saint Martin de Re. På capitaneriet hadde de fortalt oss at vi skulle ankomme tre timer før høyvann, da åpnet de slusen inn til havnen. Man kan godt ligge utenfor slusehavnen, men da ligger man ikke trygt. Det er ellers nok av havner som blir tørrlagt ved lavvann, og da blir i alle fall vi liggende med slagside.
Vi ble et par dager i Ile de Ree, den flate øya med de sjarmerende landsbyene. Den er ikke ødelagt av turister, selv om Atlanterhavssiden stort sett består av sandstrender. Saint Martin har en nydelig havn som er innlemmet i det gamle fortet fra middelalderen. Da vi dro videre 29. mai, hadde vi også maksvær opp til De L´Ile D´Yeu. Vi dro ut litt før tidevannet var på topp, og solen skinte på et nesten flatt hav. Etter 55 nautiske mil og nok en deilig dag i Biscayabukta, ankom vi sjarmerende Port Joinville. Hvitmalte hus med blå dører og vinduskarmer gir nesten gresk stemning.

Bretagnes hovedstad

Nå gjaldt det å komme seg inn på elva Vilaine. På tross av at værmeldingen spådde 4 Beaufort, fikk vi en fantastisk avslutning på vår lille Biscaya-tur. Vi lå over i en marina ved Arzal den første natten hvor vi også fikk kanalkart for ferden gjennom Bretagne. Kanalkartene finnes i to utgaver, den ene heter Navicarte og den andre Guide Vagnon. Det siste er å foretrekke siden det er mer informativt. Kartene har fransk, engelsk og tysk tekst. Alt man trenger å vite står i disse kartbøkene!
Turen videre opp til Messac ble fantastisk. På forhånd visste vi kun at St. Malo var et besøk verdig, men kanal og elvesystemet i Bretagne, totalt opp mot 1.100 km har virkelig mye vakkert å by på, og den fjerdedelen vi gikk gjennom var meget representativ! Vakkert landskap, nydelige byer, også middelalderbyer, med flotte museér, kirker og chateauer. Dessuten er Bretagne også kjent for sitt kjøkken dominert av havets spise. Vi måtte naturligvis ta en titt på Rennes, hovedstaden i Bretagne. Store deler av byen brant ned i 1720, faktisk oppmot 900 bygninger, men det er likevel mange gamle hus her i utmurt bindingsverk. Byens rådhus for eksempel, men også Palais de Justice og de mange kirkene. På vei opp til Rennes gledet vi oss over sluseboliger med mye fint steinarbeid, og det er som regel et lite parkanlegg rundt selve slusen. Sluseportene er stort sett i tre som de var fra gammelt av.

På bunnen

Nå ble det lavt under broene for alvor og periodevis svært grunt. Vi hadde stadig kontakt med bunnen. Stort sett var det noe mykt som løftet hekken opp, men til tider også kontakt av det harde slaget. Dixie Lily er heldigvis solid så hun tåler godt disse grunnstøtingene.
Mye er gjort for kanalferd og camping i dette området. Her fins gratis liggeplasser, flere med vann og dusj, noen sogar med gratis strøm. Stort sett seiler man gjennom en frodig løvskog med mye blomster. Spesielt når man nærmer seg slutten av Rance er det verdt å gjøre strandhugg, samt i lille sjarmerende Léhon og så absolutt Dinan!
Vi ankom St. Malo som vi visste var vakker og forventningene ble innfridd. Det må også være et fantastisk sted å være når det er riktig stormer, for her slår sjøene høyt! Vi så bilder fra høst og vinterstormene, der sjøene slo langt over bymuren! Tidevannsforskjellen var nesten 9,5 meter mens vi var der, noe vi måtte tåle under vår flotte tur videre opp til Cherbourg, for å få det med oss når vi skulle runde Cap de la Hague. Tidevannet varer i underkant av 6 timer før det skifter, men i praksis ofte kortere da tidspunktene varierer fra sted til sted, så det er sjeldent man får mer enn 5 timers nytte av det. På det siste strekket vårt i den engelske kanal, fra Cherbourg til Honfleur, fikk vi full klaff.
Honfleur er en liten sjarmerende by stinn av restauranter og gallerier, og antakelig en turistmagnet. I Honfleur er det sluser og hevebro som ikke helt følger tidevannet. Tidspunktet for tidevannet forskyver seg for hver dag, slik at fra tid til annen kommer det på svært ugunstige tider, relatert til dagslys og hevebroer. På elver og kanaler er det forbud mot ferdsel for lystbåter etter mørkets frembrudd.
Distansen Honfleur-Paris er totalt ca 350 km. På veien passerer man Rouen hvis navn er blitt kjent via Claud Monets mange malerier av katedralen i byen. Det er faktisk lov å holde 20 km/t på dette strekket, og selv etter Rouen er det hele 18 km i timen, som er mye kontra det vanlige 6 eller 10 km/t. Vi tilbakela ca 160 km den første dagen da det er få sluser på Seine. Vi la oss på et idyllisk lite sted ved navn Gribouillard. Vi greide drøye 100 km neste dag og ankom Paris den 9. juni, dagen før Cecilies fødselsdag. Det var fullt i Port de Arsenal, så vi tok peiling på et sted ovenfor Notre Dame. Nå er det heller ikke lov å ligge på dette strekket, men politiet ser en annen vei, og det er pullere hele veien. Utenfor sightseeing-området kan det være utrygt. Dagen etter fikk vi heldigvis plass i havnen hvor vannet ligger blankt som et speil.

Nitriste Belgia

Vi tok av fra Seine og over på l´Oise, skjønt det er flere muligheter videre inn til Belgia. Vi har tatt kanal du Nord før, vi tenkte litt på kanal de St. Quentin, men den har en tunnel på 5,6 km. Derfor tok vi den sluserike veien på kanal latéral á l´Oise over på kanal de la Sambre á l´Oise og til slutt over på Sambre for å entre Belgia. Det var i grunnen den retteste linjen, men med hele 47 sluser. Vi hadde et par 12 timers kjøredager, men det er mange steder som er et stopp verd på dette strekket, med flere fantastiske slott og chateauer. Vi fikk faktisk relativt billig diesel på denne turen, 3,29 ff per liter og det er mer enn 2 ff under normalprisen.
Vi har vært gjennom en utall av sluser, totalt ca 850, men det dukker stadig opp noe nytt. På det siste strekket vårt i Frankrike fikk vi utdelt en fjernstyring til å betjene slusene med. De programmerte den til det språket man ønsket, fransk, tysk eller engelsk. På forrige tur greide vi 50 sluser på en dag, og den rekorden er ikke lett å slå! Det beste vi har klart nå er 35. Da vi entret den første belgiske slusen søndag morgen, måtte vi betale 42 belgiske f. Senere måtte vi kjøpe et halvtårskort til ca 400 norske kroner.
Stort sett var vår kanaltur gjennom Belgia nitrist, med møkkete vann, gjennom industriområder som har mye til felles med Øst-Europa, inklusiv vannveien gjennom Brussel. Slik var det på forrige tur også, hvor vi gikk gjennom helt andre kanaler. Men rett skal være rett, det var et par unntak, blant andre Klein Willebroek, med gjesteplasser og det hele, noe det ellers ikke er så mange av.
På ferden gjennom Belgia fikk vi også en tur med en sluseheis som løftet oss en halv sjømil. Generelt er det vår erfaring at Belgia har lite å tilby kanalturister. Forskjellen er påtagelig når man kommer inn til Nederland. Vi famlet litt i blinde etter at vi forlot Frankrike, for vi hadde fortsatt ikke fått tak i kart over kanalene i Belgia eller Nederland. Stort sett hang vi oss på lekterne og gikk inn i slusene på grønt lys etter dem. I Belgia snakker de stort sett bare flamsk og fransk. Nederlenderne er generelt mer språkmektige, og det har langt bedre oppmerking langs vannveiene.

Nydelige Nederland

Vårt første stopp i Nederland ble det lille sjarmerende stedet Willemstad, hvor vi fikk kjøpt kart og proviant. Nederland er foruten vann og kanaler preget av blomster og trær – og av svært hjelpsomme og vennlige folk. Båtlivet setter de høyt, også i innlandet. Kysten deres ikke like velegnet for båtliv som vår egen. Man kommer langt med en vanlig båt, men lengst hvis den ikke er over to meter høy. Det er naturlig nok et utall av broer, og de fleste er hevebroer, men ikke alle. Det står avmerket i kartet og foran broer og sluser hvilken VHF-kanal de ligger på, så det går ganske greit. Man kan til tider bli litt svett når de store lekterne dukker opp rundt en 90 graders sving, men de går som på skinner! Man må bare ikke komme alt for nær siden de suger det meste til seg på sin ferd.
På veien var vi innom byen Leiden, Rembrants fødeby. Dagen etter bar det av sted til Amsterdam hvor vi la oss 23. juni. En flott by med alle sine kanalene på kryss og tvers. Vi bestemte oss for å ta nye kanaler videre også, for å få sett litt mer av dette spesielle landet. Denne gangen valgte vi å gå på innsiden av Flevoland og opp Meppelerdiep, Drentche Hoofdvaart og Noord Willemskanal, for igjen å ende ut i saltsjø ved de Nord Frisiske øyer som sist.
Det er mange broer i dette området som må åpnes, så det tar noe tid. Men landskapet er vakkert, så man nyter stillheten og innser at 4-5 knop er helt greit. På en av sjøene vi passerte lå det hundrevis av svaner og speilte seg i vannet. Også her er det smalt og grunt. Fartsgrensen er 6 km/t, noe som for oss er helt umulig. I praksis lå vi på ca 4,5 knop. Da vi ankom Wilhelmshaven, var ikke tidevannet på vår side, så vi la oss i Wilhelmshaven Yacht-Club og ble svært godt mottatt. Vi ble anbefalt å satse på sjøveien videre til Brunsbüttel og gå ut Jade med tidevannet. Deretter ville det snu når vi var ute, og strømmen ville gi oss et par knop ned mot munningen av Elbe. Etter 7 timer og 10 minutter hadde vi tilbakelagt de 72 nautiske milene, stort sett for autopilot og GPS/plotter som kompenserer for avdriften - som ikke er helt ubetydelig i disse farvannene. Da vi lå i gamle Brunsbüttel havn, lå båten ved lavvann i gjørme og dynn. Her må man passe på, for havnen kan kun entres fra to timer før til to timer etter høyvann.
Påny kastet vi loss den 2. juli i otta. Målet var Fehmarn via Kiel.

Hundetrøbbel

Planen var å gå til Stockholm. Turen rundt Sør-Sverige er ganske lang, men vi ville gå Götakanal ned til Göteborg, og da er man jo nesten hjemme. Etter en telefonsamtale med vår veterinær, fikk vi imidlertid litt kalde føtter med tanke på å ta med hunden inn i Sverige. Svenskene hadde laget nye bestemmelser som gikk ut på at man måtte søke om ”innførsel” av hund en måned i forveien, men det hadde ikke vi tid til. Svenske myndigheter påsto at de fulgte de samme reglene som i Norge, men det er ikke riktig! Vi har fulgt et opplegg som gjør at Sara ikke trenger å gå i karantene. Vi skal kun melde fra når vi kommer inn til Norge, så går de gjennom vaksinasjonsattester osv. For øvrig er det i praksis ikke mulig å ringe til alle instanser om eventuelle forandringer av lovverket når man reiser gjennom 15 land.
Vi resignerte og da skuffelsen hadde lagt seg, ble det til at vi gikk rett til Danmark. Først til Møn, hvor vi la oss i Klintholm havn, et veldig koselig og vel tilrettelagt lite sted. Sommervarmen hadde slått til for fullt, så vi fikk en smak på hvor fin en nordisk sommer kan være. Neste stopp var Dragør, som tross nærheten til Kastrup er meget sjarmerende. Havneavgiften er også lav til Danmark å være, bare 90 danske kroner natten, med strøm og bad/toalett inkludert. For første gang var vi innom Helsingør, som har en av Danmarks største lystbåthavner. Her ligger også Kronborg slott som sies å danne bakgrunnen til Shakespear’s Hamlet, og det er et gedigent slott i nordisk sammenheng.
Da vi kom til bestemor på Læsø, var det umåtelig mange norske båter å se i Vesterby havn. Fem dager her koster 500 kroner, med strøm og vann inkludert. Her finnes myntvaskeri og en gedigen badestrand.
Etter en drøy uke hos bestemor, kastet vi loss 24. juli. Vi gikk innom Skagen for å tanke opp, og så bar det videre. Det ble en lang seilas på et fredfylt hav, og da vi nærmet oss Arendal, ca 25 nautiske mil øst av Torungen fyr, kalte vi opp Farsund Radio for å få avtalt innklarering av Sara med tollen. Vi ankom Kristiansand halv ti på kvelden etter 130 nautiske mil.

20.000 n.mil

Loggen viste nøyaktig 9.200 nautiske mil da ankeret gikk ut ved Langø utenfor Kristiansand. Det er deilig å ligge slik i fred og ro. Ingen havnefogd som maser etter penger… Borte bra men hjemme best heter det, og det er vel noe i det! Dagen etter gikk vi videre nedover kysten, til Ny Hellesund, og deretter til Åvik ved Lindesnes for å besøke Cecilies søster. Det ble første gjensyn på to år.
Nå gjenstår kun ”parademarsjen” kysten opp til Hvasser, og det gleder vi oss til. En kyststripe full av naturhavner og med billig diesel kontra resten av Europa er dette en perle, og det er det en del utlendinger som har oppdaget etter hvert. Så med en smule vemod, men på samme tid også en lengsel etter venner, konstaterer jeg at vår reise Europa rundt er over for denne gang. Etter 9.400 nautiske mil, (ca 25 prosent av distansen på elver og kanaler) og 415 sluser tilbakelagt i det vi seiler inn i Krugehavn er reisen ved veis ende.
I 770 dager har vi bodd på disse få kvadratmeterne, men vi har hatt mye himmel og hav rundt oss, en slags uendelighet av en horisont. Når alt annet skifter under reisen, er det godt med det lille trygge hjemmet vårt om bord. For vi blir boende i båten en drøy uke til, for liksom å få akklimatisert oss. Det blir litt underlig å skulle flytte på land, et snev av vemod, for man får et sterkt forhold til et fartøy som totalt har ført oss ca 20.000 nautiske mil rundt om. To ganger har hun faktisk tatt oss med ned til Tyrkia, 885 sluser har hun vært gjennom siden hun ble sjøsatt den 1. august 1986, og i denne perioden har vi totalt sett bodd ombord i ca tre og et halvt år. Gjennom storm og stille har hun alltid ført sitt mannskap trygt i havn, og gjennom dette har Dixie Lily på en måte blitt som en del av oss.