utgave nr 5 1997

Norske klassikere: På stille vann

Publisert Sist oppdatert

Norske klassikere


På stille vann


Av Jarle Bjørklund

Våre åpne "primitive" småbåter står for tur. Flatbånning, stokkebåt, åfløy, putt, flisabåt og selvsagt prammen. Som poteten kan den brukes til det meste. Fløting, fiske, landstedbåt, lekebåt. Den er en del av oss. Alle kjenner prammen.


Det var vel kanskje her denne artikkelserien skulle begynt - med prammer og flatbånninger - med urbåten, hvordan nå den må ha sett ut. De lærde strever ennå med å sette den sammen. Kanskje til forbauselse for mang en leg som automatisk går ut fra at det hele begynte med den uthulte trestammen. Der finner vi nok en begynnelse, men der er muligheter for flere. Thor Heyerdahl har eksempelvis utforsket flåtenes muligheter i siv og trevirke i kulturenes vugger. Dessuten finner vi i vår egen kultursfære en fortsatt levende om enn spinkel tradisjon med bygging av båter i skinn på De britiske øyer.
De eldste norske båtfunn er stokkebåter. I 1996 ble en drøyt ti meter meter lang stokkebåt funnet i Sørumsand. Funnet er med carbonanalyse (C14) datert til ca 170 f. Kr.. Denne ganske forseggjorte eikestokken kan så langt smykke seg med tittelen "Norges eldste båt". Men helleristninger viser båter som er langt eldre. Den eldste er ca 6000 år gammel og fremstår på et sva i Skjomen i Nordland. Ristningene i det store feltet er ganske så naturalistiske, og en sekvens viser en fisker i båt med ei diger kveite på snøret. Båten er neppe noen stokkebåt. Den har en slående likhet med eskimoenes storbåt - "umiakken" - som ble bygget i skinn på et spileverk av tre.
Det er dessuten påfallende at de mange funn av stokkebåt med få unntak er gjort inne i landet. Tidlig bosetting, eksempelvis på Træna, og grønnsteinsbruddet på Hespriholmen (i åpent hav utenfor Espevær på Bømlo) bekrefter det innlysende: de hadde båter på kysten også - muligens, eller kanskje sannsynligvis i skinn.
Når det arkeologiske underlaget fra fortiden mangler, er det mulig å arbeide seg bakover i tid med utgangspunkt i kjente, "primitive" båter av i dag. Slike båter, bygget på lang tradisjon, finner vi som oftest i stille vann og ved våre vassdrag. De er mest utbredt på Østlandet og Sørlandet, men finnes i spredte forekomster også fra Jæren og nordover. Noe overraskende oppdager man at basiskonstuksjoner som flåter og stokkebåter har vært i bruk helt opp i vårt århundre. I tillegg finnes et utall varianter av enkle båter som fortsatt brukes mens andre har "dødd ut" i nyere tid og kan beskues på museer.

Flåte og flatbånning

I Norsk Sjøfartsmuseums båthall står det utstilt en flåte fra Gausdal bygget i 1958. Fem-seks furustokker er bundet sammen med trenagler til to tverrtre. Det følger med en stake til bruk på grunt vann. I et par opphøyde tolleganger kunne det arbeides med årer på større dyp. Når er jo flåten egentlig ingen båt fordi det er materialet i seg selv og ikke oppdriften i formen som holder den flytende.
Flatbånningen er i så måte båt god nok. Som type behøver den ikke å være så gammel. Den er omtalt på 1700-tallet, og et høyst usikkert arkeologisk materiale fra Vestfold kan velvillig tolkes som antydninger til flatbunninger før forrige tusenårsskifte. I 1930-årene ble det funnet noen flatbunnede lektere ved utgravninger av Skanør som var sentrum for det gjennom Middleladeren så kjente Skånemarkedet.
Byggeteknisk er flatbunningen basert på billige, sagede bord og billig spiker. Det er derfor grunn til å tro at flatbunningen vant terreng på 1800-tallet.I sin enkleste form ser den ut som en kasse, oftest noe avsmalnet mot baugen. Bunnflaket er satt sammen av bord på tvers og spikret til sidene. Dette gir ikke akkurat det letteste løp gjennom vannet.
Ved siden av enkel og billig byggemåte har flatbunningen sin fremste fordel i at den kan løpe inn på aldeles grunt vann. Den er dessuten en stabil arbeidsplattform under fløting og garnfiske. Og den er barnevennlig i skjermede farvann. Mang en guttunge har startet seilasen med selvbygget flatbunning.Ved Mølla verksted i Froland ved Arendal har man gjenopptatt byggingen av en enkel og tradisjonsfast flatbunning. Der har man dessuten startet foreningen "Fladbånningens Venner" med strenge etiske forpliktelser omkring medlemsskapet.

De avanserte

Åfløyen, særlig kjent fra Guldbrandsdalen og Mjøstraktene, er blant de mest avanserte flatbunningene. Den har spiss baug, et flatt utoverhengende akterspeil og et kraftig spring. Sidene er ved nullspantet kraftig utoverhellende. Bunnflaket er ganske smalt. På åfløyen løper dessuten bunnbordene i lengderetningen med en markert krumning mellom stevnene. På vannet kan åfløyen se ut som en "vanlig" båt. Først ved nærmere øyensyn oppdages den flate bunnen. Åfløyen har en alderdommelig og gjennomarbeidet form som antyder lange tradisjoner bakover i tid.
Lyngørputten har neppe samme høye alder, men går tilbake til slutten av 1800-tallet. Putten er en barnebåt og en ærendsbåt som fram til 60-årene fantes i et høyt antall i farvannene på Lyngør og Gjeving. Den gjorde noenlunde samme tjenesten som sykkelen og sparkstøttingen i andre tettsteder og bygder. Putten har spiss baug med rett, svakt utoverliggende forstevn. Ideelt skulle båtsiden legges i ett bredt bord, men mangelen på brede planker tvang gjerne fram løsninger med to bord lagt kant i kant med en tettende og sammenbindende list på innsiden. Den har et nett spring, krummet bunn og er en riktig sjarmerende skapning. Putten syntes lenge utdøende, men har fra 80-årene av fått en renessanse. Man er ikke skikkelig lyngørboer uten putt.

Innlandsbåter

Ved vassdragene i østlandsområdet ble det "innført" et stort antall båter fra kystområdene. Lettbygde vestlandsbåter var populære. Men det ble også bygget lokalt.Ved Fetsund lenser har man bevart et båtbyggeri på anlegget. Så stor var virksomheten rundt fløtningen at det åpnet seg et marked for spesialbyggede båter. Om noen av båtene fra Fetsund er bevart, vites ikke. Typen ble i mellomkrigstid utkonkurrert av de såkalte "flisabåter" - bygget i stort antall på Flisa.
Flisabåten er tydelig inspirert av strandebarmeren. Fribordet er imidlertid lavere og sidene skråner mer utover. Båten har dessuten en egenhet, den er kompositbygd - d.v.s. den er bygget med jernspant. Dette er en høyst uvanlig tilpasning av tradisjonell norsk båt til ny tid og ny funksjon. Bruken av jernspant kombinert med tre hud ble utviklet i England for bygging av større seilskip (eks.: "Cutty Sark"). I Norge er den mest kjent fra lystbåtflåten (eks.:Anker & Jensen) - også her i mellomkrigstiden.
Jernspantene ga flisabåten styrke i det røffe fløtningsarbeidet og sparte båtbyggeren for tidkrevende jakt på grodde emner i områder der skogen som regel står rett opp og ned. Øvrig båtbygging har hatt et beskjedent volum og er lite kjent, noe som skyldes at svært få har interessert seg for båter og båtbyggingstradisjon i innlandsområdene. Tunejolla, bygget for nedre Glomma og Visterflo er imidlertid en båt som stadig bygges og som har funnet en nisje i det ellers så store "landstedbåt"-markedet. Den er nett og plattgattet og en god kombinasjonsbåt for roing og påhenger og har også funnet veien til salt sjø.

Prammen

Prammen er den ubestridte hersker av de stille vann. Kanskje er det rester av urbåten vi ser i bunnbordet - der stokkebåten kan være krympet ned til en enkel planke som ble utviklet videre med bordganger. Men dette blir ren spekulasjon.Våre naboer regner nokså forbeholdsløst med at prammen er en norsk oppfinnelse. Vi nordmenn smigres, men holder fast ved en liten tvil. Den opptrer i varianter både i Danmark og Sverige. I Sverige og noen tilstøtende norske områder kalles den eka/eke. I Danmark kalles den pram. Men pram kan i dansk også bety en liten lekter. Forvirrende nok kan vi i Norge finne store prammer som kalles ferger. I i Aust-Agder hvor prammen ble masseprodusert, kalles den i dialekt for pråm. Og pråmmen har sin menighet langt inn i Oslofjorden.

Byggestedene

I dag klassifiseres gjerne prammen i to hovedtyper: Holmsbuprammen og Arendalsprammen. Den første skiller seg fra den andre ved at den er smalere, har et mer markert spring og et betydelig lengre og spissere forskip. Speilene, både for og akter er relativt mindre enn på Arendalsprammen. Holmsbu ligger på Hurumlandet ved innseilingen til Drammensfjorden og Drammensvassdraget og Oslofjorden. Prammen ble bygget flere steder i området, men Holmsbu ga den navnet. Det er i Buskerud og Akershus vi fant og finner de fleste holmsbuprammene. Arendalsprammen ble og blir bygget i de samme bygdene som bygget sjektene - i grenseområdet mellom Arendal og Grimstad. Arendalsprammen var den mest tallrike.
Men prammen finnes i flere varianter - her noen nevnt: I Kragerøområdet har jeg merket meg en pramtype med ganske fyldig "bryst" og slankt akterskip. Fra Vegårdshei ble det i sin tid levert flere prammer bl.a. til Oslo Havnevesen - brede, uten spring - ganske så stygge, men funksjonelle arbeidsbåter. Så har vi den lette slepejollen fra Rana og Vefsen - bygget i gran og på ribber, vanligvis 8-10 fot lange. Typen har ingen lang tradisjon i nordnorsk båtbygging.

Utbredelsen

Følger vi prammen ut i verden, finner vi rett over svenskegrensen den såkalte "orust-eka", bygget på Orust i Bohuslän. På Jyllands vestkyst utviklet de prammen til en havgående farkost - en "havpram" opp mot 30 fot - lett å sjøsette og lande på langgrunne strender.
Og i Frankrike er "prame norvegienne" et kjent begrep blant båtfolk ved elver, innsjøer og kanaler. Den er blitt bygget i flere varianter. En løfter speilet godt over vannet som på en kutterjolle. I andre øyner man forbildet i arendalsprammen svært så tydelig. Den bygges fortsatt, særlig i kryssfiner og rigges med luggerseil, fokk og klyver. Et lebord eller en senkekjøl hjelper den til å holde høyde på bidevind. Det var nok som skipsbåt prammen fant veien ut i verden. Handelsforbindelsene over Skagerrak har alltid vært gode, og fra ca 1830- 1850 var Frankrike vårt viktigste trelastmarked. En pram eller ti har sneket seg med på dekkslasten i attåtnærende eksportfremstøt.

Som poteten

Prammen er som poteten - billig og anvendelig til det meste. Den ble brukt til fløting og fiske. Som landstedbåt har den overlevd ved en nedfelling i akterspeilet som gir plass for en påhenger. De største, "fergene", fraktet høy og materialer, storfe og småfe. En av disse fergene er fortsatt (i 1997) i bruk på Jomfruholmen ved Kolbjørnsvik i frakt av materialer fra Arendal til holmens båtbyggeri. Noen spikret et par meier under bunnen og skjøv prammen foran seg over usikker is. Som "lørje" og skipsbåt var den engasjert langt opp i 70-årene.
Prammen hadde lav estime. På hvalkokeriene ble den oppkalt etter en folkelig benevnelse for det kvinnelige kjønnsorgan. Og den ansvarlige for farkosten fikk den lite flatterende tittelen "f....-skipper". Statusen var sannsynligvis stigende etter noen måneder i et mannssamfunn i Sydishavet.

Den første og den siste

Mang en drøm om erobring av verdenshavene er født i prammen. Og fortsatt drømmes det - for mange prammer har endt sitt liv som lekebåter i barnehager. For mang en pensjonist har prammen gitt matauk og trivsel - på leite etter makrellen, med håndsnøre etter hvittingen og med pilk for torsken.
I norsk revy er den udødeliggjort fordi den rimer på "madammen". I "Norsk Decamerone" skriver Odd Eidem vemodig vakkert om et eldre ektepar som vuggende i prammen ble overmannet av amorøse tilbøyeligheter slik at prammen veltet. Det ble en vakker sorti for de gamle. Men prammen lever. I 30-årene kunne en pram prutes helt ned i 15 kroner. I dag koster en 12 fots pram rundt 6.000.- , men det er et møbel - i eik og furu, og alle som har kjøpt ved eller bokhyller, måper over prisen.

Powered by Labrador CMS